Drøyt 25 år etter at Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena S. Paulsen (10) ble drept i idylliske Baneheia ved Kristiansand, er endelig det siste ord sagt. – Iallefall hva skyldsspørsmålet angår.
Ei heller lagmannsretten var i tvil om at Jan-Helge Andersen var alene om ugjerningen. Dommen fra tingretten ble dermed stående, -enstemmig også denne gang. Selv om dommen som sådan vel må kunne sies å være som forventet, kunne retten allikevel ‘bjuda på’ en ‘shocker’, i det Andersen ble idømt sikring..
Selv om dommen var som forventet, knytter det seg allikevel en viss spenning til hvorvidt juryen/dommerne (alt ettersom) har vurdert de respektive bevisene ut i fra de samme kriterier som en selv har gjort fra sidelinjen. Reinspikkede sjokkavgjørelser har skjedd mer enn en gang. Selv kommer jeg neppe til å glemme sjokket som avstedkom frifinnelsen av Johny Vassmo for drapet på Birgitte Tengs i desember 2023. Pga at det var påvist DNA på Tengs som matchet Vassmos, lot skyldsspørsmålet til å være en ‘no-brainer’ fra mitt ståsted, -og her er jeg like sikker i min sak den dag i dag. Én ting er at det finnes en teoretisk mulighet for at DNA kan overføres via alt fra busseter til jakker som henger ved siden av hverandre. Men at DNA’et til en fyr som nettopp er blitt frifunnet for et annet drap på en ung jente (Tina Kristiansen) i den samme tidsperioden skal dukke opp på strømpebuksen til Birgitte Tengs!? – Get real..
Etter den kjennelsen, lærte jeg iallefall at en aldri kan ta en rettslig kjennelse for gitt, uansett hvor opplagt skyldsspørsmålet virker å være. – For ikke snakke om hvor sterke bevisene i det respektive anliggendet er sett i forhold til hva som førte til domfellelse for Per og Veronica Orderud i Orderudsaken. Trippeldrapet som ble begått på Orderud gård kun et par-tre år før de to jentene ble tatt av dage i Baneheia har nemlig brent seg fast i bevisstheten som det ultimate justismord for mitt vedkommende. Så til de grader engasjerte (-og fremdeles engasjerer) den saken at jeg med hånden på hjertet kan si jeg har lest absolutt alt som er tilgjengelig for publikum i den saken. – Og da snakker vi (selvsagt) ikke utelukkende om artikler og nyhetsreportasjer, men alt som var mulig å få tilgang til av referater, domspremisser og gud vet hva. Ikke pga at jeg (som eneste på planeten) var blitt rammet av et akutt anfall av Asberger eller noe, men rett og slett pga den sinnstilstanden som kom som en følge av at denne saken var den som sørget for at illusjonen om at det norske rettsvesnet var til å stole blindt på ble brutt. Som en sjebnens ironi, skulle så Baneheiasaken bli den som i det minste fikk gjenopprettet noe av troen på rettsstaten, da det ikke var noe ved den opprinnelige kjennelsen fra 2001 som etterlot seg så mye som en vag skygge av tvil, slik det ble fremstilt den gangen.
Når så den gjenopptagelsesbegjæringen som blir fremlagt 19 år senere sies å kunne dokumentere at den rettergangen som altså fremsto som bunnsolid den gangen, reagerte jeg, i likhet med befolkningen forøvrig med sjokk og vantro. – En reaksjon jeg i sin tid delte, og dermed kan leses ved å klikke →HER←. Selv syntes jeg det var interessant å gå tilbake og lese hvilke tanker jeg gjorde meg umiddelbart etter at den informasjonen som brått satt Baneheiasaken på hodet var blitt mottatt nå som vi endelig later til å være ved veis ende.
For med erkjennelsen av at vi nå sto ovenfor det groveste justismord siden unionsoppløsningen, var det ikke bare tilliten til rettssystemet som sådan som var blitt feid tilbake til borderline ikke-eksisterende. Den tilliten til politiet som var igjen etter TV-bildene fra 22.juli 2011 som viste hvordan de i hopetall fløy over- og tøffet i bakgrunnen i full krigsmundur, alle som en, mens ferierende risikerte livet ved å kjøre ut i plastjoller og åpne trebåter for å plukke panikkslagne unger opp av vannet, gikk med disse avsløringene kjepprett til helvete. Denne gang var det ikke ‘bare’ snakk om dårlig utført arbeid av ukvalifiserte etterforskere, -eller som i Baneheia; En gjennomgående mangel på handlekraft som, ut i fra mitt ståsted, var iblandet en tilsvarende dose feighet. Sånt er i det minste forståelig, om ikke annet.
I Baneheiasaken var det imidlertid alt annet enn mangel på handlekraft, da det i kjølvannet av gjenopptagelsesbegjæringen formelig hagler på med bevis for at politiet faktisk har fingert hele forbannede rettergangen. – Og det så til de grader at det faktisk var POLITIET som kokte i hop den forklaringen som Jan-Helge Andersen tviholder på den dag i dag, ene og alene ut i fra at de hadde tatt seg faen på at Viggo Kristiansen skulle dømmes som pådriveren til disse drapene. Jeg mener.. Verre en det får det jo vitterlig ikke blitt! Her snakker vi faktisk om en rettssak så fikset og fingert at den kunne vært avholdt i et hvilket som helst land av typen det er helt fjernt for oss å sammenligne oss med..
Gudsjelov, leverte i det minste Oslopolitiet under den utvidede etterforskningen som ble igangsatt i forbindelse med at Viggo Kristiansen til slutt fikk saken gjenopptatt. – Den etterforskningen som altså har kunnet avdekke bevis for at Jan-Helge Andersen var alene om å begå den fryktelige ugjerningen i år 2000.
Følgelig har, som kjent, Kristiansen fått tilkjent en erstatning pålydende 55 mill. kr. i erstatning for å ha sonet over 20 år i fengsel for drap han ikke har begått. Problemet er bare at det ikke finnes den pengesum i verden som kan rette opp den urett Kristiansen har vært utsatt for. Han har blitt frastjålet 20 år av sitt liv. 20 år han aldri vil få tilbake. I tillegg har de etterlatte fått revet opp sårene fra den gang, og Lena S. Paulsens pårørende har på toppen av alt måttet erkjenne at den ‘sannheten’ de hadde levd med i to tiår brått skulle vise seg å ikke være sant allikevel. All kred til disse hardt prøvede menneskene for å ha det i seg å åpne seg for den virkeligheten som har fremkommet av de bevis som nå har kommet på bordet. For dette har utvilsomt kostet. Ikke minst fordi det innebærer å måtte leve med å ha motsatt seg at en uskyldig mann får saken sin gjenopptatt..
Det eneste som har forblitt det samme som i den opprinnelige rettssaken, er Jan-Helge Andersen sine løgner og tilsynelatende ikke-eksisterende samvittighet. Når det på toppen av det hele ble funnet barneporno hjemme hos Andersen under den utvidede etterforskningen, i tillegg til at rettens sakkyndige har vært unisone i hht at mannen både er en pedo i ordets fulle betydning i tillegg til å ha en dyssosial personlighetsforstyrrelse, var det sjokket som avstedkom dagens kjennelse av det gledelige slaget, i det lagdommerne har idømt Jan-Helge Andersen sikring, til tross for at aktoratet kun krevde to års fengsel (altså de to årene som gjenstår for å ha sonet lovens max-straff på 21 års fengsel for forholdet). Følgelig vil Andersen kunne holdes innesperret så lenge han ansees kapabel til å forgripe seg igjen om muligheten skulle by seg.
Bra det endelig er en ferdig dom igjen. For denne gangen. Man vet aldri hva som skjer framover.
Om ikke annet, så er iallefall skyldsspørsmålet opp og avgjort med denne dommen. Høysterett behandler jo ikke skyldsspørsmål i straffesaker, så at Jan-Helge Andersen anket på stedet, vil kun kunne ha betydning for straffeutmålingen.
Dersom så skulle skje at reaksjonsfastsettelsen går til høysterett, for så at de beslutter å fjerne sikringsdommen, kan jeg imidlertid ikke skjønne annet enn at det vil bryte fullstendig med folks rettsfølelse, og derav tilliten til rettsstaten. Det KAN jo skje, da avgjørelsen om sikring ikke var ensstemmig, og ble avgjort ved at de 5 legdommerne vant frem mot de to fagdommerne som stemte imot. Samtidig kan jeg ikke begripe hvordan det er mulig ikke å gå for sikring når det kommer til den fyren her. Argumentet om at det er gått 25 år siden forbrytelsen som Andersen begikk som 19 åring, er vel noe av det mest idiotiske jeg har hørt, for han er iallefall ikke mindre kapabel til å utføre den slags faenskap som 44 åring enn han var da han fremdeles var i tenårene..