I morgen starter ankesaken mot Baneheiadømte Jan-Helge Andersen. Følgelig vil den kommende kjennelsen enten slå fast at han var alene om de bestialske seksualdrapene på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) en gang for alle, eller så vil en feilaktig frifinnelse føye seg inn i den endeløse rekken av urett som er blitt begått i dette anliggendet.  

Det norske folk er ført bak lyset 

I kjølvannet av at inneholdet i gjenopptakelsesbegjæringen til den nå frifunnede Viggo Kristiansen ble kjent, gikk jeg som rykende fersk blogger ut med innlegget titulert ‘Hva om Viggo IKKE gjorde det!?‘ Her deler jeg mine umiddelbare tanker og reaksjoner i det jeg, i likhet med folk flest, ble servert opplysninger som innebar at den dommen en i 19 samfulle år hadde levd i hellig overbevisning var korrekt i stedet kunne vise seg å være tidenes justismord.

Det respektive innlegget, datert til den 30. novenber i 2019, er preget av sjokk over det jeg overhodet ikke så komme, erkjennelse av de faktiske forhold som da har fremkommet, samt skam over å ha tatt denne rettergangen med påfølgende domfellelse for god fisk. Om det hadde gjort noen forskjell i hht mitt syn på saken, får en jo aldri vite, og om sant skal sies, anser jeg det mest sannsynlig at jeg uansett ville endt opp med tilnærmet samme syn på saken. Men om jeg hadde fulgt denne rettergangen med tilsvarende argusøyne som jeg gjorde- og fremdeles gjør i Orderudsaken, ville jeg i det minste ha visst at jeg ikke bare lot meg lede som en jævla idiot som dilter etter bjellekua sammen med resten av bølingen uten å stille et eneste spørsmål rundt det som blir en fremlagt.

At utkommet av å saumfare de ulike elementene som fremkom i hhv Orderudsaken førte til at jeg har vært hellig overbevist om at Per og Veronica Orderud er feilaktig dømt siden siktelsen ble fremlagt, mens jeg tviler på at jeg ville gått mot strømmen i Baneheiasaken, er i det store og hele grunnet i at det i den opprinnelige Baneheiarettssaken ble tilbakeholdt- og rett og slett fingert bevis, mens det for Per og Veronica sin domfellelse snarere var utelukkelse av- og manglende oppfølging av sentrale bevis og vitner under selve rettergangen. Her var m.a.o de nødvendige faktorer for å kunne trekke domsavsigelsen i tvil tilgjengelig, i motsetning til hva tilfellet syntes å ha vært i Baneheia. – Selv om det er noe også her som økt livserfaring og den slags nok ville blitt mottatt med hakket større skepsis i dag enn hva det ble den gang. Dette gjelder først og fremst forklaringen som ble gitt ang. det at Kristiansens mobiltelefon ble lokalisert utenfor Baneheia på drapstidspunktet.

Men nå er det nå en gang slik at sannheter har en lei tendens til å komme for en dag på ett eller annet tidspunkt, så også i dette anliggendet. Det tok riktignok nesten to tiår før Viggo Kristiansen oppnådde et viss gehør i kampen for frifinnelse, men like forbannet vant han frem til slutt. Følgelig blir han altså blankt frifunnet etter at saken etterforskes på nytt av Oslopolitiet, og tidenes justismord er et faktum.

Dernest innebærer jo denne frifinnelsen av den antatte hovedmannen bak ugjerningene at man sitter igjen med mannen som i følge den opprinnelige dommen fremsto som en mindre oppegående dott som rett og slett ble tvunget til å bistå i de respektive barnedrapene. Drapet på Lena Sløgedal Paulsen sto brått uten både gjerningsmann og medskyldig!

Men hva som er registrert i rettstidene i form av en avsagt dom- og en ved hjelp av hva de forelagte bevis og omstendigheter forøvrig trygt kan slå fast som et faktum, er i utgangspunktet to forskjellige ting. Strafferetten har jo denne særskildt tunge bevisbyrden i hht å kunne avsi en skyldig dom, slik at Andersens forsvarere i realiteten kun trenger å muliggjøre at Kristiansen var deltagende i Baneheia denne maidagen i år 2000 for at juryen må frifinne Andersen for drapet på Lena.

Når den utvidede etterforskningen som ble igangsatt i forbindelse med gjenopptakelsessaken til Kristiansen håver inn bevis som utelukkende peker i retning av Jan-Helge Andersen, skal det imidlertid holde hardt, for å si det sånn. I tingretten ble det ikke levnet den minste tvil om at Andersen sto bak begge drapene, så jeg vil bli regelrett sjokkert om lagmannsretten kommer frem til noe annet.

At tiltalte har det beste forsvaret det er mulig å oppdrive, anser jeg for å sette spikeren i kista hva overbevisningen om en rettmessig dom angår. Finnes det NOE som kan så den minste tvil ang. skyldsspørsmålet, vil Svein Holden og makker Celine Krogh Furnes vri hver minste lille metaforiske dråpe ut av det. Såpass kjenner jeg nemlig Holden fra vi i sin tid var treningskompiser i Fredrikstad, at her gjøres jobben grundig!

Ergo føller jeg heller ikke at det er noen motsetning i at jeg på den ene siden heier på forsvaret, -eller forsvareren, blir vel mer korrekt terminologi, og ønsket om en rettmessig dom bestående av at Jan-Helge Andersen erklæres å ha stått bak drapene i Baneheia alene. Et upåklagelig forsvar er nemlig uansett utfall en forutsetning for at en trygt kan forutsette at en korrekt kjennelse er avsagt.