Hallo, folk og fe i Norges land. – Rusken Her! 

Jeg har nå kuppet bloggen for å fortelle at jeg er blitt ydmyket på det groveste, og det av min aller nærmeste; Altså ‘mamma’n min..  

Året 20-furry-five 

De av dere som har lest innleggene som handler om oss som utgjør pelspøbel-gjengen ‘the furry five’, vet jo at jeg er selve alfahannen i denne byen. Og de av dere som er katter, vet jo at i vår verden er det ikke noe sånt kviss-kvass som demokrati; Her er det den største- og sterkestes rett til å styre de respektive diktatur, -eller revir, som de sier på menneske-munne, med jernpote som gjelder, -hvilket er en oppgave jeg selvsagt tar på det mjaueste alvor. – Det er tross alt ikke for ingenting at jeg har fått tilnavnet ‘Kim Jong-pus’, -hvis referanse jeg ærlig må innrømme jeg bærer med stolthet, da jeg vitterlig ikke er en leder som tolererer noe slinger i valsen, slik som f.eks uautorisert vandring innenfor mine enemerker..

Jeg er med andre mjau helt avhengig av å opprettholde mitt fryktringytende image utad i pelsmiljøet, og da sier det seg selv at det ikke er rom for den typen utilbørlig moderlig innblanding i min maktutøvelse jeg ble utsatt for i det en firbeint frekkas tok seg den avsindige frihet som ikke bare innebar å strene gatelangs etter eget forgodtbefinnende, men (tro det eller ei) å gjøre dette innenfor boligfeltet! – Altså mitt(!) boligfelt!! – Der INGEN har våget sette sin pote siden standarden ettertrykkelig ble slått fast i form kort tid etter innflytting! – Da sier det seg jo selv at dette må slås beinhardt ned på, hvilket mamma’n min utrolig nok har niks og nada forståelse for, – hvilket så skulle avstedkomme med det verst tenkelige utkommet..

Hva som skjer er nemlig at i det jeg blåser mine i utgangspunktet kjempemessige 8 kg opp til full-blown piasavakost i det jeg, fra min utkikkspost på verandaen, til min hinsidige overraskelse ser nevnte frekkas skride inn forbi inngjerdingen til innkjørselen her, og gjør meg klar til å sette avgårde i en kattejakt det burde gå gjetord om i de kommende årtier, rekker jeg akkurat å observere den nesevise pelsdotten fryser til ved synet av mitt massive skue som åpenbarer seg i det han runder hjørnet før utgangsdøren åpner seg bak meg.. Mamma’en min kommer så ut, og i det jeg spenner i fra for å ta fatt på nevnte disiplinærutøvelse ‘Kim Jong-pus’ -style, kjenner jeg to folkepoters grep rundt magen parallelt med at mine kattepoter lettes fra bakken under meg, akkopangert av den pusestemmen som er elsket til innebruk, men som imidlertid er ren, skjær imageknuser utendørs, som kaller meg ‘lille bollen’ og fortsetter med at ‘lille pusegutten til mamma’n sin som skal få nam-nam’ i det døren glir igjen bak oss..

Jeg er rett og slett rystet inn til pelsroten! Jeg mjauer.. Makan til ydmykelse!! Ring dyrebeskyttelsen, Greenpeace, og gud-mjaue og hans oldemor, for hvordan i mjaue-skauen jeg skal kunne opprettholde mitt fryktede diktatorimage etter dette her, er beyond mjau..

Med vennlig maling,

Rusken Henriksen