Ytringsfrihet innebærer som kjent at enhver privatperson, presseorgan, organisasjon, eller hva det måtte være fritt kan ytre sin mening, verbalt så vel som skriftlig. I dette, ligger det at også de mest ytterliggående synspunkter må innkluderes, om så et stort flertall betrakter disse som regelrett motbydelig.
Det er nå engang en bakside til absolutt alt, -selv ytringsfriheten, og denne har vi i bunn og grunn her. Ytringsfrihet er alikevel langt å foretrekke fremfor sensur, da fordelene ved dette veier hinsides mye tyngre enn ulempene.
En ser imidlertid stadig oftere at ulempen ved at ekstremister også innkluderes av ytringsfriheten blir forsøkt fjernet av selskapene som drifter de ulike talerørene og sosiale medier gjennom regelverk som legger begrensninger. Vi har faktisk kommet dithen at regelverket på de fleste sosiale medier så vel som nettforum med base i USA har passert hva som i videste forstand kan kalles ‘ekstremt’ og ‘ytterliggående’, da de gjerne feier med seg alt som kan være en smule betent, som f.eks religionskritikk og ‘parfymert språkbruk’. Dette er i mine øyne å betrakte som en logisk konsekvens av at de tillot avkortninger/begrensninger på ytringsfriheten i utgangspunktet. For i det en først er begynt, vil det nemmelig bestandig ‘spise seg’ innover, bittelitt av gangen, før det til slutt ender med å være redusert slik at det eneste som gjenstår nærmest er som et ‘skall’ av det som en gang var å regne..
Slik jeg ser det, holder det med bare å legge begrensninger for ekstremistene for at det ikke lenger kan sies å være ytringsfrihet. Enten så velger en det ene alternativet eller det andre, og da med alt som følger med. Så gjelder også her. Det finnes ikke noe ytringsfrihet-light! For hvem skal i såfall sette standarden for hvor grensen går for hva det skal være greit å mene!?? De på høyresiden?.. Venstre?.. – Eller noen av de som befinner seg et sted på midten?.. Hadde jeg f.eks hatt som oppgave å legge disse begrensningene i en slik samfunnsmodell, ville jeg gått for å kneble religiøse uttalelser, mens f.eks KrF’s Kjell I. Robstad ville gått for begrensninger på de områder jeg antagelig helst ville sett debattert til enda større ytterlighet enn de er i dag! Her er vi antagelig inne på det eneste området hvor jeg faktisk ikke ønsker å få viljen min, da konsekvensen av at jeg fikk det som jeg ville her, ville vært slutten på en av de grunnleggende prinsipp det norske samfunnet er bygget på.
YouTube oppdaterte nylig regelverket sitt, og hva som tilsynelatende høres svært så soledarisk, fint og flott ut, er i realiteten ikke annerledes enn tankespinnet i avsnittet over. YouTube melder nemmelig at det ikke lenger er adgang for bla.a hatytringer, ekstremisme som f.eks nazisme, osv. Videre meldes det at en rekke innlegg allerede er fjernet..
Her skal det imidlertid tilføyes at det er forskjell på det å ytre en ekstrem mening og å oppfordre til hat. Å gå ut med slikt som ‘la oss samles for besørge at XXX skal blø’ er ikke en meningsytring, men en oppfordring, og omfattes dermed ikke av ytringsfriheten i så måte. Lyder det derimot som følger; ‘Vi ønsker en lovendring som tillater voldelige reaksjoner mot XXX’, da har vi en meningsytring. Grensene kan nok sikkert være svært så flytende i enkelte tilfeller, men det gjelder bare å ‘holde tungen rett i munnen’, for å si det slik.
Saken er nemmelig slik at selv om jeg også ville ha innkludert nazismen i tankeeksperimentet tidligere, da dette en like motbydelig ideologi i mine øyne som nær sagt alle andres, er jeg helt på det rene med at dette ikke lar seg forene med ytringsfrihet. – Og for meg, veier fordelene ved å ha denne friheten så ekstremt mye tyngre enn ulempen som avstedkommer av at en og annen skarve nazi, kommunist, eller hva det måtte være sender ut noe dritt hist og her. For til syvende og sist, har hverken jeg, Kjell Ingolf i KrF, eller noen andre på planeten for den saks skyld, noen rett til å sette standarder for hva av meninger som kan tollereres.