Med varmere, lysere, og en rekke solfylte dager dager på rad, blir ‘the pels angels’ fort godt vant. FOR godt vant, i grunn, for når den neste regnværsdagen da uunngåelig kommer, surner de maksimalt i det de blir bevisst misserien som utspiller seg utenfor..
Kattene, som jo kan gå ut og inn etter eget forgodtbefinnende, samt har sin ‘innedo’ på plass, er paradoksalt nok de som reagerer på vannfallet med sterkest misnøye. Spesielt tydelig vises dette på Tufsa og Dolly, og forsåvidt også Rusken, da disse av en eller annen grunn SKAL være med på tur om de så hater hvert eneste sekund av den.
Leah, som bryr seg minst om værforholdene, tar seg god tid til både snusing og tissing fra døren lukkes bak oss..
..- Hvilket irriterer de andre, som gjerne vil ha lidelsen de insisterer på å ta del i unnagjort så fort som mulig.
Etter en trøstende ‘snuteslikk’ fra Leah, kommer vi oss nå mangt om møye forbi søppelkonteinere og postkassestativ, og derav ut av boligfeltet.
I det vi har nådd inngangen til skogsområdet, har tydeligvis også Rusken fått med seg at det er tur på gang, så han kommer fykende inn fra venstre etter å ha tatt en snarvei. Og husets firbeinte herre forlanger umiddelbart orden i rekkene.
Som lederhannen i en løveflokk passer han på at samtlige er med. Er det noen som drøyer såpass at han ser seg nødt til å komme å hente de, banker det gjerne et realt poteklask i etternølerens lodne bakende. Og lunten hans krymper proposjonalt med at regnet faller tettere..
Etter at Leah gav opp forsøkene på å gjete ham, har relasjonen deres faktisk kommet dit hvor han kan lene seg litt på henne. Spesielt de gangene alle er med, og det blir ditto slitsomt å holde styr på samtlige, ser man at han har begynt å la Leah bistå ham i oppgaven som kattegjeter. Og når samtlige er mugne som en gammelost utgått på dato, letter det unektelig på ‘nazi-regimet’ at Leah kommer logrende til med sin langt mer imøtekommende approach.