For et drøyt år siden, la jeg ut DETTE blogginnlegget etter å ha lest meg opp på nyheten om at den antatte hovedmannen i Baneheia drapene, der to jenter på hhv 8 og 10 år ble voldtatt og drept, skulle begjære saken sin gjenopptatt. Jeg var i regelrett sjokktilstand etter å ha fått vite hvilke momenter som var lagt til grunn for begjæringen. For det skyldsspørsmålet som i rettsaken mot de to siktede syntes åpenbart, ble brått alt annet enn åpenbart i det et utall elementer ble utelatt da de ble dømt. – For felles for disse elementene, var at de etter alt å damme ville satt saken i et helt annet lys..

I

Altså..

De 19 mai 2000, ble Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) meldt savnet etter å ha vært og badet i tjernet som lå kun en liten spasertur unna hytteområdet der de skulle tilbringe helgen. Jentene ble så funnet voldtatt og drept i et nærliggende skogholt, hvorpå det (åpenbart) ble et folkekrav om at etterforskerne skulle få tak i den/de som hadde begått denne avsindige ugjerningen asap. – Hvilket de (tilsynelatende) må sies å ha innfridd, tross alt, da det ikke gikk mange ukene før de kunne gå ut med at to unge menn var siktet i saken; Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen.

Kort fortalt, fikk de en øyeblikkelig tilståelse av Andersen, – som i sin forklaring ikke bare anga kameraten, Viggo Kristiansen, som medskyldig, men som hovedmann. – En soleklar hovedmann..

Sum-a-summarum, ble 19 år gamle Jan-Helge Andersen antatt å være svært underdanig i relasjonen til den drøyt ett år eldre Kristiansen, hvilket kulminerer i at ut i fra det som fremkommer i retten, følte Andersen seg så til de grader presset til å ta del i den respektive forbrytelsen at han opplevde det som tvang. På bakgrunn av dette, i tillegg til tilståelsen, får Andersen en betydelig mildere dom enn Kristiansen, – som ender opp som kongeriket mest forhatte mann inntil han skyves ned til en andreplass av Anders Behring Breivik..

Liksom Orderudsaken, var Baneheiasaken en rettergang jeg fulgte med hud og hår; Hvilket innebærer at jeg så visst ikke nøyde meg med det som fremgikk fra nyhetssendinger og aviser, men absolutt alt av tilgjengelig materiale. Bakgrunnen for denne godt over gjennomsnitts interessen i disse to sakene, var imidlertid helt forskjellig; Hva tripoeldrapsgåten på Orderud går angår, bunnet den i at jeg fra første stund ante konturene av et justismord ut av en annen verden, – et justismord jeg i dag nærmest kan si meg sikker på er blitt begått.

Hva Baneheiasaken angår, så var det overhodet ingenting som kom frem i retten som gav grunnlag for selv den minste tvil. Her var det mer enn smått morbid nysgjerrighet på den psykologien som kunne ligge til grunn for en så inn i granskauen forkvaklet mellommenneskelig relasjon som det bilde som ble presentert av den mellom disse to gutta. Videre søkte jeg å kunne få en slags forståelse av det uforståelige i hva i heiteste som får en fullvoksen mannsperson til å la seg presse til hva som åpenbart var hva som helst! Jeg mener.. Det burde da vitterlig klikket til i hjernen i et her er grensen min jaggu nådd når det står om å begå seksusldrap på to jentunger! Andersens fremtoning i retten, var også så til de grader unseelig at det syntes umulig å plassere han inn i dette skrekkens scenario de sto tiltalt for.

Også var det Viggo, da.. Som ved konsekvent å nekte all befatning med saken fremsto stadig mer kynisk.. Det var jo ikke fremkommet så mye som et ymt som pekte i retning av hans versjon, bortsett fra at telefonen hans var lokalisert på hjemstedet hans, og ikke ved åstedet på drapstidspunktet. Dette ble imidlertid så glatt feid til side med at han hadde lånt den ut, med en undertone som gav inntrykk av at dette slettes ikke var spesielt uvanlig..

I all den tid som er gått siden dommen falt, ofret jeg ikke skyldspørsmålet en tanke, hvilket gjorde at denne saken, i motsetning til Orderudsaken, ble et avsluttet kapittel hva min interesse angikk, liksom for folk flest. Bortsett fra den interesse som ble vekket da det ble annonsert at Andersen var innvilget første permisjon, for ikke snakke om løslatt, hadde jeg ikke hatt Baneheiasaken i tankene siden dommen falt, da jeg plutselig ble kastet tilbake i det en nær 20 år eldre utgave av Viggo Kristiansen brått åpenbarte seg i form av å være en av hovedsakene i dagens nyheter. At han ikke bare hadde tviholdt på dette med at han var uskyldig i all denne tiden, men nå altså lot til å ha tatt det hele til et helt nytt nivå, gjorde at interessen brått befant seg der den var to tiår tidligere. I det jeg tok til å lese hva som faktisk hadde foregått i den rettssaken som i mine, liksom alle andres øyne fremsto å ha forløpet helt i tråd med rettsstaten prinsipper brått ble satt i et helt annet lys, ble jeg virkelig ivrig etter å finne ut av fakta..

Momentene som var oppført i Kristiansens gjenopptagelsesbegjæring var alle så dokumentert som det er mulig å få blitt, så det gav ikke rom for den umiddelbare vantro som normalt ville funnet sted. Her ble en rett og slett tvunget til å ta til seg hva som i hurtig eskallerende grad talte for at det var duket for tidenes norske rettsskandale og alle justismords mor.

Nå er den respektive begjæringen (etter langt om lenge) ferdigbehandlet, og gudskjelov for rettsstaten lik som ren og skjær anstendighet innvilget. I dette ligger at det faktisk er gitt å foreligge flerfoldige feil i rettegangen for den respektive dommen av en så (inn i helvete) graverende karakter at det oppfyller de hinsides strenge kravene som må innfris for å få gjenopptatt en rettskraftig dom. I realiteten, er det så drøyt at en innfridd gjenopptagelsesbegjæring er ensbetydende med at det høyst sannsynlig dreier seg om en feilaktig dom..

Hva denne dommen angår, syntes dette å være rett og rimelig i det en blir gjort kjent med de mildt sagt grove overtfamp som har funnet sted bak kulissene i sikringsdommen til Viggo Kristiansen:

*  Dommen er praktisk talt utelukkende basert på medtiltalte Jan-Helge Andersens forklaring., da det øvrige vitneansablet var aktoratets samling av mennesker som mente seg berettiget til å backe opp denne forklaringen, ved siden av å forsterke inntrykket av Kristiansen som et satans kapittel blottet for troverdighet.

*  Det er kun gjort funn som knytter Jan Helge Andersen til åstedet. Hva Viggo Kristiansen angår, er det ikke funnet noe som helst! (Dette var avgjørende for min oppfatning av dette som et sannsynlig justismord da jeg rett og slett ikke kan se hvordan det skulle kunne la seg gjøre å begå noe sånt som et sexualdrap uten å etterlate deg så mye som et hårstrå, hud eller under ofrets negler, sædceller, eller hva det ellers måtte være). Til sammenligning, ble det, som seg hør og bør i slike saker, har Jan Helge Andersen etterlatt seg en solid mengde DNA – materiale.

*. Retten unnlot å innkalle en serie vitner som det nå har fremkommet ville ha satt saken i et helt annet lys.

* Som tidligere nevnt, avslører aktiviteten på Viggos telefon at denne befant seg i området rundt bostedet hans, – og ikke i nærheten av åstedet i det tidsrommet drapene kan ha funnet sted.

I tillegg, syntes det verdt å ta med at Kristiansen faktisk nekter å søke om løslatelse (hvilket en er nødt til når det er snakk om en sikringsdom), hvilket han garantert ville fått innvilget etter over 20 års soning, så lenge han fremdeles er kjent skyldig i denne saken. – Og dette er neppe grunnet i redsel for reaksjoner, da han ville bli gitt ny identitet, og bosatt på en helt annen kant av landet enn han kommer fra. Han har bare gjort prinsipp av at han ikke setter fot utenfor murene som straffedømt barnedrapsmann, – det skjer kun i det hans uskyld er ansett bevist.  – Hvilket gjør at han ser enormt frem til denne dagen..