Vi alle lever i den hellige overbevisning at ondskap er et ganske så universelt fenomen. Men er det virkelig slik? – Eller er det snarere så at iallefall en vesentlig del av det vi anser for ondt i realiteten er innlært i form av den tid- og kultur en er født inn i, og derav er et relativt begrep?..
Jeg mener.. – Bare se hvordan det selv de land- og kulturer vi anser for intet mindre enn legemliggjøringen av verdens ondskap råder en tilsvarende unison overbevisning om at det faktisk er DE som står på det godes side! For det er ikke så at f.eks IS -krigerne bedriver sin virksomhet av ondskap, men fordi de i følge deres virkelighetsbilde utkjemper sin kamp i det godes tjeneste. Tilsvarende, lever en, for oss, urovekkende stor andel russere i den tro at Putin er intet mindre enn ukrainernes frelser og beskytter, osv. – Med andre ord, er det vi, i vår del av verden, oppfatter som en terrorist en frihetsforkjemper i en annen.
– Og ut i fra dette, blir det jo da å spørre seg hvorvidt verdens befolkning i realiteten ikke er stort mer enn en gedigen gjeng gjennommanipulerte marionetter som opererer i sine respektive styresmakters tjeneste. – Hvilket igjen leder opp til spørsmålet om i hvilken grad de handler ut i fra det verdensbildet den respektive kulturen med ditto religiøs tilhørighet har innprentet de med, vs. egen grådighet og ambisjoner.
Konkret, står vi jo her ovenfor spørsmålet om f.eks Adolf Hitler var styrt av onde intensjoner, eller om han faktisk opererte ut i fra hva han oppfattet som det gode ut i fra de forholdene som rådet i Tyskland etter 1 verdenskrig generelt, og det som måtte ha avstedkommet av hat-, vrangforestillinger-, og ikke minst posttraumatiske ettervirkningene fra det han selv måtte ha sett og opplevd ute i felten. – Selv har jeg filosofert en del rundt akkurat dette, og heller faktisk mot det siste.. For det er vitterlig en forskjell på det mind-settet som syntes å avtegne seg for Hitler i det han tok fatt på den skjebnesvangre veien kontra en mann som f.eks den (mildt sagt) infamøse Auswitch -legen Josef Mengele, som sporenstreks meldte seg til tjeneste fordi han så dette her som at han fikk en unik mulighet til å forske på levende mennesker..
Her er vi nemlig nødt til å skille mellom det å stille spørsmål om hvorvidt dette med ondskap er mer eller mindre et relativt begrep som formes av det samfunn og omgivelser som omgir en, og det at enkelte mennesker er onde av natur. For et menneske som er ondt av natur, er det jo ikke et spørsmål om hva vedkommende legger i dette begrepet, men snarere at de begår de respektive handlinger med vitende og vilje nettopp fordi de er ansett for onde, eller fordi de rett og slett gir flatt faen i godt og ondt der det de ser sitt snitt til å tjene seg selv..
Men om vi så lar verdenskonfliktene ligge, og istedet retter søkelyset på det hverdagslige; – Altså de hverdagsanliggende som råder blant verdens land og folk..
Eksempelvis, fordømmes Kina på det groveste for å ha hatt slikt som kjøtt fra hunder og katter som en del av kostholdet, hvilket jeg selv er blant de som faktisk opplever det fysisk smertefullt å høre om.. Men like forbannet er jeg også blant de som gafler innpå svinekjøtt uten tanke på at grisen fakttisk er blant de mest intelligente livsformer vi har på planeten! Greit nok at jeg gjør mitt ytterste for å påse at det kjøttet jeg kjøper kommer fra gårder som har dyrevelferden på stell, men non the less.. Dette ville ikke hatt en dritt å si fra eller til i hht min avstandstagen fra det å spise kjøtt fra hund eller katt, av den enkle grunn at dette er for ondskap i sin reneste form å regne ut i fra det virkelighetsbildet min kulturelle- og familiære tilhørighet har besørget tatovert inn i bevisstheten.
Videre kverker vi fluer, mygg, rotter og det som ellers måtte være av insekter og kryp over en lav sko uten at dette så mye som streifer samvittigheten, mens det blant buddhister- og hinduister er reinspikket ondskap å ta liv når det ikke er snakk om mat eller å redde seg selv- og sine uansett hva det måtte dreie seg om.
Avslutningsvis, er en også nødt til å ta det faktum at vi, når alt kommer til alt, faktisk ikke er annet enn en av planetens talløse arter som er- og blir underlagt prinsippet om artens overlevelse; Survival of the fittest, -eller den sterkestes rett, som det vel uttrykkes på landsmålet. Følgelig medfører dette at når det vi kaller sivilisasjonen står i fare for å bryte sammen, så tar urmennesket i oss over, -så enkelt og brutalt er det. – Og jo verre tilstander det er, jo sterkere grad tar overlevelsesinstinktet balletak på moralen, for å si det sånn, med den følge at de av oss som vil overleve dette her, er de som da vil kunne legge alt av sosialistisk tankegang og blødende hjerter til side, og gjøre det som gjøres må for å sikre oss selv og vår familie. – Altså at en handler fullstendig på tvers av det en ellers ville ansett oss kapable til å gjøre. Så om det finnes noe slikt som en universell ondskap?.. Nei, sannelig om jeg vet..