Jeg går ut i fra at alle og enhver har fått med seg den nylig avholdte Oscar-utdelingens episke skandale; Will Smith mister besinnelsen da verten, stand up -komiker Chris Rock, gjør narr av kona Jada Pinket Smith, og gir ham en kraftig ‘kilevink’. I utgangspunktet kunne vel knapt denne hendelsen ha interessert meg mindre, så å inkludere den på bloggen, var ikke engang noe som streifet meg da opptrinnet først ble gjort kjent. Men i det saken, som seg hør og bør, blåses langt ut over alle proposjoner, kan heller ikke jeg, min manglende interesse til tross, unngå å få med meg at dette nærmest umiddelbart føyde seg inn i rekken av saker der det ene synet har tatt monopol på ’tillatte’ meningsytringer. – Og det er da min interesse vekkes!! For i det man har en hel verden av ‘papegøyer’ som alle har tatt til orde for den samme avstandstaken fra alt som smaker av fysisk angrep, så blir en jo bare nødt til å gå inn å utfordre denne po,itiske korrektheten!.. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Liksom Oscar-utdelingen, har heller ikke den langt mer hjemlige GRYXEN-AWARDS klart å unngå å bli rammet av skandaler, hvilke du kan lese om i innleggene GRYXEN-AWARDS rammet av porno-skandale! og GRYXEN-AWARDS rammet av nok en skandale! 

Vi alle er helt på det rene med at det å dra til folk er galt, og at Smith begikk en kraftig blunder her, er hevet over enhver tvil. Verden trenger m.a.o så visst ikke enda en som føyer seg inn i den endeløse rekken som har lagt ut om dette i det vide og det brede. Det den imidlertid trenger, siden nyhetens interesse rundt dette opptrinnet neppe vil svinne hen med det første, er at noen kommer inn å utfordrer denne unisone enigheten som råder hva dette angår. – Og denne ‘noen’, blir jo da, som seg hør, meg selv..

Selv om heller ikke jeg kan si annet enn at det er galt å slå til et annet menneske annet enn i selvforsvar eller i forsvar av andre, så er det nå en gang så at verden vitterlig ikke leverer sine issues i sort-hvitt, men i et uendelig antall gråtoner. Følgelig, er det også i dette anliggendet diverse aspekter som gjør det interessant å stille spørsmål rundt hvorvidt Smiths reaksjon (i det minste) er forståelig?? For det springende punktet her, er at Will Smith, tross sin massive stjernestatus og absurde formue, faktisk ikke er mer enn et helt normalt menneske av kjøtt og blod han heller!  Med andre ord, innehar Smith nøyaktig den samme feilbarligheten som deg og meg, – og alle andre mennesker som bevandrer -eller har bevandret denne planeten, for den saks skyld..

Og vi alle har vel opparbeidet oss rikelig med erfaring i hht hva som ligger i denne feilbarligheten; Blant annet, så har vi denne klare tendensen til å handle mot bedre vitende fra tid til annen. Likeså velkjent, går jeg ut i fra det er at dette gjerne skjer i forbindelse med en eller annen form for desperasjon og/eller mental unntakstilstand der den rasjonelle tenke-/vurderingsevnen er alt fra svekket til ikke-eksisterende. – Og slike mentale ‘kortslutninger er jo da gjerne noe som inntrer i forbindelse med et raseriutbrudd, slik som tilfellet etter alle solemerker var i dette anliggende.

Nå er det jo dette med temperament en svært individuell greie. Mens noen farer opp i et forrykende adrenalinsinne over den minste provokasjon, så har vi de som fremstår som selve legemliggjøringen av sindighet og personifiseringen av selvbeherskelse i den motsatte ytterkanten. Men uansett hvor sindig en måtte være, hvilken overveldende grad av selvbeherskelse en måtte være i besittelse av, og hvordan temperamentet synes å være nærmest ikke-eksisterende i et menneske, så har vi alle en grense for hvor langt vi kan strekkes før vi mister besinnelsen. – For ikke snakke om at vi alle har våre ‘akilles-hæler’ i form av områder/sider ved oss selv eller elementer i livene våre der vi er mest sårbare.. Med andre ord, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at samtlige av oss, selv den mest sindige, på ett eller annet tidspunkt har fått erfare hvordan en i et øyeblikks affekt praktisk talt mister kontrollen over en selv og ens handlinger. – Om så skal være at det ikke har dreid seg om annet enn å feie stablene av klær i skaphyllen ut over gulvet i harnisk over ikke å finne noe passende å ha på seg!..

For min egen del, så skal jeg ærlig innrømme at jeg har et såpass.. ehh.. – velutviklet temperament at jeg umiddelbart kunne relatere til den affekt som avstedkom det raseriet som ble trigget frem hos Smith da det ble gjort narr av konas hårsykdom fra scenen. Det å skulle beskytte familien, er jo et biologisk anliggende hos mannen. Om vi aldri så mye lever i et moderne, sivilisert samfunn, er vi formet i nøyaktig samme støpning som hulemannen, – steinaldermennesket. – Og disse instinkter og biologiske egenskaper og behov som naturen har skjenket oss, som art, for å kunne overleve i vårt naturlige habitat, gjør seg like fullt gjeldende hos oss tilhørende den moderne versjonen av mennesket, som de gjorde da de utgjorde den avgjørende faktoren i hht hvem som fikk leve, og hvem som bukket under. Problemet er bare at en uforholdsmessig høy andel av disse overlevelsesmekanismene gir seg utslag i handlinger som slettes ikke passer inn i vårt siviliserte samfunn!

Heldigvis er vi grunnleggende viljestyrte individer, slik at fornuften holder urmennesket i tømmene, for å si det sånn, uten at vi engang behøver tenke på det. Men dette går altså ikke lenger enn til det øyeblikket vi utsettes for noe som i følge disse urinstinktene våre signaliserer fare, og det dermed pøses ut adrenalin og hva det ellers måtte være av hormonelt ‘snacks’ som tilsidesetter de normale bremseklossene våre, og istedet tar over styringen, bokstavelig talt.Selv om jeg selv vitterlig ikke kan sies å tilhøre noen form for ekstrem hva oppfarenhet angår, så er det heller ikke til å komme fra at jeg har et temmelig heftig temperament! – Og da snakker vi såpass heftig at også jeg har opplevd å miste det så til de grader som det Will Smith gjorde under Oscar-utdelingen at det har gitt seg voldelige utslag!.. – Ikke ofte, vel og merke, kun et fåtall ganger som barn, et par ganger i 20 -årene, og en gang i fullvoksen alder, men never the less.. Jeg har, i voksen alder, erfart å miste besinnelsen så til de grader at jeg har sendt et menneske rett i den metaforiske kanvasen med en ‘venstreslegge’ jeg ikke hadde den ringeste anelse å være i besittelse av, så til de grader velplassert at managementet til Cecilia Brækhus etter alt å dømme ville tilbudt meg millionkontrakt på stedet om de hadde sett meg!..

– Ja, jeg fleiper med det nå, men faen skal vite at jeg ikke var mye høy i hatten i det adrenalinet ble skyllet ut bort i mot like raskt som det ble pøst inn! Det var vitterlig ikke mye kjepphøyhet over denne figuren i det jeg rensket halsen, for så å få stammet frem en tilståelse av hva jeg hadde gjort til ‘kællen’, og at han dermed måtte forberede seg på at politiet ville banke på innen nærmeste fremtid, for så at jeg ville måtte tilbringe natten i arresten.. Nå har det seg imidlertid slik at undrenes tid enda ikke er forbi, så mirakuløst nok, ble jeg aldri huket inn av lovens lange arm. – Og videre, er ikke den nevnte ‘kællen’ mer vel bevart enn hva som følger det faktum at han lever med meg, med det utkommet at han aldri har vist en tilsvarende stolthet over meg så lenge jeg har kjent ham, men ikke desto mindre, så er dette blant de episodene i livet jeg skammer meg dypt og indelig over. Men samtidig så har jeg ingen problem med å stå for det jeg gjorde, for selv om situasjonen vitterlig ble håndtert på uakseptabelt vis, så har jeg en grunnleggende forståelse for årsaken til at jeg mistet besinnelsen, og at jeg handlet på denne måten.

For selv om denne episoden hvor jeg gikk fysisk til angrep på alle måter må sies å være en engangsfortreelse, så er ikke det ensbetydende med at jeg ikke er riktig så velkjent med å miste besinnelsen! Greia er nemlig at mitt sinne normalt kommer til uttrykk i form av ord. – Hvilket på papiret er den tilsynelatende ‘ideelle’ måten å gi utløp for ens agresjon.  Men når en tar det med i betraktningen at jeg er blant de som på uforklarlig vis instinktivt vet nøyaktig hvor jeg skal angripe for at ordene skal treffe med maks styrke, så er jeg, når sant skal sies, slettes ikke like skråsikker på at det nødvendigvis er så mye bedre å bli utsatt for et vetbalt raseri av en som vet å treffe der det gjør som mest vondt, som å få en kilevink..

Hva episoden på Oscar-showet angår, har jeg dessuten omgås en såpass myue høyere andel av mannlige venner generelt og såkalte ‘bad-boys’ spesielt, at min umiddelbare reaksjon da jeg så det respektive opptrinnet var at dersom dette her (mot formodning) ikke skulle være iscenesatt, så måtte det være tidenes ydmykelse i form at at slaget som ble gitt, var en såkalt ‘bitch-slap’. Jeg fikk nemlig en full innføring i hvordan det for en mann er hinsides mye verre å få et tilsynelatende udramatisk slag med flathånda under en disputt med en annen mann enn å bli et knyttneveslag av full kraft til del; Det har seg nemlig så at en ‘bitch-slap’ visstnok topper alt av mulige ydmykelser som det er menneskelig mulig for en mann å påføre en annen! Så på bakgrunn av dette, så opplevde jeg det respektive opptrinnet på et vis som best kan beskrives som at Smith snarere gikk for å påføre Chris Rock en ydmykelse av verste sort som et direkte motsvar til den ydmykelsen han følte ble Jada Pinkett-Smith til del ved å bruke flathånden på den måten som ble gjort..

Årsaken til at jeg drar denne paralellen til den nevnte innføring i den mellommenneskelige psykologien med dens spilleregler som råder blant norske menn til disse to superstjernene i Hollywood, er at de begge har sin bakgrunn i den sorte arbeiderklassen. – Hvilket innebærer at de begge har vokst opp i en verden der gatas lov er den som står og gjelder, hvorpå det for meg syntes nærmest utenkelig at dette med ydmykelsen i en ‘bitch-slap’ ikke skal råde på samme vis ‘over there’ som det gjør i gjengmiljøene her på berget. Jeg kunne derfor satt en god slump penger på at det faktisk var en øye-for øye, tann-for-tann -agenda som var intensjonen i det Fresh Prince -stjernen klikker, og fyker opp på scenen for å klaske til Chris Rock. – Hvilket, gjør at jeg enkelt kan sette meg i Smiths mindset i det handlingen utføres. Problemet er imidlertid at intensjoner ikke er synlige! Så om Smiths intensjoner aldri så mye har vært å påføre komikeren en minst like kraftig ydmykelse som den han opplevde ble kona til del, så er det like forbannet et fysisk angrep som ble det synlige utkommet av Smiths raseri. At Smith mistet besinnelsen, med den følge av at den normale dømmekraften som normalt ville stanset ham fra å gjøre noe slikt regelrett druknet i adrenalininnsprøytningen, gjør jo heller intet fra eller til på det som fysisk fant sted.. Han gikk fysisk til angrep under et direktesendt Oscar-show, og opptrinnet vil dermed bedømmes deretter.

Uansett hvordan en måtte se på denne episoden, så mener jeg at en bør holde seg for god til å dømme dette mennesket nord og ned grunnet et enkelt feilgrep! Å fordømme en handling er jo noe helt annet enn å fordømme mennesket i sin helhet!! For vi ALLE driter på draget så det monner i løpet av livet! Forskjellen er bare at Will Smith skulle begå sin gigantfadese i det han hadde en hel verden som sine tilskuere!..