Det norske folk donerer hundretalls millioner til veldedighet hvert eneste år. Eksempelvis, har NRKs TV-aksjonen alene samlet inn 12,6 milliarder kroner siden oppstarten midt på 70 -tallet. 

Dersom folk hadde tatt seg brydderiet med å gå de respektive organisasjonene nærmere etter i sømmene, spørs det vel imidlertid om ikke denne givergleden hadde fått seg en knekk.. 

Annonsørinnhold

Nå er de her Årets fineste sommerkjoler

Endelig et oppgjør med krenkelseskulturen 

At de veldedige organisasjonene får holde det gående uten å underlegges de granskninger som logisk sett burde vært gjort av enheter vi gir såpass mye av pengene våre til, skyldes i vesentlig grad at det er regelrett tabu å ‘sverte’ dem. Barnekreftforeningen, Røde kors, Rosa sløyfeaksjonen.. – You name it, er rett og slett helligere enn vårherre selv. Å sverte sånt som Barnekreftforeningen, er jo rett og slett synonymt med å banne i kirken. Ikke desto mindre gikk en million kroner av de innsamlede midler fra den siste TV-aksjonen til lederen av denne organisasjonen. Og det var vel strengt tatt ikke å øke tykkelsen på lommebøkene til organisasjonsledelsen folk hadde i tankene da de donerte sine pengegaver!

Videre kan jeg berette at de fem største veldedighetsorganisasjonene her til lands innehar et sted mellom 12 og 13 MILLIARDER kroner på bok. Det er vitterlig ikke mye av de blødende hjertene for de trengende når de uten omsvøp han sitte på slike formuer.

Men gud forby at en retter kritiske blikk mot disse pengemaskinene..

Og det stopper heller ikke med den nevnte grådigheten. Den intense tiggingen, for ikke snakke om triksene de bruker for å spille på samvittigheten vår er også i aller høyeste grad kritikkverdig, spør du meg. Telefonsalget deres lar seg f.eks så langt i fra stanse av en innsendt vegring mot sådan. Dette er noe jeg i aller høyeste grad får merke selv, og spesielt under de perioder som trykket er størst. I førjulstiden blir jeg jo regelrett nedringt av all verdens godhetens apostler, så den blokkeringen av telefonsalg er knapt nok for en formalitet å regne. Førøvrig, stanser de en på gaten og/eller de dukker opp på døren, preppet til fingerspissene med bilder av alt fra døende barn til lidende dyr til lemlestede fra de pågående kriger. En er jo pokka nødt til å være en fullblods psykopat om en skal kunne unngå å la seg påvirke av dette her.

Dernest er det så at de stopper ikke i det de har klart å vri det respektive beløp det spørres etter ut av deg! Da er det snarere som at de får blod på tann, og peiser på med info og manipulative overtalelser for å få en til å bli fast giver med et gitt beløp som trekkees fra kontoen hver måned.

Hva de største innsamlingsaksjonene angår, er det også en regelrett sosial norm å donere. Selv er jeg oppvokst i et hjem der donering til veldedighet var tilgodesett med en rimelig lav prioritet, for å si det sånn. Omkvedet fra mutter’n i forbindelse med TV-aksjonen, var at vi gir dersom vi har noe mynter liggende, og jeg husker den dag i dag hvordan fatter’n besvarte spørsmålet om hvorfor ikke også vi gav sedler, slik som familiene til vennene mine, med at han donerte penger hver måned ved at det ble trukket penger fra lønningen hans. Til alt hell, skjønte mine jevnaldrende like lite som meg at det var snakk om skattetrekket i det jeg med hovmodig stolthet kunne proklamere at vi gav penger hver eneste måned via jobben til fatter’n, da det brått kunne litt i overmåte pinlig..

Selv om jeg greide å få landet utvekslingen av donerte beløp med ungene i ata til 20 i stil, er det like forbannet et giverpress her som neppe er blitt noe mindre med årene. Satt opp i mot jamringen om at unger er for nødlidende å være om de kommer fra hjem uten midler til å finansiere alt fra svindyrt sportsutstyr til min. en utenlandsferie i året (utenfor Skandinavia), blir jo dette giverpresset et regelrett paradoks. Når en så kan legge til at en god posjon av de utskvisede pengegavene går til hhv opprettholdelse av ledelsens skyhøye lønnsnivå, og til økning av organisasjonens allerede svimlende formue, blir det en ‘no brainer’, spør du meg. – Jeg sier ‘nei’, og donerer heller til de som bretter opp ermene, drar avsted og gjør jobben selv, for så at det villig vekk publiseres bilder av at vedkommende overleverer donasjonen til det respektive formål. Dessuten får en jo en helt annen nærhet til det respektive formålet i det en f.eks ser et bilde der et av plaggene-, en leke, eller innkjøpet fra pengegaven en har donert overleveres.

* kilder: brønnøysundregistrene, skattelistene, inyheter, nrk, dark-web.