For meg, har fattigdomsbegrepet i bunn og grunn forblitt uendret siden barndommen, der dette fikk uoppløselige assosiasjoner til bildene fra sultkatastrofene i Afrika som rullet over de norske TV-skjermer i praktisk talt hver eneste nyhetssending på 80-tallet. Den norske definisjonen på fattigdom begynner imidlertid lysår før man kommer dit, for i følge den, har vi såvisst også fattigdom her til lands! Jeg vil imidlertid aldri klare å skvise en velfødd nordmann inn i mitt fattigdomsbegrep..
Du er ikke fattig selv om du ikke har råd til å foreta shoppingen din hos Chanel..
I dagene før påske, ble bildene av den rekordlange køen utenfor ‘Fattighuset’ i Oslo slått stort opp i landets nyhetskanaler. Her var alle typer mennesker med dette ene til felles; De hadde behov for bistand til mat og hygieneartikler, hvilket jo er tragisk. Jeg bidrar, som så mange andre, til Frelsesarmeens arbeid på dette området, da jeg er fullt inneforstått med at vi alle kan havne i et slikt uføre hvor vi faktisk trenger bistand til de nødvendige livsmedier. Men for meg, strekker begrepsbetegnelsen seg alikevel ‘bare’ til ‘ekstremt dårlig råd’, nettopp fordi vi har slike ordninger, både offentlige og privte som gjør at vi slipper å ende opp som de utmagrede menneskene som i unge år brente seg inn på netthinnen, og er årsaken til at jeg den dag i dag unngår å kaste mat så godt det lar seg gjøre.
De har som kjent hverken trygdeordninger eller hjelpeorganisasjoner som Fattighuset og Frelsesarmeen hverken i Rwanda, Den vestafrikanske republikk eller noen av de talløse andre land. De har ikke engang rimeligere alternativer til den maten kun de priviligerte har penger til! For disse menneskene her, både var- og er den nødsituasjonen de måtte havne i noe absolutt i den betydningen at den er utenfor deres kontroll. Det er ikke en dritt de kan gjøre fra eller til for å forbedre egen situasjon!
Her i Norge, er det imidlertid ikke bare hjelp å få, for det er faktisk også muligheter til å hjelpe seg selv, for å si det sånn.
Hver jul, blir vi f.eks minnet på at langt fler enn man tror ikke har råd til å gi ungene sine de tingene klassekammeratene deres har. I den norske fattigdommen, omfattes sånt som ikke å ha penger til skiutstyr, data o.l. Det som for meg syntes en smule merkelig i denne sammenhengen, er at det aldri er snakk om annet enn å handle de respektive produktene i butikkene. Hvorfor i heiteste ingen går ut med det faktum at bruktbutikker over det ganske land bugner over av alt fra særdeles pent brukte klær til data og sportsutstyr til få-pris! Her i byen, får du f.eks sånt som slalomski som ikke ser ut som om de er brukt en dag til kr. 150,- hos Frivillighetssentralen!
Videre har vi billigalternativene i dagligvaren; ‘Extra’ i Coop-kjedene, ‘First price’ hos Kiwi & Meny, osv. Disse er 100% likestilt de kjente merkevarene, bare nær 40% billigere! Selv handler jeg konsekvent disse, da jeg rett og slett mener det er idiotisk å betale nesten 40% mer når alternativet er akkurat det samme. Også her opplever jeg at det skorter for mange.. Det er som om de lever i et virkelighetsbilde hvor sånt som makrell i tomat er og blir den fra Stabburet og smørpakken må være fra Tine!
Jeg sier ikke at det ikke er tragisk at nordmenn skal ha så lite å rutte med at de er avhengig av hjelp for det aller nødvendigste. Det jeg imidlertid mistenker, er at mange har svært mye å hente når det kommer til dette med økonomiske disposisjoner, og bevisstheten på de alternativer som finnes!