Regelverket som skal besørge ungers sikkerhet på nett, øker i omfang ‘as we speak’. Nå er det blitt forbud mot all reklame rettet mot barn, i tillegg til alt det andre av verdens uhumskheter de skal skjermes for. I utgangspunktet lyder dette så fornuftig og ansvarsfullt det kan få blitt, men når vi tar med i betraktningen at barndommen, fra naturens side, er ment å være den nødvendige opptreningsperioden som kreves for at de en dag skal kunne klare seg i verden på egen hånd, blir jeg imidlertid langt mer usikker..
Hva angår barns nettsikkerhet, kommer det utelukkende vinklet i vendinger som dette:
En 12 år gammel jente som sitter og spiller typ Virtual family på nett, for så at det popper opp en annonse for ett eller annet slankeprodukt med svært så unge aktører. Eller en 14 år gammel guttunge som lar seg påvirke av influencere a-la brødrene Andrew og Tristan Tate. Eller det kan være en liten tass i barneskole- eller barnehagealder som bestiller varer, boostere i ett eller annet spill, etc for en formue, da det bare er å trykke en tast. – Eller det kan rett og slett være utrygge nettsamfunn der de kan la seg lure av pedofile og den slags.
Det er jo ingen tvil om at det er mange farer og feller unger meget lett kan utsettes for på nett, og derfor er det også et udiskutabelt faktum at de ikke kan få fritt leide. Unger må m.a.o beskyttes for ikke å utsette seg selv eller familieøkonomien for skade. Greia er bare at jeg ikke skjønner hvordan det å plassere de i en beskyttet boble der de totalskjermes for alt av verdens uggenskap i tråd med dagens policy kan være formålstjenelig på sikt!
For mitt vedkommende, ville tileldighetene det slik at internettet ble allemannseie i det jeg nådde den alderen hvor de respektive farer er størst. Jeg tilhører m.a.o den aller første nettgenerasjonen; Altså den som gjorde de erfaringer som viste at det å møte nettbekjentskaper sånn uten videre brått kunne koste en livet, og den slags. Greia er imidlertid at alt som behøvdes for å banke nettvett inn i de purunge hodene våre, var å bli fortalt hva vi ikke skulle gjøre- og hvorfor. Og det argumentet med kroppspress holder heller ikke, da idealet faktisk var langt snevrere den gang, samt at vi også var de første som fikk dette med kosmetiske inngrep i fleisen. Jeg skal ikke si at kropps- og utseendekomplekser ikke finnes hos generasjon X, men vi var nå i det minste gitt et såpass fundament fra småbarnsalderen av at vi klarte å ta til oss dette med at det perfekte en ser på TV og reklame ikke gjenspeiler virkeligheten i en såpass grad at vi ikke falt fullstendig i staver slik som unge i dag.
Kort oppsummert, ble vi introdusert for faenskapen, for så å beskyttes ved at de voksne rundt oss lærte oss hvordan vi skulle hanskes med det, liksom hvordan vi skulle beskytte oss selv. Når foreldre flest heller ikke brukte lange tiden på å forstå nødvendigheten av å følge med på nettaktiviteten vår, og derav at vi faktisk gjorde som vi var blitt instruert til, så var vi også på dette området så godt rustet et ungt sinn kan få blitt i det vi inntok voksentilværelsen.
Og det er her vi kommer til selve kjernen i dette anliggendet. For dagens unge inntar jo også voksentilværelsen på ett eller annet tidspunkt, hvor så all den gørra de har blitt skjermet for etter alle kunstens regler gjennom de 18-20 første årene av deres levetid vil åpenbare seg i all sin gru. Mitt spørsmål blir da hvordan i granskauen disse skal kunne klare å navigere seg trygt imellom denne tsunamien av farer som slår imot de fra det øyeblikk de forlater foreldreheimen når de ikke stiller vel forberedt!?
Det verste er jo at det første møtet med voksenilværelsen for en betydelig andel av de skjer i forbindelse med at de drar til en av landets største byer for å studere! Hvordan det går når en som har levd i en forbannet kongkong fylt av pastellfargede bomullsskyer og ferrie-dust, hvor alle er snille- og kriminelle er meislet inn i Kasper, Jesper og Jonatans bilde, i tillegg til en og annen superversting av en gjengkriminell o.l a-la kaptein Sortebill facer virkeligheten på østkanten, har vi allerede begynt å få opptegnet; Det går selvsagt som det er nødt til å gå, med sovevoldtekter, ran og speed i pilleform for å komme seg igjennom eksamen. Av de unge jeg kjenner, tror jeg samtlige på ett eller annet tidspunkt har fortalt om folk som strømmer hjem igjen innen et år er gått fordi de har blitt utsatt for noe- eller rett og slett bare ikke er i stand til å greie seg på egen hånd. Når sant skal sies, er det et fuckings mirakel at det er noen som klarer seg i det hele tatt, da det å kunne klare seg her i livet som et selvstendig individ, krever årelang trening, og når den treningen i stadig økende grad tas fra de, så går det jo bare som det er nødt til å gå; Kjepprett til helvete.
Du er vel litt yngre enn meg. Hadde ungdomstiden min før internett var oppfunnet.
Jeg vet ikke hvor godt vi som foreldre var til å rettlede ungene når det gjelder nettvett. Min erfaring er at ungdommene mine, født på 90-tallet har langt mer nett-vett og kritisk blikk på det de leser på nett enn det min generasjon, født på 60-tallet har.
Kroppspess og utseende fokus var det da jeg var ung og. Men da kunne vi ikke få silikon rumpa, puppa eller leppene, eller det var ikke noe “alle gjorde”. Nå ser jo mange unge jenter nesten identisk ut som om de er klonet av samme kropps-kirurg.
Usikker på om alle beskyttelsestiltakene har ønsket effekt. Men det er jo slik samfunnet har blitt. Alt fra fallsikker sand på lekeplassene til at unger må polstres fra topp til tå med knebeskytter, hjelm og albuebeskytter før de kan sette seg på en trehjulsykkel.
Kritisk tenking eller lære av egne feil slik vi gjorde er totalt avleggs.
At studenter rømmer hjem i løpet av første år er jo fordi de ikke er forberedt på alt det voksenlivet krever. Betale regninger, stå opp om morgenen, ta vare på seg selv, kort sagt.
Regler for reklame på internett og utestenging fra farlige sider er bare en liten brøk av det.
Enig!
Denne overbeskyttelsen blir jo bare verre og verre, til tross for at det er like tydelig som dagen er lang at utviklingen går i helt gal retning når en ser på de som nå har rukket å vose opp. Jeg er født så tett opptil starten på denne galskapen at jeg husker at jeg mot slutten av barneskoleårene en gang reagerte på at det liksom oppsto murring rundt det ene lekeapparatet etter det andre, som det ikke hadde vært noe snakk om før; Det ble brått et tykt lag med ‘sagmugg’, som vi kalte det, på grusplassen der klatretårnet og tømmerstokkene var, og i det hele tatt.. Da jeg begynte på skolen få år tidligere, hadde vi fått beskjed om ikke å dytte hverandre på ‘tårnet’ fordi det var farlig, for så at disse beskjedene stort sett ble overholdt, samtidig som det selvsagt var 2-3 lærere ute og passet på i friminuttene. I løpet av mine 6 barneskoleår kan jeg faktisk kun huske et tilfelle der en hadde falt ned fra enten stigen eller tårnet og slått armen, og det var det. I dag er de jo for det første så utrente og ukoordinerte at de ville falt fra den taustigen som fluer, for så å være halvdøde etter landing fordi de ikke engang har fått trent opp refleksene tilstrekkelig til å få tatt seg for 😛
På starten av 2000 tallet, jeg tipper det var i 2003, klemte guttungen fineren i ei dør i barnehagen. Såpass at han måtte ned til meg på sykehuset og sy ett par sting. Et uhell som kan skje.
Barnehage-lederen sa til meg at hun var så glad det var vårt barn som hadde ødelagt seg, for vi tok det med fatning og skrek ikke opp om ansvarsløshet og søksmål slik mange andre foreldre ville ha gjort.
Jeg så vantro på henne.
Dette er slikt som skjer.
Datteren knakk håndleddet i gymmen på skolen, søsteren min måtte sy noen sting ved øye på barneskolen etter å ha spilt kubb i friminuttet. Det er sånt som skjer. Det er en del av barndommen, og hører med til det å vokse opp.
Nå er ungene så beskytta at et skrubbsår blir en så stor krise at foreldrene drar på legevakta. (Dessverre ikke tull. Jeg vet ikke hvor mange blåmerker og skrubbsår jeg har tatt røntgen av fordi engstelgie foreldre insisterer på at det er et mulig brudd.)
Herregud.. Söksmål for klemte fingre og den slags er jo helt villt i seg selv, også har det altså bare blitt verre siden den gang dine unger var små.. Jeg skjönner faktisk ikke hvordan folk tør å jobbe med unger når det er en reell sjanse for söksmål hver gang det skjer et hendig uhell!