Det finkulturelle/kunstneriske uttrykk for at menneskeheten kollektivt har gått fullstendig fra vettet, er slikt som at en jævla banan tapet på en hvit bakgrunn med duct-tape blir kunsterklært og prissatt til en million dollar, -hvilket altså vil si et sted mellom 10- og 11 mill. kroner.. 

Hvorfor kvinnehelse??

Om du tenker at det her bare er noe ‘kødd’, har du min fulle forståelse. Men surrealistisk nok, er dette faktisk det kunstverket som det antydes innledningsvis.

Verket, som bærer navnet ‘Comedian’, er bokstavelig talt tapet i hop av den italienske kunstneren, Maurizio Cattelan. Det ble presentert for verden som et av tre banankunstverk under Art Brasel i Miami i 2019. På denne messen, ble de tre bananene solgt for priser fra 120- til 150.000 dollar, for så at verdien på dette makkverket altså har regelrett eksplodert når det i disse dager atter igjen skal ‘under hammeren’, som det så fint heter.

Herregud, 120-150 tusen dollar er imidlertid så til de grader surrealistisk og hinsides absurd at den respektive prisøkningen iallefall ikke for min del gjør nevneverdig inntrykk. Sjokkeffekten ble liksom brukt opp allerede her, slik at den like fullt kunne ha gått opp til 100 mill kr.  Greia er jo at det eneste jeg evner å tilskrive et minstemål av verdi ved denne smørja, er de bananene som i utgangspunktet kunne spises, og. med max flaks, at duct-tapen kan dras av dette underlaget for gjenbruk den dagen en står der og rullen er tom. – Og nå, etter fem år, så tror jeg en trygt kan avskrive den bananen som næringskilde, for å si det sånn, slik at en i beste fall sitter igjen med en tape-bit for potensielt behov og et blankt lerret eller hva det nå er som ungene kan tegne på.

Jeg er fullt klar over at jeg rett og slett må være ‘kunstnerisk tilbakestående’, da det er fullstendig blottet for både interesse- og innsikt innen alt fra diktning til visuelle uttrykk i form av skulpturer og malerier. Jeg er en straight forward harrytass fra østlandet, så jeg skjønner meg jo selvsagt ikke på sånt ræl som visuelle uttrykk for indre smerte, uto, og gud vet hva. – Eller denne obskure utstillingen jeg fikk se noen eksempler fra i fjor en gang, hvor det som utgjorde toppen av kransekaken var maleriet ‘Fittekraft’, og skulle uttrykke noe opprørsk urkraft -greier..

Videre evner jeg ei heller å se noe av verdi i Picassos kubisme, hva faen som er så spesielt med DaVincis Mona-Lisa, og hvordan i heiteste det kan ha seg at Munchs Skrik, hvilket er det by far styggeste av de av maleriene hans som jeg har sett, er det som er verdsatt til den høyeste prisen, osv. osv.

Nå er jeg imidlertid bevisst på at mine finkulturelle begrensninger innebærer at det som for meg syntes meningsløst har en betydning- og derav verdi for andre. Jeg er jo lysår unna å bli noen kvinnelig Øde Nerdrum, for å si det sånn, -og dette går også langt utover det som er relatert til ren kunstforståelse. Det holder jo å høre måten vi uttrykker oss på for at det skal bli klart som dagen at Øde og jeg kunne tilhørt hver vår planet. Folk er forskjellig, og ‘who am I’ i hht å ‘disse’ ting som andre verdsetter, liksom!?

Derfor holder jeg også stort sett kjeft om de obskure verk jeg snubler over. Men når en jævla banan tapes på en hvit bakgrunn med duktape blir anerkjent som et kunstverk med en prislapp pålydende en million dollar (10-11 millioner kroner), så blir det faktisk for mye å svelge, -selv for meg…

I slike tilfeller, mistenker jeg de respektive imnteressenter rett og slett for å være overklasse med arvede penger il langt over hodet som har fått det for seg å skulle være særest mulig ene og alene for å være så sære at de får hevet seg over den ‘enkle allmennheten’ ved at de ikke begriper seg på slike reinspikkede makkverk de neppe skjønner noe mer av selv. Men for disse råder filosofien om at det som er lengst unna det generelle begrepet av smakfullt til en høyest tenkelig pris, er det som gjør de classy. -Noe galt må det iallefall være!

Samtidig må det ærlig innrømmes at det ligger en od dose ren misunnelse her også. For jeg kan da for pokker også klaske maling uvilkårlig utover et lerret, lage en uformelig leirklump og kalle det skulptur, sette plastbøtter ut i solskinnet, eller altså klistre ting på et lerret, så hva faen er det da enkelte gjør for å få slik smørje definert som kunst, for med det å håve inn kr?? Om jeg kommer trekkende med et verk bestående av ei kotelett med smultering-hode som jeg titluerer ‘Fettfanget’ inn på kunstgalleriet, vil jeg etter alt å dømme ‘betales’ med tur til Kalnes i ‘gulebilen’, og dermed bare kan skyte en hvit pil etter den millioninntekten!