Svein ‘Charter-Svein’ Østviks liv og karriære ble herpet da han gikk ut mot flertallsoppfatningen i anledning COVID-19, mens Salwan Momika faktisk ble likvidert fordi han gikk ut mot islamiseringen av vesten. Og dette er bare to ekstremtilfeller av de utallige tilfeller av mennesker som har måttet betale dyrt for å ytre sin mening i offentligheten. 

Har frykten for konsekvensene ved å ytre seg på tvers av flertallsoppfatningen ført til at ytringsfriheten i praksis er truet??

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Overgriper inntil det motsatte er bevist!

Det første tilfellet jeg husker hvor noens liv faktisk ble truet for sine ytringer i vår del av verden, var den fatwa’en som ble den indiskfødte britisk-amerikanske forfatteren Salman Rushdie til del etter å ha gitt ut boken ‘The satanic verses’ (Satanistiske vers) i 1988. Dernest blir det neste tilfellet som tattoverer seg inn i bevisstheten den klappjakten som avstedkommer etter den berømmelige Muhammed-karikaturen som først trykkes i danske Julland-posten i 2005.

Slik jeg husker det, var det også dette karikaturtegningbråket som for alvor gjorde mitt unge sinn bevisst på hvor provoserende det er at folk som har blitt tatt imot i våre vestlige nasjoner går ut med en selverklært ‘rett’ til ikke bare å forlange, men faktisk å true seg til at vårt samfunn endres i tråd med deres kultur. Likeså var det også her det til fulle gikk opp for meg hvordan det ikke var ‘lov’ å ytre seg kritisk mot det å blande sammen muslimsk og vestlig kultur.

Men fundamentalistiske muslimer er så langt i fra de eneste som har ment- og mener seg berettiget til å ta monopol på meninger og angivelige sannheter  De siste par ti-årene, har det i et eskallerende antall anliggende vært en av sidene som rett og slett har tatt monopol på sannheten.

Nå tilhører rene trusler og fysisk vold fremdeles sjeldenhetene i vår del av verden, men like forbannet har det altså i en stadig økende grad blitt straffbart å uttrykke seg på tvers av den stadfestede politisk korrekte oppfatning. Nå snakker vi ikke straffbart i juridisk forstand, men like forbannet straffbart i form av at en påføres stigmatiserende ‘merkelapper’ som i et betydelig antall tilfeller får alvorlige konsekvenser for vedkommendes liv.

Det aller mest graverende tilfellet i så måte, må være hvordan den kjente TV-personligheten Svein Østviks liv ble regelrett pulverisert etter at han deltok i en demonstrasjon mot den koronapoltikken som ble ført. Det tok vel ikke mer enn et døgn fra det ble vist et glimt av ham blant menneskene som la mundbind på bålet før den i utgangspunktet stappfulle avtaleboken hans ble tømt, venner kuttet ham resolutt ut av livene sine, og fyren i det hele tatt ble erklært ‘persona non grata’.

I pandemianliggende, var det konspirasjonsteoretiker som var stigmaet en ble straffet med om en dristet seg frempå med noe som gikk på tvers av det som ble sagt og gjort av styresmaktene, hvis ødeleggelsespotensial med pandemien greide å overstige selv det som avstedkommer rasisme-merkelappen. – Hvilket vel sier det meste, da vi tross alt snakker stigmaet kraftfullt nok til å kneble originalbefolkningen i vest-Europa så til de grader at flerfoldige land var i ferd med å gå kjepprett til helvete før noen våger å ta bladet fra munnen. Vi trenger jo strengt tatt ikke se lenger enn til vårt broderfolk i øst for å få utkommet av dette rasisme-stigmaet brettet ut i all sin gru.

Ikke sånn å forstå at de sider som påberoper seg disse meningsmonopol ikke har mye godt ved seg! I klimadebatten gikk det jo så langt at Greta Tunberg sin ekstremisme var det som sto og gjaldt selv på den internasjonale arena. – En side som vitterlig er ubetalelig hva klima og miljø angår. Samtidig viser dette anliggendet bedre enn noe annet hvor fundamentalt viktig det er med en åpen, flersidig debatt i hht å kunne komme opp med gode løsninger.

Med ‘forbudet’ mot å motsi Tunberg og co, så satt vi igjen med en ekstremisme som rett og slett ikke var realistisk. For å kunne være gjennomførbart, er de respektive tiltak pokka nødt til å være bærekraftig, og det var vitterlig ikke Tunbergklanens stans av all tenkelig forurensning. Fra mitt ståsted, endte det hele snarere med å bli regelrett barnslig/juvinilt, og ditto lite gjennomførbart i praksis. Disse ungdommene tenkte f.eks ikke på at de allværsjakkene de benyttet når de lenket seg fast her og der for å stanse olje/gassutvinning ville vært umulige å produsere uten nettopp den oljen de ville ha en slutt på. Og det samme gjelder både mobiltelefonene deres, dekkene på syklene de sverger til i stedet for motorisert kjøretøy, osv, osv.

I tillegg til disse store sakene, har vi også et hav av hverdagsanliggende der en side har kuppet hele debatten. Eksempelvis måtte herren være nådig den som måtte være djerv nok til i det hele tatt ymte frempå med noe kritisk til det unisone ‘nei, nei’ som har påberopt seg meningsmonopol i hht dette med såkalt ‘eksponering av unger’. – Et anliggende som er så fullt av paradoks at jeg ville holdt på til i morgen dersom jeg gav meg inn på en eksemplisering. En får derfor nøye seg med dette med at det er lynsjestemning med en gang en drister seg til å legge ut et bilde av avkommet, -og gud forby navnet, i egne kanaler, mens en trygt kan smøre ut bilder av både unger og hus med både navn og full adresse over førstesiden av VG uten at det avstedkommer så mye som en innsigelse..

Om en går på tvers av sannhetsmonopolet i dette anliggendet, er sjansene store for at en erklæres barnemishandler, med alt det som følger av barnevern og helvete. Barnløs som jeg er, kan jeg imidlertid relativt trygt gi uttrykk for en mening som tilsier at slike spørsmål burde avgjøres av de som kjenner de respektive ungene best; Nemlig foreldrene. Men det forutsetter nok allikevel at en har min evne til å gi faen i det som eventuelt måtte komme. Om mulig enda mer skrudd er det når folk i fullt alvor mener en bør avstå fra å ytre sin mening i anledning islamiseringen av samfunnet pga. risikoen for å bli møtt med voldelige represalier. De kommentarene har også jeg mottatt, og det eventuelt å skulle etterkomme noe sånt, er fra mitt ståsted så fylt av issues at jeg ikke engang vet hvor jeg skulle begynt oppramsingen. Kort oppsummert kan det iallefall slås fast at det å avstå fra å ytre seg grunnet frykt for voldelige represalier er synonymt med å kaste den demokratiske modellen landet er bygget på rett i dass.

Poenget mitt er at et velfungerende, demokratisk samfunn er helt avhengig av at samtlige sider i de ulike anliggende fritt får komme til orde. Vi er rett og slett nødt til å bestrebe oss på å være noe i nærheten av den intelligensen vi påberoper oss å være ved å klare å se såpass ut av egen bakdel at vi ser verdien i våre meningsmotstandere. Nå har vi vel strengt tatt en overflod av eksempler på hva som avstedkommer meningsmonopol, slik at vi trygt kan konkludere med at dette rett og slett ikke fungerer. Da krever det jo ikke noen Einstein innen samfunnsvitenskap for å skjønne at løsningen må være å gå tilbake til det vi tross alt har fått bevist at fungerer; Nemlig en full ytringsfrihet, som så avstedkommer med konstruktive debatter der de ulike sider argumenteres på saklig vis, og samtlige til syvende og sist er ute etter det samme; Nemlig å komme frem til den best mulige løsningen.