Som jeg vil tro en del av dere fikk med dere, var komiker og skuespiller Atle Antonsen blant de som fikk sitt pass påskrevet i gårsdagens innlegg Så flaut at det er smertefullt å bevitne. Men siden rett skal være rett, var jeg også inne på at jeg overhodet ikke er forundret over at slike episoder oppstår, og da spesielt i fylla, pga måten motstanderne til fremmedkulturell innvandring generelt og muslimer spesielt er avskåret fra å ytre sin mening i offentligheten. For meninger og holdninger forsvinner såvisst ikke selv om de aldri så mye tabubelegges.. 

Rasisme vs. fysisk avstraffelse av barn

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Følgen av at meninger og oppfatninger erklæres uønskede i et samfunn og derav avskjæres fra å komme til uttrykk i det offentlige rom, er rett og slett synonymt med å stikke hodet i sanden. For om det i aldri så stor grad lykkes i å få usynliggjort de respektive holdninger, så er det så visst ikke dermed sagt at de forsvinner! Istedet vil de nemlig bli liggende å ulme under overflaten som en trykkoker, før det tilslutt når et maxpunkt hvor all den undertrykte eder og galle spyr ut i et menneskelig vulkanutbrudd.

Om det var dette som var greia i Antonsens tilfelle eller om det hele kun var et max uheldig utkomme fra en ‘run-in’ mellom to personer med elendig personkjemi har jeg (selvsagt) ikke den ringeste anelse om. Men ikke desto mindre, er det nettopp slike ‘utbrudd’ som later til å ha funnet sted hos en god del i de respektive kommentarfelt. Det kinkige med slike utbrudd, er jo at det er nettopp det de er, -nemlig utbrudd av oppsamlet aggresjon og frustrasjon, hvilke som seg hør og bør har en lei tendens til å tippe godt over i det usaklige. Samtidig, syntes det nødvendig å gå dette med ‘usaklig’ nærmere etter io sømmene her; Ved nærmere ettertanke, er det faktisk ikke til å komme utenom at det faller seg lettere å erklære ytringer en er sterkt uenig i for usaklige enn de som støtter opp om ens eget syn..

Altså.. ER f.eks den Twittermeldingen som stortingsrepresentant Masud Gharahkhani trekker frem i sin kronikk på TV2.no virkelig av en slik karakter at den ikke omfattes av ytringsfriheten, eller er reaksjonene snarere et utkomme av sterk uenighet?

Jeg siterer: 

“Hun kan jo bare reise dit hun kom fra, så blir hun kvitt Antonsen. Så enkelt er det bare når en ikke passer inn”.

I mine øyne er dette nemlig fundamentalt viktig å få klaret i. For uansett hvilken side en står på i den respektive saken, så står og faller faktisk intet mindre enn selve fundamentet for nasjonen Norge, nemlig ytringsfriheten, på hvorvidt vi klarer å skille sterk uenighet og den typen ytringer som ikke omfattes av denne. Nettopp dette gjorde den respektive kronikken særs urovekkende i mine øyne. Gharahkhani tok nemlig sterkt til orde for det sterkt urovekkende ved at det er folk som ikke våger å ytre sin mening grunnet frykt for hets- og represalier i en og samme jafs som tok for seg hvordan han ble rystet av at holdninger som kommer til uttrykk i den siterte Twittermeldingen får komme til uttrykk i dagens Norge. – Og her kreves det jo vitterlig ingen rakettforsker for å se at den respektive kronikken dermed er et eneste stort paradoks. Men like fullt er det et tidstypisk paradoks, da Gharahkhani faktisk ikke gjør annet enn å levere en skriftlig nedtegnelse på den policyen som vi er gitt å skulle følge nå i disse ulvetider, hvis følgende konsekvenser hva demokrati- og ytringsfrihet angår jeg ikke kan si annet enn er langt mer alvorlig enn som så..