I motsetning til folk flest, hvor en betydelig del av sommeren består av ferie, i tillegg til at mange også har redusert arbeidstid i den delen av årstiden de er på jobb, har jeg jobbet miniumum 6 dager i uken siden juni.. Men noe fritid ute i tropevarmen får jeg da med meg, og mye av denne er blitt tilbragt i selskap med ‘pels-gjengen’ min.
Foto: DF Foto.
Jeg er jo så heldig at jeg har fått delt opp arbeidstiden min i flere deltidsjobber i stedet for en full, da oppskriften på mistrivsel for meg, er et typisk A4 -liv med like dager og faste rutiner, så jeg har hatt det moro i den travle tiden. Men det kan heller ikke fornektes at det begynner å ‘ta på’ litt etter såpass lang tid, så det skal bli godt å vende tilbake til normen igjen. – Ikke minst for å forhåpentligvis å få noen flere varme dager, hvorpå også jeg får tid til å få med meg noen bade-turer m.m.
Så i det jeg har tatt fatt på det som forhåpentlig er den siste i rekken av overtidsuker, har jeg samlet et knippe bilder som oppsummerer sommeren så langt:
Etter et par fortløpende innlegg angående nett-troll og andre ubehageligheter en møter på i forbindelse med sosiale medier, blogging, osv, hvilket er et område hvor jeg er vesentlig sterkere enn gjennomsnittet, er tiden inne for å rette blikket mot det som er min svakhet; Eksistensiell angst.
Som andre angsttyper og issues, kommer også dette i ulike former & fasonger. For noen fortoner det seg som en angst for at de faktisk ikke eksisterer i virkeligheten. Et vanlig eksempel på dette, er redslen for at vi i realiteten ikke er annet enn ‘avatarer’ i en høytstående livsforms virtual reality -spill. Dette vil nok for mange høres stein hakkende sinnsykt ut, men det er faktisk noe det spekuleres i på vitenbskapelig plan..
For andre igjen, kan det dreie seg om hvor ubetydelig og knøttliten en er i det uendelig store universet, mens det også er de som har angsten knyttet opp mot de muligheter en har til å redefinere seg selv, da de føler dette medfører en usikkerhet på hvem de er, og/eller hvorvidt de er en ‘helhet’.
For mitt vedkommende, dreier det seg om den vanligste formen for eksistensiell angst, hvilket dreier seg om opphør av egen eksistens, -eller enkelt forklart dødsangst.
Som tydelig fremkommet i tidligere innlegg, er de verdens-/virkelighetsbilder som presenteres i religionene motbevist til fulle i mine øyne. Det har imidlertid fremkommet at det faktisk er her roten til elendigheten ligger.. På ett eller annet vis, oppdaget jeg nemmelig noen logiske brister som utelukket barnetroen på Jesus & himmelriket på et alt for tidlig stadie, for jeg hadde jo ingenting å erstatte det med!.. Jeg rettet jo selvsagt noen spørsmål angående dette med døden til mine [ikke-troende] foreldre, som på det mest omsorgsfulle og pedagogisk plettfrie vis, svarte [som sant er] at ingen vet hva som skjer med en når en dør. Jeg var alt annet enn et barn som gav meg før alle fakta det var mulig å skvise ut var på bordet, hvilket derav bla.a kom til uttrykk gjennom spørsmål om hva de trodde..
Svarene som fulgte, at de trodde det kunne være som å sove og/eller som før en ble født, var jo utvilsomt ment for å berolige, avmystifisere, og fremstille det hele så ufarlig det kan få blitt. Men som seg hør & bør, hva som antagelig ville hatt en trøstende/beroligende effekt hos unger flest, skulle da selvsagt ha motsatt effekt hos meg.. “Sovne uten å våkne igjen!?..” “Før jeg ble født!?? -Men det er da for sent å returnere dit nå!!..”
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke, men det ble iallefall til at søket etter denne religionserstatningen jeg desperat trengte den gang, hvilken desperasjon har forblitt en del av livet mitt hele veien frem til i dag, og nok vil forbli i tiden fremover, ble rettet mot den andre ‘greia’ som har fulgt meg gjennom hele livet; Astronomien.
Enkelte ganger, fremkommer dette med ‘skjebnens ironi’ så til de grader at det grenser til ‘creepy’. – Og at mitt barndoms ‘selv’ som brått fikk ei bombe fylt med dødsangst slengt i fleisen skulle ha et ‘barndomshang-up’ [typ; de ungene som figurerer på talk-show med en el annen absurd ekspertise] i nettopp denne vitenskapen, er en av de gangene.. Denne interessen, som til da hadde vært sentrert rundt søken etter utenomjordisk liv i tillegg til solsystemets planeter [med måner], ble nå utvidet og ‘i vesentlig grad ført over til den delen av det hele som blir betegnet som kosmologi. Her var det nemmelig at jeg fant et utgangspunkt; Når alt det som finnes i hele universet i dag kun er et gudjammerlig antall trilliardersdel promille av det totale innholdet som var skviset inn ned til denne urpartikkelen [singularis] av minste partikkels størrelse som oppsto av ukjent årsak der det hverken var tid eller rom, for så å blåse seg opp i det scenarie som har fått betegnelsen ‘The big bang.. – Da er jaggu alt mulig, inkludert dette med ikke å opphøre å eksistere!
Selv om jeg ikke har funnet det jeg søker, altså bevis holdbare nok til at angsten forsvinner, vil jeg uansett si det er dette som har vært redningen for at dette tross alt ikke har forårsaket den store ødeleggelsen hva evne til livsutfoldelse angår. Grunnen er rett & slett fordi det i denne vitenskapen stadig dukker opp nye indisier som sammen med egne grublerier, hvilke jeg etter hvert også har lært meg å lufte for andre, sakte men sikkert bringer meg nærmere målet. Sinnstilstanden anser jeg freemdeles for å være godt innenfor rammene av det som defineres som eksistensiell angst, men sammenlignet med utgangspunktet, har det virkelig skjedd en betydelig utvikling i riktig retning. – Slik situasjonen er per i dag, er jeg i det mninste langt unna det å stå på bar bakke!
Som hell er, har også den seriøse forskningen faktisk i stadig større grad begynt å lete etter svar på disse eksistensielle spørsmålene i fysikkens verden, og faktisk kommet så langt som til å fremlegge relevante teorier om en videre eksistens etter at kroppen har takket for seg! – Så kanskje en dag… Kanskje får jeg noe av forskningen som holder til at angsten for dette opphøret av egen eksistens slipper?.. Gudsjelov ER det faktisk et reelt håp for at dette faktisk kan skje. Det ville rett & slett innebært et mirakel av en effekt for mitt liv, det ville intet mindere enn betydd enden på den byrden jeg er blitt satt å bære!..
Foto: NASA.
En kan med rette si at min eksistensielle angst, og måten jeg fikk den ‘slengt i ansiktet’ på faktisk har vært en av mine store velsignelser såvel som forbannelser her i livet. For selv om jeg ikke engang unner min værste fiende den paralyserende og altoppslukende panikkartede redslen som ligger i dette, har jo unektelig den følgende desperate søken for holdbare bevis på at en ikke opphører å eksistere med det første ført til et ekstremt høyt kunnskapsnivå innen kosmologien [spesielt]. Videre har det unektelig også bragt meg inn i de seriøse delene av den paranormale vitenskapen, m.m, samt at det har vært en vesentlig faktor til at jeg kjenner meg selv, med mine styrker såvel som svakheter særs godt. – Så atter en gang, altså; Aldri så galt at det ikke er godt for noe!..
De siste par mnd har vært svært så begivenhetsrike hva sosiale medier angår for mitt vedkommende; Ikke bare har det dukket opp et par sponsor-tilbud, hvilket medfører en statusendring for den tid som tilbringes på Instagram, Facebook & blogg.no fra bortsløst til fruktbar. Jeg har nemmelig også blitt beæret med mitt første, ordnentlige nett-troll! – ‘Ordentlige’ i betydningen et som har valgt en ut som en av de hanb/hun ønsker å dedikere trollingen sin til!
‘YAIIII!!’ tenkte jeg, mens hjernen nærmest kokte over i sin iver etter å få kvesset den verbale spydspissen, for derav å få briljere med sine sarkasme-kunster. ‘Nå skal det virkelig bli moro her!..’
I all rettferdighet skal det sies at jeg var helt på det rene med hvordan det hele ville ende til slutt. For om jeg vitterligen ikke er ‘prinsessen ingen kunne målbinde’, så er det rett & slett fordi jeg er dronningen, så jeg visste jo at det kun var et tidsspørsmål når de ville knekke. Jeg mener.. Har en sett et knippe av landets blogg- og instagramprofiler, fremkommer det jo ganske så tydelig at har en sett en, har en sett alle, for å si det slik. – Og ut i fra det som møter øyet når en åpner min profil, er det fint lite som hinter om at en har truffet på ‘ulven i saueflokken’, om en kan bruke det uttrykket.. Stakkaren har all grunn til å gå ut fra at de har å gjøre med en sårbar jente, også viser4 det seg brått å være anything but..
Men alikevel.. Jeg kunne alikevel ikke forespeile meg at de skulle ryke SÅ fort!..
Altså.. Begivenheten forløp som følger.. Trollet fremla en grunnløs anklage på en annen persons Instagram, hvorav en tredje person prøvde å snakke vedkommende til rette, med det resultat som seg hør & bør et nettroll. Her kommer så jeg [dum som jeg er, da det burde vært månelyst at dette var et troll på dette tidspkt]] inn, som en fornuftens røst nummer to, hvorav trollet kommer med et svar til hvilket jeg har det perfekte motsvar. Desverre så jeg ingen annen mulighet enn å droppe hele greia, da dette jo ikke var min Instagram..
Men så skal det vise seg at jeg har æren av å bli hans/hennes neste ‘offer’ på listen, da det ved neste stop på egen side viser seg å være en drøss kommentarer fra vedkommende. -Og NÅ, derimot, nå er veien fri til å svare i vei, hvilket jeg gjorde., Til min skuffelse, var det imidlertid kun én eneste tilbakemld. hvorav han/hun spurte noe i retning om jeg syntes jeg var fin.. Jeg innser da til min skuffelse at nett-trollet mitt er fullstendig ubrukelig som nett-troll, og svarer; “Det er jo du som er trollet her, så det burde da vel du for faen ha ett el annet svar på!? -Ellers bør du jo serr finne på noe annet å sløse bort tiden din på, for som troll duger du jo åpenbart ikke tilo noe som helst (ha ha)”
– Og dett var dett.. Nett-trollet var som sunket i jorden. Nysgjærrig som jeg er, var jeg sef nødt til å ta turen til vedkommendes side, hvilket selvsagt var privat, og uten en eneste post!.. I etterkant, viser det seg at enten kommentarene eller kontoen som sådan er blitt slettet oxo (hvilket jeg oppdaget ved at kommentarene var vekk).
Foto: 123troll.no (via Google)
Og Snipp Snapp, Snute, så var dette Nett-trollet ute..
[Men det var i det minste moro så lenge det varte!]
