Fra irritasjon fra A til Å i forrige runde med avsløringer av mine iboende viderverdigheter, vil jeg denne gang dra dere med tilbake til barndommens rike. For den galskapens apostel ‘you know and love’ i dagens utgave, har sitt utspring i et vel så snodig barn. Så her følger de mest påfallende særegenheter som en gang utgjorde oppstarten til dagens utgave (- og dermed muligens kan forklare et og annet)..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

• Jeg lagret hele språket i hodet før jeg begynte å snakke:  En treffer nå og da på ‘light-versjoner’ av dette, men jeg dro den helt ut ved at jeg lagret praktisk talt hele språket før jeg sa et ord. Det eneste jeg sa, var etter som jeg har forstått ‘mamma’ og ‘pappa’, hvorpå jeg f.eks pekte på de forskjellige tingene rundt om i huset for at foreldrene mine skulle si ordet. Dersom de ikke var like keen på denne ordleken som meg, og ikke fulgte med slik at de sa feil ord, ble dette gitt uttrykk for i form av iltre ‘mmeeeh’. Dette pågikk inntil jeg plutselig en dag åpner nebbet og røper et fullstendig språk med perfekt uttalte ord.  Familien fikk imidlertid oppleve at det å ha en unge som over natten har gått fra knapt å si et ord til å ha et fullstendig språk også skulle vise seg å ha sine sider.  For det har jo selvsagt vært en periode i forkant av denne språklige forløsningen at jeg har sittet inne med et språk som utvikles i rasende fart. -Men ingen av de voksne tenkte jo på å ta hensyn til den stumme ungen i rommet når de snakket fortrolig! At jeg brått utviste språklige ferdigheter godt forut for min alder, er nemlig ikke ensbetydende med at sånt som takt og tone overgår noe/noen som helst! Resultatet ble noen særs pinlige episoder hvor jeg i klare ordlag gjenfortalte både dette og hint til ører dette overhodet ikke var ment for..
• Jeg følte at det var noe fundamentalt som gjorde at jeg ikke var som andre mennesker, i tillegg til at det var noe som skurret både i hht utseende og identitet: Jeg husker jeg pleide å stå forran speilet og stirret meg selv inn i øynene mens jeg gjentok ‘Jeg er Gry’ inne i hodet som et mantra.. Noe av denne følelsen henger faktisk igjen fremdeles.
• Hadde usynlig baby:  Det er jo ikke uvanlig at unger har en fantasivenn, men jeg har enda til gode å høre om andre som har hatt en fantasibaby! Om noen skulle lure, hadde jeg da vitterlig både dukker og dukkevogn, men jeg foretrakk altså min usynlige baby.. Dette var på tiden da min bror ble født, så jeg og mamma gikk da og trillet på hver vår vogn; Hennes synlig, og min usynlig. Like fullt holdt jeg standfast i håndtaket på ‘vognen’ fra turens begynnelse til slutt, og skulle vi inn noe sted, f.eks i butikken, tok jeg møysommelig og forsiktig opp min ikke-eksisterende baby, og bar den rundt. I nærbutikken var dessuten alle de ansatte 100% med på leken, hvorpå de beundret ‘den lille’, spurte hvordan det gikk osv. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette må ha tatt seg ut, og tenker som så at mamma har iallefall ikke brydd seg mye om folkesnakk siden hun lot meg holde dette gående uansett tid og sted
• En sterk rettferdighetssans førte til at farmor ble tvunget til å endre aftenbønn:  Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med farmor i etasjen under, slik at det som regel var hun som passet meg ved behov. Farmor var, i motsetning til mine foreldre troende, så med henne fulgte aftenbønn med som en del av leggerutinen. -Og bønnen i dette tilfellet, var den kjente barnebønnen ‘Kjære gud, jeg har det godt’, hvis sluttstrofe lyder; ‘Gud bevare far og mor, og alle barn på jord’. At det var kun barna som skulle bevares i tillegg til mine foreldre, var imidlertid noe jeg overhodet ikke kunne stå inne for; For hva med alle de andre voksne, for ikke snakke om alle dyrene!? Dette provoserte meg så til de grader at jeg nektet å få denne bønnen opplest dersom vi ikke endret slutten, slik at vi endte opp med følgende: ‘Gud bevare far og mor, og alle her på jord’. At jeg evnet å se forbi meg selv på denne måten, er jeg når sant skal sies ganske stolt av..
• Jeg var livredd samtlige gutter og menn fra egen alder og oppover unntatt pappa, bestefar og min barnepikes far:  Dette vedvarte til den dagen barnepiken min dukket opp sammen med ei venninne og den ett år eldre gutten hun var barnepike for, og ville ha meg med på sirkus. Jeg kan enda huske hvordan jeg led valgets kvaler, med sirkus og denne gutten jeg var livredd på den ene siden, og å måtte bli hjemme, dog uten denne ‘fryktinngytende’ skapningen på den andre.. Til slutt (antagelig med lovnader om at den nevnte faren ikke skulle få komme innenfor armlengdes avstand slik at han fikk løftet meg opp) endte det da med at fristelsen med å få møte elefantene osv gikk seirende ut. For virkelig å illustrere hvor skrudd jeg var, var jeg henrykt over å bli båret i snabelen og opp på ryggen til en gedigen elefant, men pissredd for at en ett år eldre guttunge skulle få løftet meg noen skarve cm over bakken.. Men på ett eller annet tidspunkt i løpet av alle opplevelsene denne dagen, gjorde iveren at redselen ble skjøvet i bakleksa, hvilket i bunn og grunn betydde slutten på min gutte- og mannfolkfobi en gang for alle.
• Hadde så mange perlekjeder rundt halsen at det var for et mirakel å regne at jeg ikke bikket over når jeg befant meg i oppreist stilling:  Jeg hadde nemlig hoder av perlekjeder, og samtlige ble tredd rundt halsen. Resultatet ble langt forbi overlesset, for å si det sånn!
• Jeg hatet å kle meg ut, da som nå:  Av en eller annen grunn har jeg aldri sett det morsomme i å kle meg ut. Det eneste unntaket, var også det eneste kostymeparty’et jeg har deltatt på i voksen alder, for da kom jeg på ideen om å være dronning. For dette innebar bruk av tiara (dog i plast, men tiata er tiara!), og være ‘dressed up to the T’ mens de andre fløy rundt som alt fra bier til superhelter.
• Jeg hatet navnet mitt, og kunne ikke begripe hvorfor de ikke hadde døpt meg Brit, så i en periode, så tok jeg navnet Gry-Brit!:  Og jeg stoppet ikke der, for broder’n omdøpte jeg nemlig til Glenn-Lars (Stakkars moder’n)..