I forrige uke en gang, kom jeg over en forholdsvis liten sak der to av tidens strikteste ‘no-no’s ble satt mot hverandre. Det skulle nemlig ha seg slik at antirasismen braket sammen med forbudet mot fysisk irettesettelse av barn! Min interesse var umiddelbart fanget, for hvem vinner denne duellen her??
Kort oppsummert, dreier saken seg om en guttunge som hadde tøffet seg i skolegården ved å rope ‘ching, chong kinamann’ mens han løp forbi en lærer av asiatisk opprinnelse. Læreren hadde så fulgt etter gutten bort til kameratflokken som sto og hang ved et gjerde. Ungen hadde så rygget bakover til han traff dette gjerdet, hvorpå læreren hadde holdt ham inntil dette med en hånd mens han hadde avlevert sin skjennepreken.
– Og sånt blir det vitterlig bråk av med de ‘rette’ foreldrene.. – Altså de som mangler alt av både evne- og vilje til å stille spørsmål ved hvorvidt også deres eget avkom kan ha skyld i det inntrufne.
For om antirasismen aldri så mye har gått fullstendig av skaftet i disse dager, skulle det vise seg at den allikevel ikke har en dritt å stille opp med stilt ovenfor allmennhetens tilsvarende overdrevne motstand mot fysisk irettesettelse av unger. Til tross for at det på langt nær var snakk om noen fysisk avstraffelse i det her tilfellet, -mannen hadde bare holdt guttungen inntil gjerdet med en hånd i et minutt eller to slik at han fikk overlevert beskjeden om at den utviste adferd var uakseptabel, så lot det til at læreren ble syndebukken på alle fronter.
Nå mener imidlertid jeg personlig at læreren syntes å ha vært i overkant nærtagen i dette tilfellet, og derfor ville vært langt bedre tjent ved å ikke vie opptrinnet noe oppmerksomhet der og da, men heller ta opp episoden i klasserommet i etterkant, fortrinnsvis etter å ha rådført seg med kollegene på lærerværelset. Men samtidig har nå engang samfunnet hauset opp til å legge listen lavere enn som så i rasismeøyenmed, hvilket brått gjør lærerens reaksjon langt mer forståelig, Men dette er forsåvidt ikke poenget. Poenget er at unger i dag vet så inderlig vel at de er ‘untouchable’ i ordets fulle betydning at mobbing av lærere er blitt et hurtig eskalerende problem. – Og da snakker vi så langt i fra bare om verbal hets, men også fysisk mobbing. Og når unger over det ganske land både spytter på- og slår lærere som irettesetter de, så kan jeg jo ikke annet si enn at det har gått over stokk og stein.
Det samme gjelder jo forsåvidt foreldre, da dette totalforbudet mot alt som i det hele tatt kan minne om noe fysisk i barneoppdragelsen i et betydelig antall tilfeller fører til en mangelfull oppdragelse. Ikke sånn å forstå at jeg er pro en gjeninnføring av bjørkeris og lærbeltet når det kommer til adferdsregulering av den oppvoksende slekt, men det er vitterlig et ganske stort gap mellom regelrett pryl og sånt som å ta de i armen, og et lett slag på hånden der ungen er så liten at fysisk ubehag er det eneste h*n forstår. For slik det er nå, funker iallefall ikke, spør du meg. Ingen kan nemlig være tjent med en haug av unger som vokser opp i hellig overbevisning at de kan oppføre seg hvordan pokker de vil uten konsekvenser, da de er ‘berøring forbudt’.
Ching Chong Kinamann, hehe.. driiiiitlenge siden jeg har hørt. I min barndom var det like vanlig som ‘hade på bade din gamle sjokolade’ som sikkert også er ‘rasistisk’ nå, selv om jeg bare hører denslags i Tyrkia, ytret av tyrkere. Men ærlig talt, Ching Chong Kinamann, var ikke det en morsom barnelek, altså fra den tid barn faktisk lekte?
Selv om vi hadde kineser i klassen, kan jeg ikke huske sånt som dette var noe issue hos oss heller. Ikke sånn å forstå at det var noe vi gikk å gaulet non stop, men never the less, altså.. Men nå er det engang blitt sånn at alt slikt skal tolkes i verst tenkelige mening, så at lærere i dag reagerer, er derfor bare en naturlig følge..