Ja, da har altså endelig dommen falt.. Tross et forsvarer-team på nivå med OJ Simpson’s ‘dream-team, var ikke retten i tvil om at det faktisk var Jan-Helge Andersen alene som sto bak den bestialske drapene på Lena S. Paulsen og Stine S. Sørstrønen den 19.mai I 2000. 

Selv om det utvilsomt var en påkjenning for den nå frikjente Viggo Kristiansen å bli hovedpersonen i denne rettssaken mot sin tidligere bestekammerat, der han ironisk nok, ikke sto tiltalt for noe som helst, så sørget faktisk Andersen’s brilliante forsvarer-team, bestående av Svein Holden og Celine Krogh Furness, for at hans uskyld nå bør være hevet over all tvil.. 

‘Biene & Blomstene’ anno 2024

Som tidligere nevnt, har jeg, paralellt med håpet og troen på at rettferdigheten endelig skulle skje fyllest I denne saken, paradoksalt nok, ikke kunnet unngå å heie på forsvarer-teamet, da dette ledes an av en gammel treningskompis fra Fredrikstad, Svein Holden. Det er jo ikke til å komme utenom at en gledes av å se folk en kjenner brilljere pā sine respektive felt, uansett anledning. Men non the less, var det jo hevet over all tvil at denne rettssaken vitterlig burde ende med at Andersen ble kjent skyldig.

I motsetning til Orderudsaken, der jeg har vært hellig overbevist om de antatte hovedmennene, Per og Veronica Orderuds, uskyld siden domsavsigelsen, var jeg, i likhet med tett opptil resten av kongerikets befolkning, ikke øyeblikk I tvil om Viggo Kristiansens skyld i Baneheiadrapene  Det streifet meg ikke engang som en mulighet at det bildet vi fikk forelagt av  Viggo Kristiansen som den gjennomgående onde hovedmannen som hadde tvunget den stakkars tufsen av et ‘side-kick’ til å bistã ham i utførelsen av det som har blitt stående som et av de mest bestialske drap vi har i nyere norsk historie ikke var korrekt. Det var først da jeg var blitt gjort kjent med innholdet i denne siste  gjenopptagelsesbegjæringen, som altså skulle bli innvilget med et nødsskrik, at det rokkes ved min klokketro på en korrekt domsavsigelse I den saken.

Det har nå i ettertid, når alt tilsynelatende endelig er opp og avgjørt, vært interessant å gå tilbake til det innlegget som ble sendt ut over eteren 30. November, 2019 (hvilket kan leses ved å Klikke her). Her luftes nemlig de tankene som avstedkom umiddelbart etter at det virkelighetsbildet vi hadde levd med i tett opptil 20 år brått var nært ved å revne fullstendig..

Derfra økte troen på at vi kunne stå ovenfor et justismord på et helt nytt nivå her til lands for hver eneste nye opplysning som fremkom I saken. Det hele kulminerte så i at jeg kunne si meg tett opptil overbevist da den ene DNA-analysen etter den andre viste seg å tilhøre Jan-Helge Andersen, samtidig som det verken på på ofte eller åsted ble funnet så mye som en forbannet hudcelle under en fingernegl fra Kristiansen.

Og nå kan jeg trygt erklære at den aller siste spikeren er dunket inn den berømmelige kisten i så måte..

For når retten ikke engang evnet å se en, i realiteten, teoretisk mulighet for at Kristiansen befant seg i  Baneheia da drapene ble begått, -etter at Holden og Krogh Fornes hadde gjort absolutt alt som i det hele tatt er menneskelig mulig i hht å muliggjøre Kristiansens delaktighet, kan det trygt erklæres for ugjenkallelig bevist at han vitterlig ikke var delaktig i denne ugjerningen.

Når det kommer til dette med juss- og retterganger, har vi jo fått prentet inn dette sort-hvite bildet som tilsier at den ene siden vinner, mens den andre siden taper. Strafferettslig, tilsier altså dette  at dersom tiltalte blir kjent skyldig, er det aktoratet (påtalemakten) som går av med seieren, hvorav da forsvarer-teamet blir stående igjen som den tapende part på vegne av sin klient. I dette rettsoppgjøret, er imidlertid det bildet jeg sitter igjen med hakket mer nyansert..

For det innledningsvis nevnte paradokset i hht gleden over å se noen en kjenner brilljere på sine felt, hvilket i dette tilfellet var synonymt med Andersen’s forsvarer, og ønsket om en korrekt, og ikke minst rettferdig dom, lot seg surrealistisk nok forene..

Når et helt folk har vært hellig overbevist om et spesifikt hendelsesforløp i over 20 år til ende, så vil det for mange av oss, naturlig nok, være på grensen til umulig å legge denne virkelighetsoppfatningen til side. (Å svitsje fra en sannhet til en annen, just like that, er jo langt enklere når en grunnet et iboende tillitsproblem har utfordret etablerte sannheter fra barnsben av *hehe*). I allefall har en svært stor andel av de jeg har snakket med i større eller mindre grad vært av den oppfatning at det å dømmes på feil grunnlag ikke er synonymt med uskyld, om en kan si det på den måten. Ergo har jeg oppfattet det slik at det igjennom hele den prosessen som altså begynte med den innvilgede gjenopptagelsesbegjæringen, for så å ender med frifinnelse, har rådet en generell tvil om Kristiansen virkelig er uskyldig, eller om han ‘bare’ ble urettmessig dømt. Så når vi så fãr en dom i en sak der forsvarer-teamet brilljere på nivå med drømmelaget til OJ Simpson, så er jo realiteten den at det respektive forsvaret har bistått like mye til at rettferdigheten altså skulle skje fyllest som det som kan tilskrives aktoratet. I det Viggo Kristiansens angivelige uskyld faktisk sto seg igjennom den ultimate prøvelsen som den nå har vært igjennom denne rettssaken, kan jeg ikke skjønne annet’ enn at selv den mest inngrodde overbevisning om Kristiansens skyld nå har mãttet vike for hva som faktisk skjedde denne fatale maidagen for 24 år siden