Per definisjon skal Norge være et klasseløst samfunn (med unntak av kongefamilien); Et fritt land og en demokratisk rettsstat der den metaforiske ‘Jørgen Hattemakers’ liv og livsløp er tilskrevet den nøyaktig samme verdi som ‘kong Salomos’, med det logiske utkommet at det også er gitt å råde en tilsvarende likhet for loven. 

Men slik er det imidlertid kun på papiret.. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Gode gjerninger med tvilsomme intensjoner.. 

En del vil nok sikkert tenke noe slikt som at ‘dette her var nå i overkant drøyt å påstå’, da et nylig avdekket justismord (dog av verste sort) til tross ikke er gitt å kunne definere hele systemet for å være korrupt. Men det er faktisk ikke de store sakene jeg tar utgangspunkt i når jeg fremmer disse påstandene om at vi i realiteten lever i et svært så klasseinndelt samfunn hvor det råder en ditto ulikhet for loven, men det er praksis i den såkalte hverdagsjussen; Altså de utallige større- og mindre juridiske oppgjør som utkjempes hver eneste dag over det ganske land.

Altså… Om du ser for deg en sak der ei jente/kvinne med min fremtoning beskylde en farget mann for en eller annen sedelighetsforbrytelse som han hardnakket nekter for å ha begått.. Hvem av de to er det du ser for deg ville blitt trodd i det påstand sto mot påstand!?

Jeg kan faktisk gå så til de grader langt som til å garantere deg at alle rettsstaters grunnleggende prinsipp om å skulle ansees som uskyldig inntil det motsatte er [rettslig] bevist ville ikke bare ville vært kastet på båten, men sent så langt til havs som det er mulig å komme! For i en setting som dette, ville løpet i realiteten allerede være kjørt for den stakkars mannen. For om så skulle være at en total mangel på bevis til alt hell skulle føre til frifinnelse i retten, ville dette uansett ha null, niks og nada relevans hva den store juryen som utgjør det norske samfunnets dom angår. Realiteten ville m.a.o vært at fyren ville forblitt for en ‘persona non grata’ å regne, hvor vedkommende ville vært nektet innpass i alt fra arbeidsmarkedet til det å trygt kunne ferdes fritt og å ta del i sosiale tilstelninger dersom vedkommende ikke hadde kunnet bevise sin uskyld med tilnærmet 100% sikkerhet.

At det virkelig er så forbannet galt fatt som jeg her gir uttrykk for, er faktisk langt mer enn hva jeg har kunnet konkludere ut i fra observasjoner av hvordan samfunnet fungerer i praksis- kombinert med leste domsavsigelser o.l. Dette har jeg nemlig fått oppleve i praksis, i det jeg for en 5 års tid siden ble innkalt til et vitneavhør i en sak der en mann av afrikansk opprinnelse var anmeldt for å ha utnyttet sin stilling som offentlig ansatt som det så pent heter, men som oversatt til norsk betyr å forgripe seg på klientellet. Siden jeg på forhånd hadde fått et nyss om hva saken gjaldt via omveier, trodde jeg at sjokkeffekten dermed var eliminert, slik at jeg stilte riktig så godt forberedt til å kunne argumentere min overbevisning om fyrens uskyld med både tyngde og pondus. Men her skulle det imidlertid vise seg å råde en galskap som var mer surrealistisk enn som så, for i det øyeblikket jeg hadde fått meddelt min oppfatning om at denne anmeldelsen neppe hadde rot i virkeligheten, så smeller nemlig den respektive betjenten til med at det er JEG som er gitt å være den forulempede, -hvorpå dette her etter sigende både skulle vært hørt- og sett av vitner! – Og mer sjokket enn jeg ble etter denne overleveringen, er det neppe menneskelig mulig å få blitt, for både det som ble påstått hørt- så vel som den øyenvitne-observerte episoden hadde nemlig overhodet ingen rot i virkeligheten what so ever! – Jeg var m.a.o blitt dratt inn i en anmeldelse basert på ren- og skjær løgn som derav utelukkende kunne ha som hensikt å få knekt og knust den respektive fyren i fillebiter, og det var iallefall ikke levnet noen tvil om at politiet tilla den respektive anmeldelsen en regelrett kjepphøy troverdighet. – Hvilket de har min fulle forståelse for, da vedkommende som sto for innrapporteringen jo hadde utvist en så til de grader sluhet at det hele var gjort på en annens (- altså mitt) vegne kontra sitt eget, for dermed å virkelig få boostet troverdigheten.

Til alt hell, så kicket imidlertid temperamentet inn, med den følge at jeg fikk sagt klart i fra at de innrapporterte episoder ikke hadde rot i virkeligheten, hvilket ble poengtert med å sitere de av mine venner som var kjent med avhøret i det de leende kunne konstatere at han iallefall ikke kunne ha forsøkt seg på noe sånt mot meg, da den nyankomne verdensborgeren som lå til grunn for den pappa-permen som fyren akkurat hadde påbegynt på det tidspunktet aldri ville ha kunnet la seg unnfanges om så var. – Og da brøt vel den stakkars betjenten med en god del protokoller i det menneskeligheten til dama slo knock out på den gitte rollen som profesjonell avhørsleder i form av en latter som ikke lot seg holde igjen. Enden på visa, blir så at jeg ender opp med å bli trodd i det jeg kunne forsikre om at jeg aldri hadde latt meg skremme- eller overtale til taushet dersom jeg var blitt utsatt for noen form for overgrep, så i dette tilfellet fikk rettferdigheten i det minste skjedd fyllest i en større grad enn hva som normalt syntes å være utkommet i slike saker, da utkommet for den anmeldte ‘kun’ ble at han så seg nødt til å bli overført til en annen kommune, og ikke noe ut over det. Men det satt vitterlig i overmåte langt inne å få gjennomslag i hht å bli trodd i det jeg benektet de påstått innrapporterte episodene sammen med min karakteristikk av fyren som følgelig gikk stikk i strid med det bildet som ble fremlagt i anmeldelsen. Som nevnt, er det ikke politiets håndtering jeg klandrer i denne saken, men mannens overordnede i kommunen, da det i mine øyne er ubegripelig hvordan de har gått raka vegen til politiet med denne anmeldelsen uten så mye som å kontakte meg for å høre om dette jeg angivelig skulle ha vært utsatt for faktisk var sant!

Denne erfaringen gav meg altså en leksjon i hvor kolossalt lett det kan la seg gjøre å begå et justismord av groveste merke grunnet den abnorme ulikheten for loven som i praksis råder i ethvert samfunn, -om så det aldri så mye er snakk om en anerkjent rettsstat. For slike ulike utgangspunkt hva troverdighet angår, er nemlig gjennomgående i praktisk talt det som er av konflikter som man enten rettslig- eller personlig setter seg til doms over. Eksempelvis, stiller en trygdemottaker, fortrinnsvis en sosialklient med nada troverdighet vs. alt fra (potensielle) arbeidsgivere til anklager om brudd på trygdeloven i form av urettmessige utbetalinger (hvilket vi fikk se i sin grelleste form da den velkjente NAV -skandalen kom for en dag). Tilsvarende, er en tidligere straffedømts angivelige løgnaktighet opplest og vedtatt. Om så skulle være at det respektive forholdet skulle bestå av å ha omsatt noen titalls gram med tjall, er like fullt vedkommende like fullt gitt å ha nada troverdighet om så det skulle dreie seg om noe så hinsides fjernt fra det i overmåte mindre lovbruddet vedkommende er kjent skyldig i som et toppgradert rovmord!

Og når vi først er inne på dette med dette totale frafallet av troverdighet som følger selv den minste plett på rullebladet, så kan jeg vitterlig ikke se hvordan praktisk talt en hel verden ukritisk kan betrakte dette som en opplest og vedtatt sannhet. For greia er at et overveldende flertall av oss vil lyve så det renner i der vi ser en sjanse til å redde eget skinn, for å si det sånn! Altså.. Det er vitterlig ingen forskjell på en som forsøker å ‘slå ei plate’ i retten i et forsøk på hhv å kunne unnslippe- eller få begrenset tiltalen, og derav straffen i sånt som en narkotika- eller en vinningsforbrytelse som det er på den som gjør sitt ytterste for å vri seg unna en trafikkforseelse eller for å begrense omfanget av avdekket overskridelse av kvoten i det h*n blir stoppet i tollen, bortsett fra at det i de førstnevnte tilfeller blir ført opp på rullebladet, mens det for de sistnevntes forseelser forblir unndratt offentlighetens innsyn, for å si det sånn.  Det er m.a.o ingen grunn til å tro at en som har gjort seg skyldig i et biltyveri vil forholde seg noe annerledes til slikt som voldskriminalitet enn hva den som har forbrutt seg på reglene angående tillatt importert kvanta av alkohol- og tobakkvarer!

At det skal finnes noe slikt som likhet for loven, må dermed være å betrakte som den største kollektive livsløgnen som er å oppdrive i vår moderne tidsalder..