Forestill deg følgende stillingsannonse: 

Administrerende direktør for GE Capital Norge A/S

Gitt de mange utfordringer som bank- og finansinstitusjoner står ovenfor i kjølvannet av pandemien og krigssituasjonen i Ukraina, er vi nå på utkikk etter den rette vedkommende i hht det å kunne imøtegå disse, og derav komme seirende ut i den stadig mer tilspissede konkurransen som følger av denne utviklingen. Vår målsetting, er imidlertid å kunne snu de rådende forhold til vår fordel, for så å kunne dominere markedet så snart som ved utgangen av 1.kvartal 2025. 

Å kunne imøtegå en slik utfordring, forutsetter at en ikke lar følelser få gripe forstyrrende inn på veien mot målet, da en sådan oppgave ikke lar seg gjennomføre uten å foreta de kyniske grep som vil oppstå under veis. Følgelig, må den vi søker kunne vise til en høy score på den psykopatiske skala, da dette er synonymt med å inneha de egenskaper som er en forutsetning for å kunne oppnå dominans i en bransje preget av kvivskarp konkurranse i løpet av en toårsperiode… 

Fuck Ukraina!..

Vi har riktignok enda (iallfall så vidt meg bekjent) enda til gode å få se en stillingsannonse med tilsvarende ordlyd, men like fullt, er det bevist tilfeller hvor dette faktisk er hva de er ute etter! For psykopatens mangelfulle- til ikke-eksisterende følelsesregister har nemlig vist seg ubetalelig i hht det å kunne komme seg opp og frem. For mens følelser vil avstedkomme som en bremsekloss for de av oss som har empatien på stell når det kommer til å ‘valse over’ de som måtte stå i veien på ens vei mot toppen ypperste tinde. Å kunne komme seirende ut i den vanvittige konkurransen om en dag å bli innsatt i de øverste lederstillingene innen politikk eller næringsliv, lar seg vanskelig gjøre uten å etterlate seg et- og annet metaforisk ‘lik’ langs veien, for å si det sånn. På dette nivået anno 2023, holder det ikke med bare å bruke spisse albuer. Her må en regne med at det må langt hardere skyts til enn som så, med den uunngåelige konsekvens at de utslagne i det respektive rotteracet risikerer desto hardere blows i form av personlige tragedier, -det være seg som direkte- eller så vil psykopaten gi flatt faen. For h*n, er det å vinne det eneste som står og gjelder.

De fleste av oss assosierer jo psykopati/psykopatiske egenskaper med regelrette monstre blottet for empati og nestekjærlighet. Vårt bilde av en psykopat, er ondsinnede voldspersoner som står bak sånt som dyremishandling, familievold, for ikke snakke om blind vold, og som dermed fyller sikringsanstaltene i fengsler over hele verden.
Nå er det imidlertid slik at stadig flere såkalte forståsegpåere sverger til et langt mer nyansert syn på mennesker tilhørende denne gruppen.

Her skilles for det først og fremst mellom det å inneha en viss grad av det som faller inn under betegnelsen psykopatiske trekk, og det å falle inn under definisjonen psykopat. Dernest hevder de fremste eksperter på området at psykopati ikke bare er en gradsbetegnelse hvis skala vi alle faktisk har vår plass, men at mennesker som scorer høyere enn hva som faller inn under de rammene som er å anse for å være ‘normale’ er en nødvendig for å kunne imøtegå et stadig økende konkurransepress fra omverdenen, både hva angår enkeltbedrifter og den respektive nasjon.

Selv ikke i konsern av globale proposjoner næringslivet er imidlertid de respektive topplederes psykopatiske lederstil synlig for allmennheten i nevneverdig grad. Om så de er så mektige at de i realiteten sitter på en betydelig maktposisjon i internasjonal målestokk i form av å kontrollere såpass store verdier at deres disposisjoner har en innvirkning på økonomien globalt, foregår de kyniske disposisjoner som foretas stort sett i det skjulte. Men i politikken derimot.. – Der syntes de big time! At ikke verden erkjenner det åpenbare i hht de fleste av verdens ledere pr. d.d er fullblods psykopater er faktisk hinsides min fatteevne. Etter sigende, krever det jo all verdens utdannelser og kvalifikasjoner innen psykologifaget for å kunne diagnostisere dyssosiale personlighetsforstyrrelser, men seriøst..

– En trenger vitterlig ingen ekspertise for å kunne slå fast at ledere som f.eks Vladimir Putin, Kim Jong-un, Xi Jinping, og ikke minst den gudskjelov avgåtte presidenten Donald Trump har et følelsesregister som ikke strekker seg stort lenger enn hva som kan forventes av en gjennomsnitts glassmanet. Dette er grunnet i følgende;

For det første, ville det vært borderline umulig for en fyr med Vladimir Putins bakgrunn å kare seg helt til topps i kommunistpartiet i en så til de grader ung alder utgangspunktet. Når vi da i tillegg kan legge til at veien opp gikk via glasnost, perestroika og diktaturets fall med et havarert KGB som en naturlig følge, hvilket for hans del innebar et fall tilbake til sitt håpløse utgangspunkt, så blir det hinsides fatteevne at han i løpet av få år klarte å erobre stillingen som Russlands diktator. – For uansett hva som per i dag måtte stå på ‘papiret’ hva Russlands styresett angår, så er realiteten like fullt at landet er tilbake til det diktaturet det var før Gorbatshov og Jeltsin i sin tid lot det metaforiske jernteppet falle. Hvordan han har klart å gjennomføre dette her, aner jeg ikke, men jeg kan i det minste slå fast at gjennomføringen av et slikt stunt er fullstendig uforenelig med menneskelige hensynstagen!

Og om det fremdeles skulle være et fnugg av tvil ang. skjelsevnene til en mann som har reversert et åpnet Russland tilbake til dets diktatorstyrte utgangspunkt, så settes så den endelige spikeren i kista i form av hvordan han går til angrep på et annet land uten hensyn til de talløse liv som vil gå tapt og de enda flere som vil bli lagt i ruiner. – Og nøyaktig den samme likegyldigheten til andres liv- og lidelse ser vi jo går igjen hos de som innehar posisjonen som leder for samtlige av de land som utgjør en trussel for verdensfreden, samt de regimer som undertrykker sitt folk over en lav sko. Men non the less, så er det ikke til å komme fra at disse såkalt velfungerende psykopater er forbannet gode på å komme seg opp og frem. Dessuten vil det store flertall med tilhørighet i denne gruppen være så gode på å skjule sine mangler på det skjelelige plan at de passerer igjennom livet uten å bli ansett som annet enn eksellente ledere av andre enn de som måtte ha stått i veien for de på ett eller annet vis.

Dermed blir det store spørsmålet om psykopati kombinert med intelligens nok til å skjule det ikke bare er den ‘hesten’ en bør satse på for å kunne oppnå størst mulig suksess, men også om disse er i ferd med å overta styringen av verden som sådan? – Kort oppsummert; Er psykopatene de sterkeste som derav har livets rett i den utviklingslæren vi, som en del av jordens artsmangfold til syvende og sist ikke kommer utenom?

Og ikke minst; Kan det være at psykopater er et samfunnsgode, i form av å være en ressurs for fremdrift og økonomisk vinst??

Selv tilhører jeg den gruppen jeg vil tro utgjør det overveldende flertallet når det kommer til denne spørsmålsstillingen, da jeg må innrømme at jeg har store vanskeligheter med å fri meg fra de negative assosiasjoner jeg har i hht dette med psykopati. Samtidig har jeg denne forbannede velsignelsen, eller velsignede forbannelsen, alt etter som, som gjør det tvingende nødvendig å gå disse såkalte gitte sannheter nærmere etter i sømmene. – Uansett.. For tross min motvilje, var jeg, etter å ha gravd frem den ene dokumentaren og avhandlingen etter den andre om emnet, faktisk nødt til å innrømme at denne, for meg, nye tenkemåten unektelig hadde sine poeng. Om jeg derimot kan si meg enig i konklusjonen, er jeg imidlertid langt mer usikker på..

Altså.. Hva dette dreier seg om, er kort oppsummert de psykopatiske trekk som gjør disse langt mer risikovillige enn hva som er å betrakte som normalt. De innehar en forbløffende evne til å danne seg en klar visjon om den raskeste og mest effektive vei frem mot det ønskede målet, for ikke snakke om at de er i stand til å gyve løs på denne veien mot målet uten at de noensinne lar seg begrense av følelser. Eksempelvis, blir det i stadig flere finansinstitusjoner bevisst tatt i bruk psykopattester i ansettelsesøyenmed, hvorav ansettelsen er betinget av en høy score.. Årsaken er at disse firmaene anser det som et gode at deres folk er i stand til å kjøre på i den hensikt å nå til topps uten at følelser og samvittighet i hht det som eventuelt måtte følge av personlige tragedier ved slikt som å slå konkurrerende bedrifter konkurs o.l.

Personlig, ville jeg imidlertid tenkt meg om både en og to ganger før jeg fulgte et råd om å gå for en betydelig grad av psykopati i så henseende, da den logiske konsekvens av en slik ansettelse unektelig vil være at en da får å gjøre med et menneske som heller ikke går av veien for å la eget firma gå dukken i det dette eventuelt vil være ansett for å være det mest formålstjenlige for vedkommende..

Men like fullt, er det en kjensgjerning at det slettes ikke er gitt at en psykopat begir seg inn på en kriminell løpebane! Faktisk lever et klart flertall av verdens psykopater tilsynelatende helt vanlige liv, og finnes i alle yrker og samfunnslag! Det er ikke dermed sagt at en fullblods psykopat har den minste respekt for hverken loven eller sine medmennesker, liksom de er kapable til hva som helst dersom belønningen skulle være høy nok sett opp i mot risikoen for å bli tatt. Men siden det nå en gang er slik at et slikt scenario skjelden oppstår, er disse for smarte til å gjøre seg ‘synlige’ for omverdenen, i det de er smertelig klar over at de har mest å tjene på slikt som å gjøre karriere i konkurranseutsatte bransjer. Dessuten er, som nevnt, psykopati en gradsbetegnelse. Faktisk innehar et overveldende flertall av oss et viss antall av de egenskaper som faller inn under betegnelsen psykopatiske trekk. Dette er faktisk ansett for en nødvendighet for å kunne klare seg her i verden. De som utgjør unntakene i så måte, har nemlig vist seg å være garantert en skjebne der de ender opp som ‘dørmatter’ og ‘tapere’, da de rett og slett er så selvutslettende at de ikke er kapable til å kunne fungere i et samfunn der det finnes noen form for konkurranse. – Hvilket vil si ingen som noensinne har eksistert i artens historie. Disse utgjør kort fortalt den andre ytterligheten enn de som faller inn under betegnelsen psykopat, samt den noe mildere formen for personlighetsforstyrrelsen innen dette spektret; narcissist. Om den selvutslettende ytterligheten ikke utgjør noen fare for omverdenen, så utgjør de faktisk en tilsvarende fare for seg selv, i kraft av at de ut i fra et evolusjonsmessig ståsted ikke er levedyktige..

Nå har kommet dithen hvor jeg vil tro alle [så godt det lar seg gjøre] er inneforstått med hva dette dreier seg om, og vi dermed kan ta for oss følgende hypotetiske hypotetiske dilemma:

Altså.. Forestill deg følgende scenario:

Du entrer et rom hvor det befinner seg en baby. Du får så vite med 100% sikkerhet at denne babyen vil vokse opp til å bli et umenneske i ordets fulle betydning hvis forbrytelse mot menneskeheten vil matche  de mest infamøse aktørene fra 2.verdenskrig som Adolf Hitler, Heinrich Himler og Ilse Kock.

Men så har det seg slik at du er gitt 5 minutter der ingen vet, eller vil kunne vite at du har oppholdt deg der dersom du forlater det innen disse minuttene har passert.

Spørsmålet eblir da som følger:

Vil denne babyen være i live i det du forlater dette rommet??  [Glem de logiske brister som følger den manglende realismen i dette scenariet, og bare foreta den etiske vurderingen ut ifra de opplysninger som er gitt].

Denne er ganske så tøff, ikke sant!? På den ene siden, er det unektelig en forsvarsløs baby som ligger der, hvis død unektelig vil avstedkomme med ubeskrivelig sorg hos familien, og i det hele tatt, mens bildene man har sett av lidelsene fra 2. verdenskrig avspilles for ditt indre i tur og orden, like tydelig som du skulle hatt de fremfor deg på den andre..

For min del, kan jeg avsløre at den ungen ville vært passé i det jeg forlot det rommet, i god margin innenfor den gitte fem minuttersfristen, hvor antallet tragedier som ville ha fulgt ved å forlate den i live ville vært det utslagsgivende

Her vil jeg imidlertid være påpasselig med å påpeke at intet kan sies å være mer riktig og på noe vis bedre enn noe annet. Hva en kommer frem til er helt og holdent basert på ens egne, personlige moralske & etiske prinsipper strukket til ytterpunktet. Det som imidlertid er et faktum, er at de som innehar en dose av disse per definisjon psykopatiske trekk som dette med å ha en overordnet fokus på målet, er de som ville sørget for at utysket ikke fikk vokse opp, for å si det slik.

For mitt vedkommende, er vi nå kommet dithen hvor jeg har ansett det som mest nærliggende å gi det alternative/nyanserte synet rett i sine betraktninger. Dette fordi jeg antar at uansett hvilket av de to alternativene dere endte opp med, så kom dere frem til dette gjennom en helhetsvurdering der en er helt på det rene med hvilke ‘plusser og minuser’ som følger begge alternativene..

Men dette er nå en gang kun et hypotetisk tankeeksperiment uten relasjon til virkelighetens verden. Det som imidlertid er en realitet, og det i aller høyeste grad, er at verden per i dag, er ledet av mennesker som befinner seg svært så høyt oppe på det psykopatiske spektret. Denne vissheten tar meg tilbake til det svært så skeptiske utgangspunktet. For det er faktisk en kjensgjerning at det ikke bare blant den økonomiske eliten, men også blant våre politiske ledere, på alle nivåer, befinner seg et urovekkende antall aktører med et sett personlige egenskaper plasserer de helt oppe i det psykopatiske spekterets øvre gemakker. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvilke potensielle katastrofer av global karakter vi lever med grunnet de posisjoner som er gitt mennesker som USA’s president Donald Trump, Nord-Koreas Kim Jong-un, russernes president Putin, osv..

Så slik jeg ser det, så bør man være jævlig forsiktig med å plassere personer høyt oppe på det respektive spekter i maktposisjoner, da de konkurranseegenskapene man i utgangspunktet så nytteverdien i, brått vil kunne tverrvendes og brukes imot deg dersom dette skulle vise seg å være mer innbringende for vedkommende. – For ikke snakke om hvordan dette har ført verden til randen av atomkrig mer enn en gang, hvilket dermed er et høyst reelt ‘worst case scenario’ som åpenbart bør unngås..