I enhver undersøkelse, liksom i enhver spørsmålsrunde og/eller intervjusetting har Pepsi Max fremkommet som den overlegne vinneren av ‘brus-krigen’ i flerfoldige år. Ifølge de svar som oppgis ved spørsmål om hvorvidt en foretrekker Coca Cola (original) eller Pepsi Max, er det et så massivt flertall som bekjenner seg til sistnevnte at det tilsier en betydelig krisestemning i Coca Cola -leiren. Men denne krisestemningen som vitterlig skulle eksplodert for år og dag siden, lar jo vitterlig vente på seg. – Og årsaken til det, er rett og slett den stadig mer utbredte Pepsi Max -løgnen… 

Jeg ville neppe ofret dette besynderlige fenomenet en tanke dersom det ikke var for at det forkant av en typisk travel søndag i restauranten var avsatt flere rader med Pepsi Max enn med Coca cola på den respektive hyllen i kjøleskapet, med den følge at det til stadighet måtte fylles på med sistnevnte. Som så mange andre hverdagslige kjensgjerninger, var dette med cola som den mest solgte brusen et faktum som aldri ble ofret en tanke utover at denne ble avsatt med mest plass i kjøleskapet før så altså ikke var gjort. Det er altså først i det jeg for ‘ørtne’ gang  denne ettermiddagen sto der å fylte opp med original-cola som det slo meg at den overvekten av cola vs. Pepsi Max som blir omsatt her på huset overhodet ikke adder opp i forhold til hva folk oppgir som deres foretrukne brusvalg!  For hvordan kunne det ha seg at den erklærte vinneren hva foretrukket brus angår kom så til de grader til kort i forhold til salget av original-colaen både i restauranten og i puben??

Med denne tanken, skrider jeg tilbake ut i restaurantlokalet mens jeg lar blikket fare over den respektive forsamlingen, bestående av en salig blanding av kjente- og ukjente ansikter, som sitter rundt bordene og prater og ler.. Ut i fra den informasjonen som kommer meg for øre, er vår restaurant riktignok velsignet med oppsiktsvekkende lite av de ufine- og/eller irriterende oppførselen som man er gitt å måtte håndtere i servicebransjen. Våre gjester kan med andre ord sies å utgjøre en anomalitet i form av å være en sann fornøyelse å ha med å gjøre, men ut over det, er det vitterlig en forsamling bestående av et representativt utvalg av de en finner i samfunnet forøvrig. Ergo er det intet som tilsier at vårt klientell skulle avvike så til de grader fra samfunnet forøvrig hva bruspreferanser angår!

Hmmm.. Dette er jo riktig så mystisk, tenker jeg i det jeg stabler et par-tre tallerkener oppå den som allerede ligger på vristen, for så at den ledige hånden griper tak i et fat i det jeg haster ut på kjøkkenet med det respektive lasset. Noe tankevirksomhet rundt det respektive anliggendet ut over dette, lot seg imidlertid ikke kombinere med det rådende søndagsrushet, da dette i seg selv innebærer at grensen er nådd (og tidvis også overgått) for mulig gjennomførbar multi-tasking med min mentale kapasitet. Og når en er ferdig etter en slik dag, og lokalet er i ferd med å tømmes for gjester, er det første lyset som slås av det metaforiske som tilskrives hjernen, for å si det sånn, så brusmysteriet måtte rett og slett legges på is hva den dagen angikk.

Men så snart de ‘små grå’ hadde gjenopptatt normalt aktivitetsnivå i det situasjonen tilsa at det ikke var noe bedre å bruke hjernekapasiteten på slik at mysteriet kunne bringes på bane, skulle det vise seg at svaret på gåten var like morsomt som det var åpenbart. – Faktisk så åpenbart at mysteriestatusen frafalt der og da;

Folk lyver så det renner, vekselvis for å fremstå mer helsebevisste enn de i realiteten er, og for å slippe det antisukker -gnålet som gjerne følger det å være en åpen coladranker! ..

For den teoretiske muligheten for at det omsetningsforholdet mellom de to brusgigantene vi opplever er unikt for akkurat dette ene restaurantkomplekset jeg er tilhørende, anser jeg for å være så forsvinnende liten at den blir borderline ikke-eksisterende. Ergo blir den ovenfor nevnte løsningen stående igjen som den eneste muligheten jeg er i stand til å se, og spørsmålet om årsaken til motsetningsforholdet mellom det salget som foreligger og det som ifølge de oppgitte preferanser skulle ha vært ansees dermed besvart.

Men i kjølvannet av denne erkjennelsen, så dukker det imidlertid opp et nytt spørsmål som er enda mer triggende for nysgjerrigheten! – Nemlig hvem disse Pepsi Max -løgnerne er! Finnes det noen måte å spotte en PM -løgner på, sånn just like that? – Altså;  Ville det f.eks latt seg gjøre å resonnere seg frem til svaret i flertallet av tilfellene dersom x-antall tilfeldig sammenraskede bekjente ble oppstilt fremfor meg?.. Nå er det vel heller tvilsomt at en slik setting noensinne vil finne sted, -noen sted på planeten, men poenget mitt, er altså hvorvidt PM-løgnerne har noen felles trekk/kjennetegn som går igjen. Her får en vitterlig betale overpris for det gratissvaret som avstedkom det første spørsmålet i dette anliggendet. For med mindre en tar risken på å bli tatt hånd om av de myndighetsorgan som vurderes mest egnet, -det være seg politiarrest eller tvangsinnleggelse, ved å utvise en så til de grader avvikende adferd at en foretar utspørringen av den enkelte etter å ha gjettet på hvilke personer i en forsamling som er tilhørende gruppen av PM-løgnere, vil denne gåten forbli uløst for mitt vedkommende. – I tillegg, er jo hele forbannede saken basert på at folk lyver fordi de ikke engang vil vedkjenne seg å drikke sukkerholdig brus i anonyme spørreundersøkelser en gang, så at de brått skal tilstå ovenfor et tilsynelatende ravende sinnsykt kvinnemenneske, er jo fullstendig utenkelig i seg selv.

På toppen av alt, stiller jeg med et forsmedelig handicap i så måte,  da det blant de menneskene jeg omgås til daglig, eller på annet vis kjenner godt nok til å kunne bevitne et sådant motsetningsforhold mellom ord og handling, er en uforholdsmessig høy andel som gir blaffen i det som måtte være av politisk korrekte rammer og kutymer, slik at de ikke vil bry seg med å fremstå hverken sånn eller slik. Her vil en altså i et anliggende som dette bli møtt av en ærlighet som gjør de ubrukelige som forskningsobjekter. I tillegg, råder på toppen av alt en klokketro på at et godt gammeldags kosthold inneholdende rikelig med energigivende næring er veien å gå, kontra dette antisukker-fjaset som bedrives nå for tiden, så her er vitterlig intet å hente!  Hva som ellers er å anse som et ubestridt gode hva de mennesker en omgås angår, blir dermed det som setter kroken på døren hva den research jeg formelig brenner etter å utføre angår. Som den åpne sukker-brusdrankeren jeg selv er, er det altså intet annet å gjøre enn å erklære disse menneskene uskikket for formålet, selv om dette skulle bety å måtte skrinlegge hele greia..

Av  den grunn, skal det ikke stikkes under en stol at det ligger en aldri så liten agenda bak dette innlegget, da jeg ved å bevisstgjøre dere lesere på dette fenomenet, kan trigge detektivvirksomhet i kretser langt mer gunstige for sitt formål enn hva jeg selv kan skilte med. Alt for den ubrukelige, men dog underholdende vitenskapen, right!?