På denne dag for 76 år siden, festet hele landet som gale, i det et fem år langt helvete av en krig endelig var vunnet. Norge var atter igjen fritt! De fleste av oss kan nok ikke en gang begynne å forestille oss den gledesrusen som folket må ha vært i den gangen.. For mitt vedkommende, er dette en dag for å være seg bevisst på at det faktisk er folk som har ofret livet for det demokratiet vi ble født inn i..
For meg, står det å ofre sitt eget liv for meg som noe fullstendig hinsidig. Ens LIV! Det er helt vannvittig! Det kan godt være det er jeg som er en smule nedrig her, men jeg kan ærlig talt ikke forestille meg å gå inn i noe med livet som innsats, hverken for land eller folk. Derfor er det i mine øyne heller ikke noe en kan forlange. Det er faktisk lite som provoserer meg mer enn å høre om situasjoner der folk er tvunget til å sette livet på spill. Ei heller kan det utelukkes at dette er grunnet i at jeg har eksistensiell angst, men ‘never the less; Ens liv er for meg en helligdom. – Det dreier seg jo om ens ringe eksistens!
På bakgrunn av dette, blir det også et ditto hinsides offer når noen frivillig ofrer livet.. For meg, er det å ha det i seg å kunne gjøre noe slikt like urealistisk superheltaktig som å kunne fly eller manipulere tiden. – Det er bare at ingen kan hverken fly eller manipulere tiden. -Men det finnes de som kan ofre livet sitt for andre. – Det ultimate offer..
Derfor passerer jeg aldri en minnestein uten å stanse å lese alle navnene, og det som ellers er oppgitt om den enkelte. -Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, eller om jeg er i følge med andre. Å ta meg tid til å lese navnet deres, er det minste jeg kan gjøre for et menneske som har gitt meg absolutt alt..
Gratulerer med dagen Norge, og ta deg tid til å stoppe opp i noen minutter for å minnes de som gav sitt liv for det vi i dag tar som en selvfølge.
