Jeg fisker opp VG -helg fra vesken i det jeg subber hjem fra jobb lørdag kveld, da jeg er uhyre nysgjerrig på hva i heiteste som kan skjule seg bak overskriften som er prydet med selveste dommedagsprofet Espen Nakstads signatur; «Long-covid: Plagene er annerledes enn tidligere». 

Jeg mener.. Hæ!?.. 

“Springfield” har tatt over virkeligheten!

Artikkelen personifiseres av 31 år gamle Silje Semb, som i følge henne selv var et godt over gjennomsnitts friskt og aktivt menneske, for så å bli så bli slått fullstendig i bakken av long-covid. En udiskutabelt fryktelig situasjon for Silje og hennes familie å havne i, ingen tvil om det, men non the less er det ikke Siljes skjebne som får meg til å risikere å brase inn i lyktestolper- eller snuble i fortauskanter for åpen sene i det nær sagt all min oppmerksomhet er rettet mot avisbilaget jeg går og leser på denne julikvelden. – Det som fengsler så fullstendig at muligheten for at jeg i ettertiden skal bli kjent som den ‘flat-face’ -snublende servitøren, er uttalelsene/kommentarene til de såkalte forstå-seg-på’erne som opererer parallelt med den stakkars damas historie. For her er det vitterlig så mye rart at den mistenkte logiske bristen i overskriften rett og slett reduseres til en parantes til sammenligning.

Det begynner forsåvidt pent med at infeksjonsmedisiner Arne Søraas sier at long-covid “dysses ned”, hvorpå jeg da lurer på hvordan i himmelens navn noe som har fått regelmessig omtale i flere år kan sies å være ‘dysset ned’. Men det der er liksom for standard C19 -uttalelse å regne, så jeg lar den passere glatt. Er det noe en har lært i løpet av de siste 3 1/2 årene, er det at en må velge sine kjepphester, for å si det sånn..

Dernest kommer imidlertid en av de store her, i det artikkelen kan fortelle at long-covid er blitt ansett som et mysterium fra det først ble kjent. – Hva faen!?? tenker jeg, i det jeg mener bestemt å kunne huske at det samme fenomenet med jevne mellomrom inntreffer i forbindelse med influensa! Nå er det bråstopp i den fysiske fremdriften for min del, i det jeg står midt på en parkeringsplass og roter etter  mobilen i vesken. – For dette her må ‘googles’ asap!

– Og sannelig min hatt dundrer det ikke opp utallige treff omhandlende fenomenet ‘long-flu’. Mest fra tiden før pandemien, men i det jeg tilføyer ‘..vs. long-covid’ i søkefeltet, får jeg i første rekke opp de søkeresultat der dette fenomenet sees i sammenheng med langtidssykdom etter C19. Kort fortalt, får jeg bekreftet at jeg husker rett m.h.t at det er de samme symptomer som råder i begge tilfeller.

Hvordan i granskauen kan det da være ‘et mysterium’ når det er et velkjent fenomen i influensasammenheng??

Dernest flirer jeg litt for meg selv der jeg står i det Nakstad, som seg hør og bør, får skutt inn at prosentandelen smittede som ender opp med long-covid selvsagt er lavere hos de fullvaksinerte, før jeg atter igjen skal parkere fullstendig.. I det jeg rusler videre på min vei i retning heimen, mens jeg undres over hvorvidt selvmotsigenheten i at symptomene hevdes å ha endret seg underveis rett og slett kan være grunnet i at viruset som sådan har endret seg; Om det kan være at de rett og slett bare har ‘glemt’ å presisere at det tross alt er mildere sykdomsforløp enn det var i forbindelse med originalviruset også her?

Hvorvidt så er tilfelle, kan jeg selvsagt ikke svare på, men en mulig forklaring er uansett hinsides mye mer enn hva jeg vanligvis har evnet å oppdrive i forbindelse med de spørsmål- og avdekkede misforhold og reinspikkede paradoks jeg har bitt meg merke i i forbindelse med C19, så issuet arkiveres glatt i samme metaforiske skuff i bakhodet sammen med den øvrige mengden av c19 -relatert bullshit som ikke har rangert høyt nok på WAF -skalaen til å gjøre noe nummer ut av.

– Det nummeret blir istedet forbeholdt det som skal ta det absurde til et helt nytt nivå; Her er det bare å holde seg fast, folkens, for det viser seg nemlig at norske forskere har klart å avdekke noe “riktig så overraskende”. – Og på sett og vis, kan en jo på sett og vis ikke si noe på overraskelsesmomentet her, da det i en studie publisert i Jama Network open bestående av en gruppe smittede- og en gruppe usmittede, skulle vise seg at andelen rapporterte tilfeller av long-covid var like høy blant de smittede som blant de usmittede!

Jepp, du leste riktig: Long-covid viste seg altså å avstedkomme like hyppig uten COVID-smitte som med! Og jeg går ut i fra at vi alle er fullt på det rene med at det er klin hakke umulig å få noen som helst symptomer- eller virkning som sådan som følge av et virus en aldri har vært infisert av! Ergo burde det jo vært ditto åpenbart for alle og enhver ved sine fulle fem med IQ nok til å kunne åpne ei dør (hvilket jeg engang har lest skal være satt til 42, for de som ev. måtte ha interesse av det) at det dermed ikke kan være snakk om long-covid, men enten long-flu, eller at symptomene rett og slett har psykiske årsaker. Men professor Vegard Bruun Bratholm Wyller *puh!..* har åpenbart ikke sin tilhørighet blant de av oss som er ved sine ‘fulle fem’, da hans forklaring på dette her lyder som følger:

“Med dagens definisjon på long-covid, kan man få symptomer uten å ha hatt infeksjon med coronaviruset”, hvorpå han backer opp dette her med at “det er viktig å akseptere en plage for en plage, uavhengig av hvorfor den oppstår”. 

Ja, det med aksepten- og alvorstagen av en plage uansett årsak, er jeg fullstendig enig i, men for å i det hele tatt kunne begynne å finne ut av en eventuell kur mot de respektive plager, er en først og fremst avhengig av å anerkjenne hva årsaken kan være, -og ikke minst hva årsaken IKKE kan være. Og en trenger vitterlig ingen medisinsk ekspertise for å være 100% på det rene med at uten forekomsten av covid, er long-covid fullstendig utelukket, -og dermed behandles- og omtales deretter!

– Hva blir det neste, tenker nå jeg..