I løpet av min tid som blogger, har jeg ved gjentatte anledninger vært inne på hvordan jeg, på godt og vondt, aldri har klart å ta til meg såkalte ‘gitte sannheter’, da jeg er ute av stand til å godta noe som helst uten selv å grave frem det jeg kan finne av for- og motargumenter, for så å veie disse opp i mot hverandre i en helhetsvurdering. En graverende konsekvens av dette, er dermed at jeg titt og ofte ender opp med å se ting i et annet lys enn det som råder i samfunnet forøvrig. Jeg er en fri spirit, som det så fint heter, eller rebell, – avhengig av øyet som ser.. Men det er faktisk ikke så at denne besettelse av å legge meg opp meninger uavhengig av ytre påvirkning er ensbetydende med konsekvent å bryte med det som dominerer i allmennheten! Det kan like gjerne være at jeg lander på samme sted som den allmenne oppfatning. Men da det ikke er behov for å argumentere saker folk allerede er enig i, blir det selvsagt til at de er kontroverser som blir viet spalteplass her på bloggen. Dette innlegget blir imidlertid et unntak.. 

Som et motstykke til den nylige utgivelsen der jeg deler mine mest kontroversielle oppfatninger hva de norske smittevernstiltak ene angår, tenkte jeg nå, for en gangs skyld, å dele et knippe grunnoppfatninger der jeg har endt opp med å være helt på nett med allmennheten, og derav godt plassert innenfor de politisk korrekte rammer..

→  Jeg er akkurat like rystet over Donald Trump’s presidentskap som det overveldende flertall av det norske folk.

→ Jeg stiller meg 100% bak den norske styringsmodellen hvor grunnprinsippene er demokrati og ytringsfrihet, i tillegg til å være et klasseløst samfunn hvor man i betydelig grad deler på godene, og har en sikkerhet i de statlige trygdeordninger.

→ Jeg kunne ikke vært mer enig i at sykehus/helsetjenesten, skolevesenet og eldreomsorgen er de offentlige tjenestene som bør settes øverst på prioriteringslisten.

→ Jeg blir særs provosert i det noen tar til orde for enhver lemping av abortloven, samme hvor ubetydelig og eller snever den respektive paragraf måtte være.  Merkelig nok, med tanke på mitt ellers så lunkne engasjement hva barn angår, er dette saksområdet hvor min indre kvinnesaksforkjemper slår ut i full blomst..

→ Jeg føyer meg inn i rekken blant de mange som mener straffeutmålingen for voldskriminalitet er for lav, i tillegg til at disse sakene bør gis den høyeste prioritet m.h.t oppklaring.

→ Jeg er i bunn og grunn en merkelig skrue som det tidvis kan være svært vanskelig, om ikke umulig å bli klok på 😉