I dag skal vi atter igjen ‘banne i kirken’. Det skal nemlig dreie seg om hvor mye en ung ufør koster oss som samfunn i kroner og øre, og derav at antallet trygdemottakere under 30 år må ned. Med dette burde så ‘krenkelsespolitiet’ være advart, og de resterende beredt på å ta kontroversen rundt dette til et helt nytt nivå..
Endelig dom eller feilaktig frifinnelse?
Ifølge samfunnsøkonom Martin Beck Holte, kommer den samlede prisen for en ung ufør (fra 20-67 år) opp i 30 millioner norske kroner (ut i fra dagens verdi).
Nå er det imidlertid umulig å foreta en nøyaktig, offisiell utregning på hvor mye en ung ufør koster samfunnet i kroner og øre. Dette fordi de ulike instanser og forståsegpåere både legger ulike faktorer til grunn- liksom hvor mye som en skal tilskrive den enkelte faktor. Samtidig er det jo en del åpenbare faktorer involvert her, og disse er iallefall mer enn nok for meg i hht å kunne danne seg et realistisk bilde over situasjonen, ‘so let’s get into it’..
Minsteutbetalingen for ung ufør er kr. 367 000,- brutto. Nå har vi jo dette latterlige opplegget med at det er skatt på trygdeinntekt, hvilket er ensbetydende med at utbetaler (altså staten) legger den respektive prosentandel til den faktiske utbetalingen på rundt 29 – 300 000, – for så å definere mellomlegget for skatt. Følgelig bir da det billigste en kommer unna med for å holde en ung ufør i drift fra 20 – 67 år ca 14 millioner kroner i rene utbetalinger.
Men det stopper jo vitterlig ikke her, for dette er jo, som sagt, kun hva de mottar fra AS Norge i kroner og øre. At en person ikke er i arbeid innebærer jo dermed et tap på alt det som staten tjener på den enkeltes arbeidsinnsats. Først og fremst har man dermed det som formelt heter inntektsskatt fra lønnet arbeid, eller noe i den duren: Om en går ut i fra en typ gjennomsnittslønn på ca kr. 550 000,- pr år, vil det si et skattetrekk på rundt kr. 130 000,- kommer man så opp i den samlede sum pålydende kr. 6 110 000,-
Videre har vi det som kalles ‘effektivitetstap’, hvilket vil si bortfallet av de verdier som skapes gjennom en persons arbeidsinnsats, som også må legges til den respektive tapssummen. Dette anslås til å ligge på et sted mellom 8-9 mill. kr.
Til slutt, har vi så slikt som f.eks tap av arbeidsgiveravgift, og noe som står oppført som ‘dødvektstap’ som jeg ikke klarte å få helt grep om hva er bortsett fra det som ligger i ordet, og administrative utgifter. Ergo kan vi m.a.o trygt slå fast at unge uføre er jævlig dyre i drift. – Alt for dyre til at vi kan ha folk på trygd som, helt eller delvis, kunne vært i arbeid. For regningen for dette her, tilfaller jo selvsagt de av oss med tilhørighet blant de som tjener til livets opphold gjennom lønnet arbeid med alt hva dette innebærer av inntekter til staten. I tillegg har vi de som får ‘svi’ for dette her alle de som ville nytt godt av at de respektive pengene som ev. ble spart inn her ble lagt til på andre ting.
Her må det imidlertid presiseres at min hensikt med dette her ikke er å ‘ta’ de respektive trygdemottakerne, men det systemet jeg mener påfører samfunnet gigantiske tap ved ikke å legge ressurser ned i å få individuelt tilrettelagt arbeid. For noe sånt er jo alt for ressurskrevende, må vite!..
Hver eneste gang jeg har bragt dette emnet på banen, har det blitt mottatt med at en del fryser til salstøtter over det som rett og slett er banning i kirken på steroider, mens de resterende responderer med en resignasjon som faktisk irriterer meg mer enn noe annet.. – Eller.. Det hylekoret om at en ‘ikke ser den og dens sykdom da en kun ser de på deres gode dager’ er faktisk like jævlig irriterende (ikke minst pga at de som hyler høyest som regel har forbannet mange av disse ‘gode dagene’), men non the less, altså..
Selvsagt vil en sådan omgjøring av systemet som må til for å få gjort den nevnte tilrettelegging av arbeid til det primære satsingsområde kreve store ressurser! Greia er bare at ingen kan få meg til å gå med på at dette i det hele tatt kan komme i nærheten av de ressurser det kreves å drifte flere hundre tusen trygdemottakere hvert eneste år. – Et antall som stiger hvert eneste år.
Nå er det selvsagt en god del av disse hvis helsetilstand ikke er forenlig med noen som helst form for arbeid, for all del. Men samtidig er det like forbannet en betydelig andel som kunne blitt selvforsørgende, -helt eller delvis, dersom dette var blitt tilrettelagt for dem. F.eks er svært mange trygdet av psykiske årsaker som angst, depresjon, osv. Følgelig er det f.eks ingenting som tilsier at en person med sosial angst ikke kan jobbe dersom dette kunne utføres hjemme, -altså i et hjemmekontor! Videre er jeg selv hver eneste dag vitne til hvordan min egen uføretrygdede samboer utmerket godt kunne vært i fullt arbeid dersom systemet var lagt opp slik at det i stedet for at ressursene var lagt i det satans byråkratiet som kreves for innvilging av uføretrygd ble lagt i å finne et sted/område der hans kvalifikasjoner kunne utnyttes uten at det innebar å arbeide ute i varmt og kaldt vær. Han er nemlig ufør etter å ha blitt rammet av hjertesvikt for noen år siden, men er i dag full fit takket være en kardiologiavdeling ut av denne verden på Rikshospitalet. Greia er bare at han er er betongsager/kjerneborer av yrke, og hjertepasienter bør unngå å oppholde seg ute på kalde vinterdager og varme sommerdager. Når man da velger å pøse alt av ressurser inn i ei papirmølle ut av denne verden som så skal pendle et par tre ganger rundt mellom NAV, fastlegen, distriktssykehuset på Kalnes, Moss sykehus (hvor de gjevnlige testene blir utført), Rikshospitalet og NAV -legen, i stedet for å legge litt innsats i å se om det lar seg gjøre å finne et sted hvor hans kvalifikasjoner kan nyttiggjøres innenfor fire vegger, så er det jo ingen vei utenom at en ender opp med å få nok en trygdemottaker lagt til den allerede hurtigvoksende byrden istedetfor at vedkommende plasserte seg blant verdiskaperne. – Og hvor mye ville ikke samfunnet tjent, -og derav vi skatteyterne spart på at et sådant minstemål av innsats ble satt inn på rett sted!?..