Det går stadig lenger mellom hver gang jeg opplever en saklik diskusjon, det være seg på nett, i TV-debatter, blant politikere, eller på privaten, for den saks skyld. Istedet for å fremme sitt syn ved hjelp av argumenter og motargumenter, er normen blitt at man istedet går ‘all in’ for å trykke motparten ned og/eller få h*m til å fremstå som dum/uvitende. Motivet kan like gjerne være et ønske om å starte ‘krig’ som at man rett og slett ikke vet bedre. Uansett: Her er akutt behov for skjerpings, for sånn som folk holder på for tiden, er så flaut at det er fysisk smertefullt å bevitne!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er selv en person med sterke meninger om det meste, hvilket kommer til uttrykk her på bloggen, så vel som i kommentarfelt hos andre. Å evne å holde inne med noe, syntes å være ren utopi for mitt vedkommende, og er man, som meg, en person som lett lar seg engasjere, må en passe på at det som ytres fremlegges på en saklig og rasjonell måte. – Uansett hvor irrasjonelt en måtte anse det som trigger en for å være.

Selv setter jeg likeså stor pris på innspill fra meningsmotstandere som mine ‘likemenn’ på bloggen, da disse bidrar til å gi et videre perspektiv på det aktuelle temaet. Men der det brukes slengbemerkninger og/eller rene fornærmelser, dropper både interessen for å sette meg inn i vedkommendes syn, såvel som respekten for ham/henne som sådan. Slike kommentarer syntes ikke å være verdt min tid, og dermed ignoreres de som regel fullstendig.

Ting er jo som kjent heller aldri ‘sort/hvitt, det er kun en uendelig serie av gråtoner’. Dvs. at alle de synspunkter og meninger er dannet etter å ha satt de positive aspektene ved det aktuelle emnet opp mot de negative. Noen ganger er det svært lett, da det er en svært så sterk overvekt på den ene eller andre siden, mens det i andre krever en langt grundigere gjennomgang. Videre har en de oppfatningene som i vesentlig grad formes ut i fra ens generelle, grunnleggende livs- og menneskesyn. Et svært så visende eksempel i så henseende, er de motsetninger som foreligger når det kommer til dette med fri abort. Ens syn i denne ‘everlasting’ tvisten, er et direkte resultat av hvorvidt en definerer et liv som påbegynt ut i fra den religiøse modellen, hvilket vil si ved unnfangelsen, eller som meg, at dette følger grensen som foreligger mellom spontanabort og prematur fødsel. Det spesielle i disse sakene, er at det er to motstridende parter som opplever en så massiv overvekt av aspekter for sitt syn at det er for en selvfølge på lik linje med slikt som demokrati og ytringsfrihet å regne. Slike saker har det derfor med å ‘trykke på de rette knappene’.. Her foreligger grunnleggende motsetninger mellom partene, slik at det som for den ene siden oppleves som rene selvfølger og absolutt, er ‘anything but’ hos den andre. Her sier det seg selv at det er svært lett å ‘koke over’ i møte med uttalelser fra motparten. Jeg mener.. Hvor mange ganger har jeg ikke selv vært nær ved å ‘riva av meg håret’ i ren frustrasjon over utspill i nettopp abortsaken!?..

Men uansett hvor hinsides en opplever det som fremlegges for å være, vil en iallefall ikke oppnå noe som helst ved slengbemerkninger, fornærmelser og ‘name-calling’. Den eneste måten det er mulig å få fremmet sitt syn på, er faktisk å argumentere. -Og fornærmelser er IKKE argumenter! – Men dog altså så lett å ty til i det en ‘farer opp’ i sinne..

Det er imidlertid en ganske så sikker metode for å unngå å falle i denne fellen:  For dersom en gjør det til en fast ‘regel’ å aldri besvare/kommentere provokasjoner før det er gått en time, vil ens evne til rasjonell argumentasjon være forbedret inntil det hinsidige. Utkommet blir dermed at en både får uttrykt ens syn i klare ord, samtidig som en gjør en god figur og vil bli møtt med respekt av de det er verdt å respekteres av, og faktisk har en mulighet til å vinne frem hos folk!