Til stadighet dukker det opp nyheter og forskningsartikler som omhandler kampen for menneskehetens overlevelse som art. Som regel presenteres dette ved at det er en eller annen naturskapt apokalypse som legges til grunn, som f.eks kollisjon med en asteroide, at en supervulkan bryter ut, e.l. Men mest sannsynlig er det vel at vi eventuelt utrydder oss selv. Uansett foreligger det en kamp mot tiden for at vi skal kunne overleve til tross for at moderplaneten er blitt ubeboelig, hvorav det er underforstått at vår art er høyst verneverdig.

Men ER den egentlig det?..

Noe vi ikke er ment å skulle få vite?. 

Her gidder jeg ikke engang å gå rundt grøten ved å resonere meg frem til konklusjonen, da svaret på spørsmålet om det virkelig ville vært av det onde om menneskeheten forsvant ut av virkeligheten er så  åpenbart det kan få blitt; Menneskehetens sorti ville vært et ubestridt gode.

Hvorfor?

Fordi vi gjør ikke stort annet enn å ødelegge! Vi har tatt et eierskap over en planet som faktisk ikke har større rettigheter til enn noen av planetens øvrige arter. Men i vår egen opphøyde forestilling av egen art, driter vi langflatt i jordens øvrige livsformer, hvilket vi ynder å begrunne med vår selverklærte interlektuelle overlegenhet. Ironisk nok, innebærer denne angivelige ‘intelligensen’ at vi herper det eneste stedet vi er i stand til å overleve per i dag. Hadde vi bare hatt et snev av den intelligensen vi skryter på oss, ville vi handlet ut i fra det faktum at vår overlevelse er betinget av at livet består helt ned til det mest primitive.

Ironisk nok, må det vel være lov å si, vil de synlige sporene etter vår eksistens forsvinbne faderlig fort. Storbyer som f.eks London og New-York vil faktisk være fullstendig oversvømt etter bare noen få skarve timer uten mennesker som opererer vannpumper o.l som fordeler regnvann- og stigende grunnvann. Undergrunnsbanene skal i følge ledende ingeniører være historie i løpet av en 36 timers tid pga oversvømmelse.  Samtidig vil det oppstå talløse branninfernoer og kjernefysiske strålebølger når det ikke lenger er noen som styrer oljepumper, kjernekraftverk og den slags som vil vedvare en god stund, og ikke minst prege hvordan livet vil fortsette på de respektive områder en god stund fremover.

De utenkelige horder av søppel vi vil etterlate oss, vil være et kapittel for seg. Plastikk lar seg ikke nedbryte i en håndvending, for å si det sånn!

Så om vi fordufter i morgen, vil det, på bakgrunn av de nevnte faktirer, riktignok være en periode hvor planeten som sådan kan sies å gjennomgå en ‘set-back’. Men totalt sett er det ikke tvil; Vi er noe destruktivt faenskap naturen utvilsomt er best tjent med å bli kvitt. – Helst fortere enn svint, da vi allerede har begynt å utvide vår sfære for forsøpling og ødeleggelse. Å sende avfallet vårt ut i verdensrommet er påbegynt, det står vrak av ubemannede romfartøy og romsonder både på Mars og Saturnmånen Titan, for ikke snakke om at stormaktene har begynt å rasle med sablene ang. opprettelse av militærbaser på månen.

At menneskehjernen har sin forse når det kommer til kreativitet, og kan virkeliggjøre denne kreativiteten ved hjelp av finmotorikken i hendene, liksom lydarsenalet har muliggjort detaljert kommunikasjon. Tragedien i så måte, er at vi av natur er narsissistiske med en selvopphøyelse ut av denne verden, samtidig som vi er i total mangel av evne til å ta inn over oss at våre handlinger har konsekvenser. Vi er rett og slett den eneste arten på planeten som er dum nok til å sage over greinen vi sitter på.

Mennesket er m.a.o gitt å herpe hvert eneste sted- og hver eneste verden vi måtte få tilgang til. Om vi forsvant, ville en annen intelligens overtatt. – Hvilken etter alle solemerker er av en annen natur enn den giftige menneskenaturen. Ved menneskets bortfall, ville naturen gjenopprette sin ballanse, evolusjonen fikk atter igjen gå sin gang uforstyrret, og alt ville ligge tilrette for et jordisk paradis.