Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Så ikke den komme, for å si det sånn, da jeg av en eller annen grunn har fått for meg at hunder er en del senere ute enn katter på dette området. En lettere hysterisk hundemor som er faretruende nære grensen til panisk, blir imidlertid bragt tilbake til den rasjonelle verden så snart søkeresultatet på ‘age for first term at jack russell?’ og det ble klart som dagen at det vanligvis skjer når de er 6-7 måneder gamle. Leah, som er temmelig nøyaktig 6 1/2 måned, kunne derfor ikke vært mer spot on.
Om det ikke endrer seg de neste dagene, ser det imidlertid ikke til å bli komplettert, om en kan bruke det uttrykket, men snarere en typ forsmak på at hun er 100% i rute i vekst og utvikling. Men ikke desto mindre, blir det ut og jakte på et fungerende ‘bind’ -opplegg å ha på henne når hun er inne. I og med dette her selvsagt skal skje på en dag som er butikkstengt, har en god dose kreativitet, en bikinitruse som mangler overdel, 1 stk. truseinnlegg noe tråkling med nål og tråd samt en real dose superlim endt opp som det latterligste hundeplagget ever made. Leah selv virker derimot så satt ut av denne galskapen at hun bare satte seg rett ned og stirret måpende på denne galskapen av et bukseplagg ‘mutter’n hadde funnet på å iføre henne nå..
Debatten rundt den fremmedkulturelle innvandringen skiller seg fra de øvrige partipolitiske emneområdene ved at den avstedkommer med flere relevante faktorer som er tabubelagt, godt beskyttet av ‘rasismeflagget’, og blir dermed utelatt som et element å ta med i betraktningen i det man skal ta stilling i saken.
Jeg snakker m.a.o om sånt som f.eks følgene av at dette i vesentlig grad dreier seg om folk som har greid å fucke opp sitt eget land til det ubeboelige..
Et aldri så lite hverdagsglimt fra bybildet i en IS -styrt stat. (Om du lurer, ER det et levningene fra en offentlig henging som er avbildet). Det kreves vel neppe noen ekspertise for å se hvordan et mind-set som aksepterer en slik praksis kræsjer fullstendig med det norske..
Følgelig har heller ikke jeg tatt stilling til de sidene ved innvandringsdebatten det her er snakk om, fordi følgen av den respektive utelatelsen fra debatten, er at det ikke foreligger tilstrekkelig med oppsamlet data til å kunne gjøre seg opp noen formening hva disse emneområdene angår. Det vil derfor ikke bli noen argumentasjon for eller imot, og/eller noen redegjørelse for at det er sånn eller slik, men snarere en fremlegging, eller presentasjon, om du vil, av faktorer som for meg syntes høyst relevante å inkludere i innvandrings- og intergreringsdebatten. – Og bare sånn for ordens skyld; Når jeg i denne sammenhengen snakker om innvandrere/innvandring, refererer jeg utelukkende til den fremmedkulturelle, -hvorav ‘fremmedkulturell’ refererer til de som kommer fra områder der det råder en stor grad av muslimsk fundamentalisme, da det, om vi kaller en spade for en spade, er her det foreligger en nærmest uforenelig kulturkollisjon.
Det kan ikke benektes at de som kommer fra Midt-Østen og Nord-Afrika, er flasket opp i en kultur der det er en nedarvet sannhet at de vestlige verdier og levesett bokstavelig talt er djevelens verk. Følgelig, vil de som ikke har flyktet fra det religiøse regimet som sådan ha med seg den iboende forrakten for den livsstil, tankesett og verdier som råder i det land- og hos det folk som de nå, ironisk nok, har fått innpass hos. Av dette, følger det jo logisk at de helst ville sett at den norske kulturarven, hvilket vårt levesett og mind-set er bygget på, kastes på båten til fordel for deres eget. -For det vi må huske på i denne konteksten, er at disse faktisk er like overbevist om at de befinner seg på det godes side som det vi er, selv om dette selvsagt er nærmest umulig å forstå..
På bakgrunn av dette, kommer jeg bare ikke utenom at det er av avgjørende betydning at vi snarlig må klare å mane frem såpass med ‘baller’ at vi kan legge frem spørsmålet om hvorvidt- ev. i hvilken grad personer som er solid frankret i et sådant rigid muslimsk mind-set burde gis adgang til stillinger/posisjoner som avstedkommer med en viss politisk innflydelse.
En tabubelagt konsekvens av dette her, er nemlig den muligheten adgangen til politiske verv åpner for i hht å kunne tilrane seg såpass med makt at de faktisk vil kunne endre det norske samfunnet i den ønskede retning ved å benytte seg av den samme teknikken som Lenin i sin tid lanserte som et forslag til britiske kommunister i hht å få økt tilslutningen til partiet/ideologien sin; Nemlig entrisme.
Denne entrismen går kort fortalt ut på at en rett og slett infiltrerer de partier/organisasjoner der den rådende ideologi ikke står lenger unna ens egen enn at det er en reell mulighet for å kunne påvirke innenfra ved å trekke de respektive medlemmene i retning egen ideologi, for så å ta med seg sine egne, i tillegg til de som er ‘vunnet’, og opprette et nytt parti basert på den rådende ideologien. Og har det skjedd en gang, er det etter alt å dømme kun et tidsspørsmål før det vil skje igjen.
De innvandrerne som har sin kulturelle bakgrunn i de mer fundamentalistiske områdene av islamske stater, er sgvært storforlangende i hht offentlige tilpasninger deres kultur og levemåte. Problemet, som dessverre ingen tør vedkjenne seg, er at det ikke krever mer enn et kjapt øyekast ned på det respektive opphavslandet for å se at følgen av den her kultyuren og levesettet er det siste vi ønsker oss her til lands. (foto: Nania Helen Jåma / VG)
Nå er vel imidlertid ikke dette fenomenet av de mest håndgripelige, så om tabuet ble brutt og dette kunne tas opp politisk, ville det vel neppe vært blant de emner som hyppigst ble diskutert rundt middagsbordet hos ‘hvermannsen’, for å si det sånn. Men nå er det et temmelig beslektet, og muligens enda mer sentralt-, og langt mer håndgripelig emne innen innvandringsdebatten som er like tabubelagt: Nemlig dette med hvorvidt vi ikke burde begrense de respektive innvandrergruppers innflydelse på samfunnet på bakgrunn av at dette tross alt er folk som har klart å fucke opp sitt eget land så til de grader at det er å anse for ubeboelig. Jeg mener.. Om det bryter aldri så mye med all verdens politiske korrekte kutymer, og ikke minst tabuer å erkjenne, er det like forbannet et ufravikelig faktum at de har feilet totalt i hht å skape et humant samfunn. Fattigdommen florerer, det er undertrykkelse og voldsutøvelse, levestandarden er enten elendig, eller så er de underlagt et regime som ikke tillater noe nevneverdig livsutfoldelse om de så er aldri så rike. Disse statene har helt enkelt kjørt seg selv fullstendig i grøfta, i motsetning til Norge, som, til tross for at også vi har våre feil og mangler, er den av all verdens nasjoner som har lykkes aller best. – Og dette til tross for at utgangspunktet tilsier at det skulle vært stikk motsatt! – Og til syvende og sist, koker det hele faktisk ned til det folket som bebor landet.. Hva spesifikt det er som gjør at et folkeslag ikke later til å ha det i seg å kunne bygge opp et trygt og fritt samfunn, mens det for et annet later til å være en ‘no brainer’, har jeg ikke den ringeste anelse om. Men det har intet å si i hht poenget her, som er at dette her i det minste burde erkjennes, og derav bringes ut i den offentlige debatten.
Dagens gode nyhet, er at den sittende regjering, om ikke annet, har vist seg å være svært så kapable utenriks, ved å få trumfet igjennom- og gjennomført en utlevering fra Pakistan på rekordtid.
Dagens dårlige nyhet, er at den utleverte er ingen ringere enn islamisten Arfan Bhatti, hvis grunnlag jeg i dette innlegget gav klart uttrykk for at vi ville vært udiskutabelt best tjent med om håndtert på et annet, alternativt vis..
Det skriker jo ikke akkurat norsk nasjonalromantikk av dette bildet av vår felles statsborger Arfan Bhatti der han poserer på grensen mellom Pakistan og Afghanistan! (foto: TV2)
I det innledningsvis linkede innlegget, hvilket ble utgitt i romjulen, tar jeg til orde for at vi ville vært langt bedre tjent med å la mannen som seilte opp som kongerikets fremste islamist etter avleveringen av Mullah Krekar, Arfan Bhatti, bli værende der han er istedet for å kreve ham utlevert. Dette ble i betydelig grad begrunnet med at ‘der han er’ i dette tilfellet, var trygt innesperret i et pakistansk fengsel.
Som jeg vil tro de fleste har fått med seg, er altså årsaken til at disse ressursene ble nedlagt i å få ham utlevert til Norge den kommende rettssaken i anledning masseskytingen i Oslo sentrum i forbindelse med Pride-markeringen i juni 2021, hvor Bhatti er siktet for medvirkning.
Kjernepunktet her, ut i fra mitt ståsted, er at det å dra ham ut fra arresten i Pakistan for å kunne stilles for retten i et anliggende der en må si seg heldig om han i det hele tatt vil kunne domfelles for noe som helst, rett og slett vil tjene mot sin hensikt. – En hensikt som fra mitt, så vel som en særs høy andel av den øvrige befolkningen, er å få uskadeliggjort dette utysket i så stor grad- og så lenge som mulig. Og denne hensikten vil umulig kunne oppnås gjennom denne rettergangen.
Dette er grunnet i noe så til de grader enkelt som at det var hans BFF og islamistpartner in crime, Zaniar Matapour som ene og alene sto for skytingen denne famøse sommernatten. De ilagte siktelser for medvirkning er praktisk talt indisier fra ende til annen, Bhattis siktelse selvsagt innkludert. Dersom det ikke vil vise seg at politiet og/eller PST brått viser seg å ha fått kloa i ett eller annet håndfast bevis for at den respektive terroraksjonen var planlagt og iscenesatt av flere, som de så på mirakuløst vis har klart å unngå å få lekket så mye som et nyss om til pressen, så vil jeg faktisk bli svært overrasket om de har en sak sterk nok til å få igjennom en strafferettslig domfellelse i det hele tatt. Følgelig, kan det i beste fall kun være snakk om noen ytterst få måneder i fengsel, mens jeg vel er tilbøyelig til å tro at sjansene er størst for at de vil komme unna med hhv betingede dommer, ev. fengselsdommer som allerede er ferdigsonet i varetekt,. Ergo vil disse antatt medvirkende etter alt å dømme i realiteten ikke idømmes noe av betydning; De vil enten vil spasere ut av rettssalen som frie menn i det retten heves etter domsavsigelsen, eller så vil vi få en måned- eller tos utsettelse på å atter igjen å bli belemret med å ha dette utysket vandrende fritt rundt som tikkende bomber, – bokstavelig talt..
Følgelig, vil Bhatti altså umulig kunne idømmes noe strengere straff i anledning Matapours bersjerkgang med geværet i 2021 enn hva pokker det enn var han sonet for i Pakistan. Dette innebærer altså at den ovenfor nevnte hensikt bestående av å få holdt dette umennesket innesperret- og derav uskadeliggjort så godt som råd er i en så lang tid som mulig ville vært soleklart best innfridd ved å bare la ham bli værende der nede!! Hva i helvete er poenget med å legge et lass av penger og ressurser i å få dratt ham hit for en siktelse det knapt finnes en teoretisk mulighet for vil kunne avstedkomme med en dom av betydning når han i realiteten ville straffes langt hardere- hvilket i dette tilfellet vil si som fortjent, ved å forbli sittende i Pakistan!?
Arfan Bhatti på flyplassen i Pakistan i påvente av fartøyet som i skrivende stund befinner seg i luften med strak kurs mot Oslo lufthavn, Gardermoen.. (foto: TV2)
En kan trygt si at det norske rettssystemet så langt i fra fungerer knirkefritt, men at en dom skal kunne falle mer eller mindre utelukkende på grunnlag av at siktede har en relasjon til den som sto bak utførelsen av en forbrytelse, har iallefall de (til nå) 55 millioner av norske kroner som er tilkjent Viggo Kristiansen et ettertrykkelig uttrykk for at ikke er holdbart ‘by a long shot’. Det er m.a,o ikke ALT som har gått downhill siden tusenårsskiftet, selv om det vel strengt tatt kan argumenteres for at denne forbedringen på rettssikkerhetsfronten ikke var av det gode i dette spesifikke tilfellet.
Så selv om jeg på den ene siden altså ikke kan annet enn å berømme UDI med sitt regjerende utenrikspolitiske departement for atter igjen å ha det i seg, på ett eller annet vis, å få tvunget de utenkeligste regimer i kne i hht utleveringer og annet som vi måtte ønske, så klarer de altså allikevel å ende på minussiden grunnet en tilsynelatende ikke-eksisterende evne til å ta mind-set’et så mye som en mm utenfor den berømmelige boksen. Ved å kjøre på med denne hjemhentingen av Bhatti, har de altså svidd av et gudjammerlig antall millioner av dine og mine skattekroner på et anliggende som eierne av disse pengene, -altså du og jeg, ville vært udiskutabelt best tjent med å la være, for ikke snakke om er nærmest garantert å ha et utkomme som går på tvers av flertallsviljen sammenlignet med det som ville vært utkommet av å bare la ham bli værende der hvor han var. – Godt forseglet bak murene i et pakistansk fengsel. Det eneste som kan tale imot dette her, er at han selv, av en eller annen grunn, motsatte seg den respektive utleveringen, men her tenker jeg som så at det ei finnes noe mer effektivt i hht å manipulere sin vilje igjennom. Og selv om dette mot formodning ikke skulle stemme, så ville han uansett forblitt i Pakistan der ikke så mye som en krone av våre skattekroner vil bli svidd av i forbindelse med utyskes gjøren og laden- så vel som det å helt enkelt holde ham i live, så..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter å ha hatt det samme toppsidebildet i hva som i mitt tilfelle er for en ren evighet og regne, klarte jeg altså til slutt å få skrapet sammen den nødvendige tiltakslysten som må til for å kunne overgå latskapen. Og det å få overvunnet den her latskapen i hht å utføre arbeid som strengt tatt ikke MÅ utføres, er en regelrett bragd som fortjener en aldri så liten markering! – Så gjenstår det bare å se hvor langt over det året det som regel tar for mitt vedkommende å gå lei den her blir stående..
