“For all del, det er ikke sånn å forstå at jeg er en hissigpropp! Jeg har bare en godt under gjennomsnitts toleransegrense for bullshit!..” 

Og det er visse former for bullshit hvor nevnte toleransegrense er tilnærmet ikke-eksisterende, med det utkomme at jeg gjerne imøtekommer disse på et vis som fort kan forlede folk til å tro jeg har et iltert temperament.. 

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

->>  Gjerrighet og smålighet:  Når folk gjør et stort nummer ut av at noen er de skyldige sånt som en 50- eller en hundrelapp, får jeg fullstendig fnatt. Der det på toppen av alt utarter til en diskusjon hvorvidt det dreier seg om typ 70- eller 100 kroner, så er jeg fysisk ute av stand til å avstå fra å frese ut min oppgitthet.. Videre har vi så de som irriterer dritten ut av en ved sånt som å vri seg unna taxi-regningen hver bidige gang vennegjengen er ute, o.l. Satt opp imot hverandre, kan det fremstå rimelig paradoksalt, da den enkeltes andel på en maxi-taxi unektelig dreier seg om bagatellmessige småpenger i begrepets fulle betydning. Det som skiller den første formen for smålighet fra den andre, er imidlertid at det i den første formen dreier seg om enkeltstående tilfeller, mens det i den andre utvises et mønster av en velkalkulert sluhet som er en del av vedkommendes personlighet..

->>  Tysting/angiveri:  Allerede i god tid før skolepliktig alder, var min bror og jeg vel vitende om forskjellen på det ¨å sladre og det å si i fra. I praksis innebar dette at dersom min bror f.eks skulle finne på å tilsnike seg en sjokoladebit fra skapet, hvilket strengt tatt ikke var lov, så var en slik forseelse å betrakte som såpass liten og ubetydelig at dersom jeg satte av sted for å innrapportere dette til mine foreldre, ville det hele slå tilbake på meg, da det å angi en smugspist sjokoladebit var å betrakte som sladder.  Men om jeg derimot innrapporterte at broder’n i det respektive øyeblikk var på vei ut etter å ha hentet et balltre som skulle benyttes til å banke opp nabogutten, ville dette imidlertid fått bifall for å ha sagt i fra om et regelbrudd hvis utkomme med all sannsynlighet ville innebære personskade. Denne barnelærdommen har jeg tatt med meg i sin helhet inn i voksenlivet. Eneste forskjellen, er vel i grunnen at det som den gang ble referert til som å sladre og å si i fra, nå har blitt omdøpt til henholdsvis tysting og angiveri på den ene siden, og å melde i fra og anmeldelse på den andre. Like fullt er det å se forskjellen på det ene vs. det andre noe jeg regelrett forlanger av et menneske med respekt for seg selv. Til min massive frustrasjon, er det imidlertid uforskammet mange som ikke later til å inneha denne selvrespekten, og når dette kommer til uttrykk, så trykker de samtidig inn den metaforiske røde knappen hos meg..

Avbildet i julen med mannen som engang var objektet for det som måtte være av angiveri fra min side, og vice versa: Min bror Glenn.

->>  Offentlig utdriting og/eller utskjelling:  I det sånt som at den ene av partene i et parforhold driter ut den andre i hva som fortoner seg som en avskyelig hersketeknikk i en forkvaklet maktkamp, eller når man f.eks som kunde/gjest blir vitne til en sjef som står og hakker på- og/eller skjeller ut en ansatt for åpen scene, er det også duket for en irettesettelse a-la Gry.. Dette er faktisk kategorien for min aller første offentlige opptredner med den ‘verbale pisken’, for å si det sånn. Dette skjedde på min aller første sydentur uten familien, hvor jeg på info-møtet ved ankomst til hotellet hadde fått nok av en gruppe medpassasjerer som hadde irritert meg siden innsjekken på Gardemoen.. I det de her satte i gang å skjelle ut reiselederen pga at de var blitt nødt til å ombooke oss til et first class luksushotell i det ett eller annet gjorde at vi ikke kunne plasseres i den gjennomsnitts fasiliteten som var i den respektive pakken, så lar denne snaut 20 årige ‘selv’ de få full innsikt i hva jeg syntes om utvist oppførsel, utakknemmelighet, osv fra disse menneskene hvis alder tilsa at de kunne vært foreldrene mine..  – I plenum! Jeg skal ærlig innrømme det var ett øyeblikk da jeg hadde gjenvunnet sans og samling igjen etter endt tirade som jeg lurte på hvordan i heiteste det der ville bli mottatt. Men i det reiselederen returnerte fra sin ut av kroppen-opplevelse, var det første hun gjorde å takke for tiraden, så uroen forduftet uniddelbart. Hva jeg imidlertid ikke så komme, var det massive bifallet fra de øvrige i gruppen, som tydeligvis hadde irritert seg over det samme som meg. Denne episoden kan godt tenkes å ha sin del av æren for det kjeftamentet jeg har i dag..

->>  Kødannere:  Du vet.. De som brått finner ut at de har glemt noe i det de skal til å betale, for så at køen vokser seg til uante lengder i det vedkommende svimer rundt på søken etter den respektive varen.. – Eller han med de 17 proppfulle søppelsekkene som insisterer på å gjøre seg ferdig med sitt i ro og mak før han en stakkar med en Kiwi-pose inneholdende en 5-6 flasker slippe til med sitt 30-40 sekunder lange ærend.. – For ikke glemme de som ikke en gang later til å se muligheten for at de bilene som begynner å samles bak bilen din der de sitter og nyter pølsemenyen de unnet seg i det de loffet inn for å betale for bensinen kanskje kunne tenke seg å fått tilgang til den pumpen de forlengst er ferdig å bruke, men like fullt okuperer!.. Dette er vel området hvor jeg virkelig føler jeg har begrensninger i hht det å holde irritasjonen inne i forhold til normalen.. Selv på den beste av dager, vil denne typen oppførsel aldri kunne forbigås uten i det minste å la de få et innblikk i min mening om hva de bedriver gjennom et relativt talende kroppsspråk, for å si det sånn.. På en mindre god dag, blir det gjerne ilagt verbale uttrykk ut i fra forbrytelse og dagsform..