Som jeg vil tro en del av dere husker, har jeg ved flere anledninger gitt uttrykk for det avviket som foreligger mellom samfunnets fattigdomsbegrep vs. min egen ‘de fattige barna i Afrika’ -inspirerte forståelse av konseptet. Tidligere har dette imidlertid vært knyttet opp til den, i mine øyne, ikke-eksisterende problematikken vedrørende barn som vokser opp i den såkalte fattigdommen bestående av ikke å kunne finansiere slikt som dyrt sportsutstyr (alpint skiutstyr, sportsdykkerutstyr, o.l), merkeklær- og skolevesker, for ikke snakke om utenlandsferier. Men om det var aldri så galt, kan det se ut som det er i ferd med å gå fullstendig over stokk og stein nå; For nå har vi nemlig blitt presentert for hva jeg går ut i fra er de første i en uendelig rekke oppslag som, grunnet den siste tidens strømpriser kombinert med noe dyrere matvarer, redegjør for et Norge på vei mot en sultkatastrofe i obskure hastigheter. – Og da evner jeg bare ikke se det på annet vis enn at vi må ha mistet perspektivet fullstendig.. 

Urettferdig rettferdighet!?

For all del.. Jeg er minst like forbannet over de prisøkningene vi har fått i løpet av det siste året som noen! Spesielt strømprisene provoserer meg vitterlig fra sans og samling siden jeg på det sterkeste vil argumentere at kostnaden for myndighetenes giganttabbe vedr. bortlovt energi ikke er innbyggernes å betale, og spesielt ikke i et land med kongerikets økonomiske ressurser. Men samtidig er det like fullt en nødvendighet å beholde perspektivet her!

Jeg leste nemlig i helgen en stor sak der de faktisk gikk så langt som til å fremstille matmangel for å ha blitt et samfunnsproblem, og da har det jo unektelig blitt dratt så hinsides ut av sine proposjoner at det en sitter igjen med ikke kan sies å ha rot i virkeligheten i det hele tatt. Jeg føler det dermed er på sin plass med en kjapp sammenligning mellom den norske ‘nøden’ og den reelle nøden;

‘Det daglige brød’… 

DE:  Ca 1 milliard mennesker lever under det som faller inn under begrepet ‘ekstrem fattigdom‘, hvilket vil si at de har under kr. 7,- pr. dag å klare seg på. – Og da snakker vi ikke engang etter at sånt som de faste utgifter er betalt, -men at det er det de har! Nasjonene med den mest ekstreme elendigheten i så måte, er Den sentral-afrikanske republikk, Eritrea, Somalia og Ghana.

OSS:  Kjapp hoderegning med utgangspunkt i den oppgitte ‘fattigdomsgrensen’ pålydende kr. 247 000,- tilsier at en, for å falle inn under det norske fattigdomsbegrepet, har under kr. 680,- pr. dag å leve for. Greit nok at en nok kan gå ut i fra en viss prisforskjell, for å si det sånn, men  jeg kan ikke engang se at dette kan ha den minste relevans når spriket er så hinsides som det vi ser her..

Sikkerhet/trygghet….

DE:  Til tross for at jeg aldri har satt fot i et slumområde i Eritrea, føler jeg meg allikevel rimelig sikker i min sak når jeg sier at her finnes det ikke noe slikt som hverken statelige trygdeordninger eller et helsevesen. – Selv hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen der det er fullstendig krise er ikke-eksisterende i disse jordiske helvete! Får du ikke skrapt i hopes et minstemål av et næringsinntak her, så ‘dævver’ du. -Enkelt og greit.

OSS:  At den praksisen som bedrives innen NAV og de norske trygdeordningene har et betydelig forbedringspotensiale er vel hevet over all tvil, men ikke desto mindre er det at vi faktisk HAR en sikkerhet der staten trer inn som ‘forsørger’ der en selv ikke evner å besørge den nødvendige innkomsten er for reinspikket utopi å regne for de fleste av verdens innbyggere. – For ikke snakke om det å ha et (tilnærmet) fritt helsevesen!..

Krav til levestandard…

DE:  ‘Fattig’ i den tredje verden, er synonymt med at en i beste fall lever fra hånd til munn bokstavelig talt, da alt av energi går med på å få skaffet det nødvendige for å holde seg selv og sin familie i live nok en dag. Her er m.a.o kravene til det vi kaller ‘levestandard’ ikke-eksisterende, da ‘luksus’ i disse delene av verden er å få tilgang til de nødvendige medisiner og legebehandling, og å ha en viss beskyttelse mot ytre farer i form av en leir- eller stråhytte. – For ikke snakke om at her er det ikke noe sånt som ikke å like den maten de måtte ha klart å skaffe til veie!

OSS:  Ja, hva skal en si?.. Her kaster folk fremdeles mat over en lav sko, liksom det ikke å like noe på smak er ensbetydende med at det er for uspiselig å betrakte. Forskjellene i fattigdomsstandard er m.a.o tilsvarende de som råder for levestandard, da vi stiller hinsides mye høyere krav til ‘livsnødvendigheter’ her på berget enn hva som strengt tatt er nødvendig for å holde seg i live; For slikt som PC, mobil og bolig med et soverom til hvert av barna er vel strengt tatt ikke for primærbehov å regne. – For ikke snakke om slalåmski og årlig sydenferie!

Altså.. Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke er inneforstått med at det er folk som har langt mindre enn andre å rutte med her til lands, for å si det sånn. Likeså har jeg full forståelse for at det tar på å leve i konstant usikkerhet for at pengene ikke skal strekke til, liksom det å komme i økonomisk uføre ikke er synonymt med egen ‘skyld’. Det er enormt med tilfeldigheter som bistår m.h.t det livsløpet et menneske ender opp med, så det at enhver er sin egen lykkes smed, og that’s it, må du lenger ut på landet med. Men når det er sagt, kan jeg heller ikke si annet enn at i et overveldende flertall av de tilfeller jeg har vært vitne til, direkte- eller indirekte, så foreligger det dårlig disponering i en eller annen grad, slik at de dermed må sies å ha en skyld i form av å ikke foreta visse grep i hht prioritering- og disponering av det de har til rådighet.

F.eks formelig kryr det av bruktbutikker her til lands der en får alt fra klær til sportsutstyr for en slikk og ingenting. Jeg har selv jobbet i en av de, og har dermed egenhendig solgt poser med klær for en 50-lapp (jepp, kr. 50,- for hele dritten), sykler og fullt slalåmutstyr til priser mellom kr. 150,- til 300,- osv, osv. – Og her må det også presiseres at det strømmet inn så til de grader store mengder at varesorteringen (altså hva som ble lagt ut i butikken og hva som ble kjørt til søppeldyngen) ble foretatt ved at alt som kunne se brukt ut ble forkastet, slik at alt som ble lagt ut i butikken følgelig ikke kunne skilles fra det en får kjøpt i ordinære forretninger. For min egen del kan jeg røpe at jeg må ha hatt byens dyreste garderobe i denne tiden, da det ble uaktuelt å ta med noe som ikke var designer-brand.

Ei heller er det en livsnødvendighet å ta opp lån på millionvis av kr. for det å på død og liv skulle eie egen romslige og fasjonable og smakfullt innredede (les; perverst dyrt møblerte) bolig. Sliter en med å få endene til å møtes, -og iallefall der det er spå til de grader dårlig stilt at det kuttes måltider, er det, iallefall så vidt meg bekjent, faktisk ingen unger som har tatt skade av å dele soverom. Videre, kan en, uansett opphøyde samfunnskrav, fremdeles kun kan sitte på en plass av gangen, hvis komfort og funksjonalitet på det respektive møblementet det sittes i ei heller er avhengig av å ha det design som trender i tiden, for å si det sånn. – Og hva mat angår, tappes min sympati som ei sil der det kjøpes ordinære merkevarer der det finnes fullgode alternativ fra butikkjedenes egne merker som Prima (Rema 1000), First Price (Kiwi & Meny) og Extra (Coop Extra). Jeg mener.. I mine øyne, er det regelrett idiotisk å f.eks kjøpe en L’oreal sjampoo til en 50 -lapp når du får en minst like stor flaske som gjør håret like rent til rundt en 10’er, eller å betale 60-70 kr. for en pose med kjøttkaker når en kan få en tilsvarende vare i en hakket mindre fargesprakende pose til kr. 39,-

Den innledningsvis nevnte artikkelen, tok utgangspunkt i en alenemor med en normalinntekt som oppgav å ha kr. 17,- igjen 14 dager før neste lønnsutbetaling. Dette er jo unektelig en overskrift som er for en empati-booster på steroider å regne, for en trenger jo så visst ikke være noen rakettforsker for å være helt på det rene med at det er klin hakke umulig å brødfø seg selv og et par unger i hele to uker til ende med en disponibel formue pålydende17 kroner. For den summen, får en jo knapt dekket transportutgiften for å komme seg til butikken!

Men, som seg hør og bør, viste jeg meg atter igjen ute av stand til å bare la det passere som den tragiske situasjonen det ble gitt å være slik som det faller seg for normale mennesker, da det ikke gikk mange sekundene før det første kritiske spørsmålet poppet inn; For en alenemor forsørger da vitterlig ikke det respektive avkommet kun på egen arbeidsinntekt, da denne vitterlig subsidieres av både barnetrygd, barnebidrag og det som ellers måtte være. – Og når jeg først oppdager en ‘feil’ i hht de gitte faktaopplysninger, er det kjørt..

I praksis innebærer dette en kjapp hoderegning i hht hva som anslagsvis måtte avstedkomme av innkomne beløp pr. mnd for denne husstanden bestående av en voksen + 2 barn, for så at jeg ikke kan få dette her til å rime med det å være fullstendig pengelens etter at kun halve lønnsperioden er gått! Jeg mener.. Lønnsnivået i kongeriket Norge innebærer vitterlig at en ‘normal-lønn’ for en fulltidsansatt + de respektive innkomster som følger ungene fint skal kunne holde måneden ut der det føres en normal livsførsel/forbruk. At det skal gå så kjepprett til helvete som dette her, kan jeg m.a.o ikke skjønne annet enn må avstedkomme et avsindig forbruk på ett eller annet område. Jeg mener.. Greit nok at det har vært noen horrible strømpriser det siste året, i tillegg til at det har vært en upassende prisøkning på dagligvarer i samme periode som unektelig har ført til at en del har merkbart hatt mindre å rutte med. Men hva som avstedkommer dette her er allikevel hinsides unna å kunne dekke opp for at jeg skal kunne ‘kjøpe’ at en norsk normalinntekt brått skal ha gått fra å inneha verdens høyeste kjøpekraft av sitt slag til å ikke dekke de primære behov for å overleve i hht mat, medisin, husly og varme! – Om så er, så vil jeg iallefall kunnet sette en god sum penger på at det selvforskyldte ligger i et strømforbruk hinsides alt av vett og fornuft!

Som sagt.. Jeg er vel til og med over gjennomsnittet harm over de folkevalgte generelt og den sittende regjering spesielt, da jeg er blant de som går lengst i å mene staten, grunnet sin avsindige rikdom, skulle tatt disse kostnadene, da AS Norge så avgjort har råd til det! – Og da spesielt siden strømprisene tross alt har sin årsak i de respektive forvalteres massive ‘fuck-up’. Greia er imidlertid at en må kunne kombinere det å argumentere dette her samtidig som en faktisk gir det sanne bildet av situasjonen, for ikke snakke om at en beholder perspektivet på ting! Ja, jeg er så visst blant de som ikke ønsker den minste reduksjon i hht egen kjøpekraft, og derav raser over den rådende økonomiske politikken, men samtidig er jeg klinkende klar over at jeg er født med den berømmelige sølvskjeen stappet godt inn i ‘kjeftamentet’ med den følge at jeg er gitt å kunne påberope meg en levestandard som ikke engang kan sammenlignes med den som avstedkommer det å være født de fleste andre steder i verden.