I det jeg er i ferd med å fullføre en artikkel i Dagbladet omhandlende presseetikk og forholdet mellom de såkalte redaktørstyrte og frie medier, slår det meg at utviklingen per i dag går i retning av at sistnevnte er i ferd med å ta over pressens ansvar i hht fritt å kunne granske, rapportere og stille spørsmålstegn ved styresmakter og maktelite. 

For mens utviklingen hva de redaktørstyrte medier angår går i retning av at de pålegges en stadig større grad av aktsomhet i hht sakene som omtales, er den gruppen jeg og mine likemenn blant Norges bloggere har vår tilhørighet i (fremdeles) ubundet av ‘vær varsom’ -plakater og meningsmonopol.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Prinsesse Pengesluk

I en ideell verden, ville en ha kunnet lest en avisartikkel eller sett en nyhetsreportasje i trygg forvissning om at den var saklig og nøytral/objektiv i sin utforming. Men, ironisk nok, må det vel være lov å si i en tid der alskens årsaker til å dekke saker og identifisering av personer skal gjøres rede for, så finnes det borderline nada slike opplysningspålegg i hht ilagte føringer i formuleringene som benyttes.

I utgangspunktet, leser en jo avisen og/eller klikker inn på nyhetsoverskriftene på nett uten å tenke noe over hvordan den respektive informasjonen er formulert.  Som regel er det ikke noe i teksten som gjør at en snapper opp de respektive føringer som er ilagt, da formålet er at mottakeren (altså deg og meg) sin oppfatning skal styres i en bestemt retning uten av de selv er klar over det. Man skal m.a.o forledes til å tro en har inntatt den respektive holdning/standpunkt på egen hånd ut i fra et nøytralt utgangspunkt.

Slike føringer står dermed i sterk kontrast til hvordan jeg og de andre som formidler i bloggformatet, hvor det iallefall burde fremkomme klart og tydelig hva som er objektiv redegjørelse av fakta- og hva som er utgivers oppfatninger, holdninger eller hypoteser, for den saks skyld. Vi ‘frie’ formidlere kjører m.a.o med full åpenhet i hht at vi har til hensikt å styre vårt publikum i en bestemt retning.

Videre er jo de redaktørstyrte mediene, som nevnt, bundet av denne såkalte ‘vær varsom -plakaten’, mens vi i ‘det fri’ kun har det generelle lovverket å forholde oss til i hht hva som kan publiseres. Og hva den ‘plakaten’ angår, er det sterke faktorer som drar i begge retninger:

Først må det påpekes at det er all grunn til å gå ut fra de beste hensikter ligger til grunn for opprettelsen av disse retningslinjene. Når alt av medier får ture frem akkurat som de vil, blir det fort til at de skriver hva som helst som vil føre til at de selger mer. Om en tar for seg pressen i land som Tyskland, Storbritania og USA, er det ikke grenser for hvor langt de kan gå, både i hht forstyrrelser av privatlivets fred, og hvilke løgnhistorier som kan serveres. Og dette har også blitt et problem på sosiale medier, -hvilke også har tilhørighet blant oss frie medier. Om så de redaktørstyrte mediene bedriver skjulte føringer i storstilt skala, kan vi i Norge i det minste stole på at det som formidles ikke er oppspinn fra ende til annen. Følgelig ville en historie typ “Kronprins Haakon fersket på kokainparty med Marius, og mister arveretten til tronen” passert med flying colors i Tyskland, mens det ikke hadde hatt en snøballs sjanse i helvete til å nå ut i bladhyllene her til lands. – Men like forbannet er det altså tilnærmet fritt frem på SoMe.

Sett fra denne siden, lyder et kontrollorgan for å hindre fake news å nå ut til publikum som en storartet ide.

MEN..

Så er det nå en gang slik at rene referater av hendelser i det store og hele utgjør en begrenset del av nyhetsformidlingen. Etter å ha fått vite hva som har skjedd, føler så spørsmålet om hvordan en skal forholde seg til dette her, hvilket bringer oss tilbake til dette med føringer som vi var inne på tidligere. Problemet i dette anliggendet, er nemlig at man har en lei tendens til å blande kortene i hht hva som er ren faktaformidling- og hva som er ens sterke oppfatning, slik at også denne blir fremlagt som en objektiv sannhet. Dermed vil et slikt sensurorgan fort få en særs ufyselig tilleggsfunksjon som meningsmonopol.

Dette problemet blir svært så tydelig om vi går tilbake til pandemien. Uansett hvor man står i hht det som ble formidlet- og ikke minst i forbindelse med hvordan dette utbruddet best skulle håndteres, så ble konseptet sannhets/meningsmonopol tatt til et helt nytt nivå. – Nå snakker jeg selvsagt ikke om alternative sannheter a-la at det ikke fantes noe virus, og den slags, men kun det som ble ytret med de oppgitte fakta som utgangspunkt. – Hvilket i praksis vil si prosentandelen alvorlig syke og døde ut i fra det totale antall registrerte smittetilfeller.

I motsetning til hva majoriteten hadde fått det fore, var ikke nødvendigheten av å gjennomføre de mest inngripende tiltak siden krigen en udiskutabel sannhet. De var ene og alene basert på en formening om at den andelen som ble alvorlig syke var høy nok til at de respektive tiltakene var en absolutt nødvendighet. Dermed ble det å trekke motsatt slutning ut i fra de eksakt samme dataopplysningene sablet ned som konspirasjonsteorier, feilinnformasjon og svada fra Facebook-leger.

Knapt noen evnet å holde hodet såpass kaldt at de evnet å se at en vitterlig ikke behøver noen medisinsk ekspertise for å sette to tall opp imot hverandre; Antall registrerte smittetilfeller totalt vs. antall alvorlig syke/døde, for så å finne ut hva det respektive forholdet tilsier i prosent, hvorav en så har de kalde fakta i hht risikoen for å bli alvorlig syk ved smitte. Tilsvarende opererte man med de samme fakta som dro i motsatt retning; Altså de økonomiske og helserelaterte skadene som kom som følge av lock-down. Dermed er det en ren katastrofe at de som tok til orde for oppfatningen at den respektive andelen med alvorlig sykdom IKKE var tilstrekkelig til at smittevernstiltakene ble gjennomført ikke ble respektert, og derav sensurert over en lav sko i et fritt demokrati.

Det som gjør nettopp pandemiårene interessante i denne sammenhengen, var at her ble samme policy også gjennomført i vaskeekte diktatur-stil også på sosiale medier. Dermed har vi så et konkret eksempel på at et kontrollorgan for å sikre korrektheten i de opplysninger som legges ut, i gitte tilfeller vil bli et organ som utfører meningsmonopol i praksis.

Så hvem skal i såfall få avgjøre hvilke meninger og oppfatninger som skal tillates i hht de respektive anliggende??

Hva så om det som avstedkommer det respektive meningsmonopol viser seg å være gal måte å gripe an saken? – Hvilket scenario med et slikt organ vil øke i sannsynlighet, da de opplysninger som drar i den andre retningen vil bli sensurert! I etterkant av pandemien, fremkommer det jo til stadighet nye faktorer som peker i retning av at man tapte mer på gjennomføringen av koronatiltakene enn man vant. Ergo kan man også trygt trekke den konklusjonen at så også vil skje i fremtiden..