Ja, ministeriet Støre ‘suger’.
Ja, Norge har en økonomi og inntjening som gjør at de globale nedgangstider heller ikke i mine øyne burde gjort nevneverdige utslag på den jevne borgers privatøkonomi.
OSV, OSV.
MEN.. For det første, er det ting som helt eller delvis må tas på egen kappe, og for det andre er det ting en selv kan gjøre for å bedre situasjonen. Er det noe som iallefall ikke hjelper en dritt, er det å sette seg ned å syte som et sutrende barn i treårstrassen..
For å starte med den evinnelige renten, -hvilken jeg er fullstendig enig i er så alt for høy. Samtidig kan jeg ikke la være å undres over hvordan alle de som tok opp sine respektive lån under pandemien ikke tok høyde for at et slikt rentehopp ville skje i det verden atter igjen satte i å rulle sin vante gang? Jeg mener.. Jeg er sånn ca. et lysår fra å kunne tilskrives noen ekspertise innen økonomi og finans, men selv jeg så faktisk denne smellen komme da nedstengningen førte til kombinasjonen høye boligpriser (grunnet lite bygging) og lave rentesatser. – Og når jeg, som er totalt blottet for ekspertise, -og interesse, for den saks skyld, og verken har hatt, har, eller vil etter alt å dømme ha noen planer om noen boliginvestering, evner å se den logiske følgerekken i dette scenariet ‘just like that’, burde da vitterlig de hvis interesser det faktisk er snakk om her kunne se det samme. – I det minste burde da bankene, som har tilgodesett de respektive lån, ha sett det!
Men gjort er nå engang gjort, og spist er spist, som det så metaforisk fint sies. Jeg skal så visst ikke dømme noen for å ha latt seg rive med i øyeblikkets korttenkthet! Om så jeg ikke har akkurat dette med hasardiøse boliglån på CV’n over idiotiske valg og begåtte mageplask, har jeg mer enn nok tåpligheter selv på den merittlisten, for å si det sånn. Jeg kan m.a.o fint relatere til de som da lot seg friste til å investere i den drømmeboligen som så fint lot seg finansiere ut i fra koronaperiodens rentesatser.
Men så kommer vi altså hit hvor den søte kløe har blitt til den akk så sure svie, i form av en renteoppgang som gjør at drømmeboligen ikke lenger en gang kan sies å være i nærheten av å kunne la seg finansiere. – Og det er her min forståelse går ad dundas hos mange.. For når man ikke har penger nok til mat med norske lønnssatser, da er det etter alt å dømme noe himla galt et sted hva disponeringen angår. – Og det hima gale syntes i en i overmåte stor andel av tilfellene å skyldes at en bor over evne. Jeg mener.. Om vi, for enkelhets skyld, tenker oss en husstand hvis månedlige netto utbetaling ligger på kr. 50 000,- hvorav dens samlede boutgifter utgjør typ kr. 45 500,- krever det ingen ekspertise for å se hvor skoen trykker, for å si det sånn! Om en da opplever de resterende kr.4500,- en har å rutte med for uholdbart, -hvilket man etter alt å dømme vil gjøre, er man rett og slett nødt til å bytte ut ‘drømmeslottet’ i en bolig hvis standard er hjemmehørende i virkelighetens verden.
Nå er det imidlertid også de som sliter med å få det til å gå rundt uten å ha tatt seg vann over hodet på noe som helst slags vis. Og her er selvsagt en god del som ikke kunne gjort noe som helst annerledes. Men samtidig kommer jeg heller ikke utenom at det er en oppsiktsvekkende liten prisbevissthet blant en uforholdsmessig høy andel av de som klager over en skranten økonomi. – Altså:
A) Påfallende mange har alt av tilbud til alle tider fullstendig på stell, samtidig som de av en eller annen grunn later til å være fullstendig fremmed for konseptet lavprisalternativ. Selv har jeg faktisk aldri skjønt hvorfor noen velger å kjøpe den kjente merkevaren når en har det nøyaktig samme produktet på hyllen under til ca 40% lavere pris!
B) Tilsvarende opplever jeg at det knapt er noen av de som klager over dårlig økonomi som ser sin egen kjøpekraft utover det som tilbys nytt i butikkene! For landet bugner jo av bruktbutikker, hvorav noen selvsagt er mer økonomisk innrettet enn andre, men hvor samtlige iallefall kan tilby fullgode varer til en brøkdel av den prisen som gjelder i standarforretningene. Jeg har selv jobbet i en bruktbutikk hvis inntekter går til Frivillighetssentralen, og kan dermed ut i fra egen opplevelse meddele at sorteringen av inkomne varer foregikk under følgende policy; Alt av klær og annet bruksutstyr som ser det minste brukt ut, går rett i søppelhaugen. Og prisene? Eksempelvis kan nevnes en bærepose med klær kr. 100,- / fullt alpinutstyr kr. 500,- / leketøysartkler (dukker, teddybjørner o.l, biler, osv, osv) kr. 15,- / servise, glass, etc fra Hadeland, Magnor, etc kr. 20,- pr stk, bare sånn for å nevne noe.
Som nevnt, er jeg like oppgitt over den sittende regjerings manglende evne til problemhåndtering, for ikke snakke om hvor hinsides langt fra å innfri den respektive valgkampparolen ‘vanlige folks tur’ de har vist seg å innfri. Det er bare at når verden er snudd på hodet, er man rett og slett pokka nødt til å ta sjeen i egen hånd for å få til en endring i positiv forstand.
Sutring og syting er ikke spesielt sjarmerende. Ikke for å snakke negativt om folk som tigger på gata, men har du noen gang sett en asiat i den settingen? De er omtrent ikke-eksisterende som tiggere, i det de alltid vil finne seg noe å gjør eller noe å tjene penger på i stedet…
Mei, ikke sant..
Kokkene på jobben kom jo hit som flåteflyktninger fra Vietnam i sin tid, og deres innstilling var altså den stikk motsatte av de fremmedkulturelle som har veltet inn her i ettertiden.
De her kom med det mind-set at her lå alt til rette for å få et bra liv dersom de bare jobbet hardt for det. – Og for å gjøre en lang historie kort, jobber de 12 t 6 dgr i uken (de har unnet seg tirsdag fri de siste årene), året rundt. Ferien, så lenge jeg har kjent de, består av julaften & nyttårsaften…
For all del.. Omstendigheter spiller inn, og dann og vann på et vis som fører til at hele livet går i frø. Men tigger du, så GJØR du jo faktisk noe! Det er verre med de som bare sitter og klager uten å lette en finger for å finne ut om det er noe de kan gjøre for å bedre situasjonen..
Jeg kjente mange båtflyktninger fra Vietnam i mitt tidlige voksenliv. Fine folk, arbeidsomme, liker å lage mat, og liker å tjene penger. Jeg var også på besøk i en flyktningeleir for flyktninger fra Vietnam i Singapore i 1988. Spesiell opplevelse.
Det kan jeg så absolutt se for meg må ha vært en opplevelse som blir sittende i en, ja..
Tror du har rett Norge har muligens god økonomi mener oljefondet har en verdi på sånn ca 1500 milliarder, og er økende jo mer krig og konflikt i verden. Vi kan vel kalle oss krigsprofitører?
Ellers så har du rett i at vi syter og klager så inn i helvete her i verdens rikeste land, på alt. En annen sak er at det er blitt legitimt å stå i matkø, er ikke flaut lenger… alle gjør jo det fortiden i følge media, selv familier med millioninntekt, har jeg hørt om. De må jo spare penger til en ny 100 tommers TV. Gå berserk på Black Friday. Spise og drikke seg sanseløse på x antall julebord…. osv osv.
De som ikke roper så høyt er de 120 000 barna som vokser opp i virkelig fattigdom, barn av fattige foreldre. De er disse vi som nasjon må hjelpe, Alle barn har rett til god oppvekst, og i Norge har vi råd til det. Det handler om politisk vilje og prioritereringer. Vi har ikke råd å la være. Vi vet alle om hva UTENFORSKAP kan føre til.
Nå er jo ikke dette med barn blant mine hjertesaker som sådan, hvorav jeg vil si den generelle kunnskapen hva denne gruppen og dens behov angår er deretter. Men selv jeg har da i det minste tilegnet meg såpass med innsikt at jeg har en klar formening av at det å ivareta et barn krever at en er i stand til å besørge den nødvendige ernæring og de øvrige fysiologiske behov på den ene siden, og å besørge den innlæring og opptrening, teoretisk- så vel som praktisk, som må til for å kunne mestre livet som selvstendig, voksent individ på den andre. Blir ikke disse elementære behov dekket, vil det mest sannsynlig ei heller vokse opp til å bli den frisk, sterk og ressurssterk bidragsyter til samfunnet som h*n ellers ville blitt.
Og den grunnleggende årsaken til at ting går skeis i så måte, har unektelig en sterk endens til å være relatert til fattigdom.. – Og slike tilfeller, har vi, som samfunn, et ansvar for å ta oss av.
Dette skulle jo vært den enlestel sak å forholde seg til, men så er det nå så visst ikke i disse ulvetider!
– Mens kriteriene over har vært- og er de som står og gjelder for mitt vedkommende, har jo omverdnen gått fullstendig fra vettet også på dette området. Følgelig, er man på den ene siden så til de grader navlebeskuende at man gir flatt faen i at folk sulter ihjel andre steder i verden, for de ser man ikke (annet enn ev. på TV, men det gjelds jo ikke), mens man på den andre siden, erklærer et norsk barn nødlidende om dets foresatte ikke kan finansiere ransel fra Lois Vuitton, alpinutstyr og årlige sydenferier på 1.klasse.
Og det er her jeg strander fullstendig.. For argumentet de benytter for å fremme denne galskapen, er jo nettopp dette med å unngå den følelsen av ‘utenforskap’ som avstedkommer ikke å få like mye- og like dyrt som vennen(e) deres får. Altså.. Det er en total mangel på mellomting her! Det er en vesensforskjell på det at et barn ikke er ivaretatt, i form av for dårlig/for lite mat, klær som ikke holder vann, mangelfull hygiene, og i det hele tatt, og det å måtte lære seg til å leve med at en ikke nødvendigvis kan få det ens kammerat/venninne har, -altså at en ikke kan få alt en har lyst på. Det er ikke av ens lystigste barndomsopplevelser, men jeg vil si det er blant ens høyst nødvendige barndomsopplevelser..
Fra min egen oppvekst kan jeg vitterlig skrive under på det alt annet enn lystige ved denne innlæringen da den ene etter den andre av mine venner fikk sine hypermoderne Milletjakker i løpet av de siste årene på barneskolen, og inn i ungdomsskolen. I dag ser jeg jo klart som dagen at et kjøp av disse jakkene var det reneste vannvidd. Prisen DEN GANG lå på rundt 1500,- i snitt, og det for en kvalitet som må ha vært ytterst tvilsom! De dyreste, de som var blanke, fikk jo rift i seg bare en så hardt på de, -og å sy igjen/lappe de der var jo et kapittel for seg. Følgelig husker jeg hvordan det til stadighet var en ny person sin jakke som spredte om seg med dun, men like forbannet, anså jeg livet mitt for ødelagt pga at mine ‘ondsinnede’ foreldre nektet meg en slik jakke. – Her måtte man nemlig ta til takke med en ‘merkeløs’ dunjakke *hehe*.
Og tro det eller ei, men livet mitt ble faktisk ikke lagt i ruiner, og den ‘utenforskapen jeg følte, eksisterte kun i mitt eget hode, da ‘alle andre’ hadde untatt meg. Morsomt var det så langt derifra, men høyst nødvendig lærdom var det så absolutt!
Det jeg vil frem til, er altså at det er blitt borderline umulig å kunne skille den reelle ‘nøden’ og den absurde, da man møter på en hel vegg av hylende ‘mammapoliti’ som dytter sine stakkars ‘Gucci’-manglende små så en ender med å stange inn i en mur av påtatt ‘nød’.. Jeg kan nemlig også bevitne at jeg aldri led et grann overlast grunnet våre teltturer på Hvaler og campingturer til Grabbestad (Sverige) ovenfor selv den flotteste utenlandsferie! Like selvsagt som de flottferierende dro frem eksotiske suvernirer, dro jeg, om mulig enda mere selvhevdende, opp figurer vi hadde laget av de glatte steinene som var å finne på Holmen (altså sånn ca 30 min. padletur hjemmenfra). Like forbannet kunne jeg med en barnealpinist bravur skryte like uhemmet av både fart- og hopp ned de mest hasardiøse bakker på mine ‘jet-ski’ (du husker sikkert de brede, korte orange miniskiene..), osv. osv. Jeg hadde m.a.o alt jeg trengte (og mye mer), men ble også gitt en naturlig innføring i dette med økonomiske begrensninger..