Født til borgerskap i kongeriket Norge i en tid hvor oljepengene for alvor hadde begynt å fosse inn over det ganske land og de siste spor av krigen forlengst var passée, betyr at jeg, som de fleste av dere, er blandt de særs heldige som aldri har fått kjenne hva nød og redsel er. Vi fikk prentet inn en trygg overbevisning om at det norske sosialdemokratiet våket over sine borgere, og sørget for at her ville ingen noensinne mangle hverken mat, klær eller husrom. -Og ikke minst; Her rådet likebehandlingen og rettssikkerheten! I vår del av verden, blir det praktisert likhet for loven, heter det seg, hvorav brudd på denne skal svi like fullt for ‘Kong Salomon’ som for ‘Jørgen Hattemaker’. 

– Men ER det virkelig slik?..  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likhet for loven er som sagt noe vi tar for gitt i dagens Norge. Dette er et av de grunnprinsipper nasjonen er bygget opp rundt, liksom den individuelle friheten, demokratiet & ytringsfriheten. Loven SKAL praktiseres på samme vis uansett hvor en kommer fra, hvilken status en måtte ha og hvor formuende en måtte være. Av dette følger at brudd på disse, det være seg om det dreier seg om tyveri, drap, trafikkforseelse, erstatningsplikt, eller hva det nå enn måtte være, skal svi like mye uavhengig av vedkommendes livssituasjon og status ellers. – Og til en viss grad, må en vel kunne si at det faktisk er så; Og da snakker jeg, heldigvis vil jeg faktisk si, om at slikt som f.eks grunnloven og straffeloven [jmf. straffeprosessloven] er temmelig skvære slik..

Men selv i forbindelse med strafferetten, når faktisk ikke denne grunnlovsbestemte likheten helt frem, da penger gjør at en kan engasjere fler og mer anerkjente advokater og ekspertise en ellers ,måtte ha behov for enn en som må nøye seg med den frie rettshjelpen fra staten. Nå skal det i all rettferdighet sies at den statsfinansierte advokaten såvisst ikke står tilbake for motpartens slik situasjonen er i de fleste andre land, men penger kan som sagt fremskaffe flere folk.

Når det er sagt, er det ikke i forbindelse med strafferetten skoen trykker for det rådende rettsprinsippet om likhet for loven.. Det er først når vi kommer til bøtelegging og generelt erstatningsansvar det snører seg til for alvor..

På papiret er det fremdeles ingen tvil om at likebehandlingsprinsippet råder, men virkeligheten er nå en gang ikke nødvendigvis slik den blir presentert.. For i realiteten fortoner jo konsekvensene av brudd på de lover hvorav det foreligger et betalingsansvar [bøter, forelegg, ev. erstatning] seg faktisk ganske så ulikt for milliardæren vs. minstetrygdemottakeren! Om vi f.eks tar for oss dette i forbindelse med trafikkforseelser, blir problemstillingen svært så tydelig; For om vi nå forestiller oss at de nevnte ytterpunktene blir tatt i fartskontroll, der begge ble målt til 75 km/t i 60 -sone.. Målingen er utvilsomt uklanderlig utført. Likeså er beløpet de to må ut med i form av disse foreleggene akkurat det samme. -For de har jo vitterlig utført den eksakt samme forseelsen, og facer da den eksakt samme konsekvensen for dette, hvilket her er et gitt beløp i kr. og øre. – Eller??..

For selv om det ved første øyekast syntes klart som dagen at praksisen med å fastsette en gitt pris å betale for en gitt forseelse ikke kunne blitt mer rettferdig, blir det hele straks alt annet enn klokkeklart med en gang vi tar for oss de rimelig ulike ‘disponible beløp’ som den pålydende betalingssummen skal trekkes ut fra! For de rikeste blandt oss, har faktisk ikke en tusenlapp eller fem noen som helst betydning ‘what so ever’. For minstetrygdemottakeren derimot, medfører denne betalingssummen store konsekvenser for den skyldige den kommende måneden (ev. lenger, avh. av hvorvidt en har hele summen på konto, etc). Beløp som ikke merkes hos den ene, kan fort ha katastrofale følger for den andre. Følgen av dette blir jo da at det for førstnevnte heller ikke kan sies å foreligge noen reell straff for den type forseelse det her er snakk om, da dette i mine øyne krever at en i det minste kan ane en konsekvens! For disse, vil jeg faktisk gå så langt som å si at forseelser av denne størrelsesorden ikke lenger kan sies å være heftet ved noe forbud.. I praksis, gjør denne beløpslikheten at de mest pengesterke får sine reelle fartsgrenser hevet til å bare holde seg under grensen for å miste ‘lappen’, de kan praktisk talt parkere etter eget forgodtbefinnende, osv.

Dette fenomenet kommer også virkelig til sin rett på et av tidens virkelige høyprofilerte områder; Nemmelig miljø- og klimapolitikken! Tidens trend hva tiltak for å redusere klimaødeleggelsene, er jo dette med miljøavgifter. I mine øyne, er dette fullstendig fåfengt sålenge denne avgiften har niks og nada å si for de som står for brorparten av de skadelige utslippene, -direkte eller inndirekte! Hvorvidt ‘mannen i gata’ ser seg nødt til å redusere antall flygninger noe, kan muligens føre til at det blir en flyavgang færre hist og her, men i realiteten, vil det etter alt å dømme stort sett bare føre til en moderat økning i antallet ubesatte plasser på flightene. De rike, derimot, vil like fullt fly, og da helst med privatfly, i nøyaktig samme skala som tidligere. Det samme gjelder biler, piggdekk, og gud vet hva kontra miljøvennlig kollektivtransport.

Når vi nå har tatt for oss hvordan konsekvensene som følger en identisk økonomisk straffereaksjon gjerne varierer voldsomt avhengig av de bøtelagtes økonomiske situasjon, syntes det heller ikke opplagt at det foreligger noe kritikkverdig i at lovpraksisen ofte har denne følgen. For selv om det kan syntes urettferdig med noe som syntes å være en urettmessig hard straff for den ene, i praksis er en papirbestemmelse hvis konsekvenser er uten betydning for den andre. For det skal jo strengt tatt lønne seg å stå på for å få en solid inntekt, og for den generelle ‘rikmann’ har faktisk ikke den gitte formuen kommet rekende på ei fjøl! Hverken Røkke, Stordalen, Magnus Carlsen, John Carew, Gjelsten, brødrene Ingebrigtsen, eller hvem det nå måtte være med success innen sitt felt ble født med noen sølvskje i munnen. -Og at arbeidet de har lagt ned medfører fordeler, skulle jo også bare mangle..

For mitt vedkommende, har det ikke lykkes å avgjøre hvilket av disse to vinklingene som veier tyngst, hvilket gjør at jeg i skrivende stund har strandet med en potensiell urettferdighet, hvilket vil gjøre det spesielt interessant dersom noen av dere kunne ha noe å tilføye.. Det hele koker da ned til hvorvidt bøtelegging (og andre økonomiske følger/konsekvenser) burde fastsettes etter den bøtelagtes inntekt for at konsekvensen skal ‘svi’ i samme grad for alle, eller om identiske forseelser skal prises likt slik som det gjøres i dag?..