På NRK sin nettside, kan en lese om hvordan det har seg at den arbeidsledige firebarnsmoren Amal Adan har kunnet kjøpe seg et eget hus til tross for at hun lever under den såkalte fattigdomsgrensen. – Og hun er så langt i fra den eneste som har kommet inn på boligmarkedet på dette viset. Spørsmålet mitt, er hvorvidt det er rettferdig i hht solidaritetsprinsippet eller blodig urettferdig at vi nå har fått denne ordningen som i realiteten tilsier at staten kommer inn og ordner bolig til deg dersom du enten er fremmedkulturell innvandrer eller har klart å ‘fucke’ til livet ditt i tilstrekkelig grad?

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

U-hjelpsaksjon for de fattige barna i Norge!? 

Ordningen består i praksis av et samarbeid mellom NAVs boligtjeneste og Husbanken, og er beskrevet som en ordning for at de som ellers ikke ville hatt mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet også skal få muligheten til å investere i egen bolig.

Førsteinntrykket er jo borderline rørende, da prinsippet om at alle skal få en sjanse ser riktig så hjertevarmende solidarisk og nestekjærlig ut på papiret! Men er det virkelig så fint og flott som ordlyden skulle tilsi? – Og ikke minst er det rettferdig??

Selv med en så vakker ‘innpakning’ som den respektive NRK-journalisten, bistått av representanten for Drammen kommune, har gitt denne ordningen i det omtalte tilfellet, er det ikke til å komme fra at denne ordningen har sine ‘issues’, for å si det sånn. For slik det legges frem i denne artikkelen, at såkalte lavinnteksfamilier står høyest på prioriteringslisten, hvilket er begrunnet med et siktemål om å skape stabile boforhold for ungene. – Og bare her så er det grunn til å stille et par kritiske spørsmål som dessverre er ansett så pålitisk ukorrekte at de færreste tør stille de;

Først og fremst mener jeg det i det minste bør diskuteres hvor langt vi skal gå i hht å skape en illusjon der unger skal vokse opp i den tro at alle har like mye, slik den politisk korrekte målsetting lyder i disse dager. Dernest kommer jeg heller ikke utenom at det også er ting som kan diskuteres rundt dette med at staten forer på med penger og goder så snart en setter en unge til verden. For det er nå unektelig så at det å få barn er fullt og helt kvinnens egen avgjørelse i dagens Norge, og som den edsvorne liberalist jeg er, mener jeg det bør følge et ansvar med de friheter man har. Og i dette tilfellet, innebærer altså dette spørsmålet om det ikke burde stilles visse krav til at dette med at et så skjellsettende livsvalg som å sette barn til verden faktisk er gjennomtenkt, der slikt som økonomi tas med i betraktningen?..

Nå er det imidlertid så langt i fra bare alenemødre- og lavinntektsfamilier som får nyte godt av denne ordningen. I min kommune, er ordningen nemlig mer enn noe annet kjent som boliglån for de som har fucket opp livet sitt så til de grader at de, når den usminkede sannhet skal sies, ikke er i stand til å følge opp de forpliktelser som følger by a long shot.

Når det er sagt, er også jeg ‘all for’ at de som har falt utenfor skal få en mulighet til å kunne rydde opp i livet sitt. Problemet er at jeg har fått førstehånds beretninger om at der de enten blir kastet ut pga bråk e.l eller ikke overholder låneforpliktelsene, så kom,mer NAV inn og betaler de ut av den respektive boligen, for så å gi de en ny. Så utrolig det enn lyder, så vet jeg, med 100% sikkerhet at så faktisk blir gjort, og da begynner det for alvor å skurre, spør du meg.

For det første, er det jo fullstendig krise for ordinære låntakere ikke å ha fått solgt sin gamle bolig i det de overtar den nye, da dette innebærer en fordobling av boutgifter. Dessuten kommer jeg heller ikke utenom at dette her føyer seg inn i rekken av ordninger som gjør at samfunnet later til å bevege seg i retning av at en for å lykkes enten må tilhøre den økonomiske eliten, eller det stikk motsatte, mens de av oss som befinner oss et stred midt imellom ikke blir begunstiget med en dritt. For mitt vedkommende, har ikke denne ordningen noe å si av den enkle grunn at jeg er så til de grader sær at jeg faktisk ikke ønsker å bli boligeier. Men i det jeg setter meg selv i en situasjon der jeg faktisk hadde ønsket dette med min nåværende helt normale innkomst, ville dette definitivt ha provosert meg grenseløst da jeg ikke ville hatt en snøballs sjanse i helvete til å få innvilget et boliglån på egen hånd. For er det på noen måte rettferdig at goder en som arbeidstaker ikke har råd til skal gis de som ikke tjener sine egne penger??

Jeg har vitterlig ikke noe ensidig svar på disse spørsmålene, men at de bør kumne diskuteres, er iallefall hevet over all tvil.