Andelen nordmenn som støtter en opprettholdelse av kongehuset er i fritt fall. Bare siden mai i år, har prosentandelen som er for den nåværende styreform falt med 11%, mens det fra 2017 har falt fra hele 81% til det nylige anslaget 62%. Og med daglige avsløringer av ugjerninger, som attpåtil øker i alvorlighetsgrad- og involverer stadig fler i den kongelige familie, er det intet som tyder på at fallet vil stanse med det første. 

I tillegg til det som skjer her og nå, har vi det momentet som for meg gir størst grunn til å ta stilling til dette her; Nemlig det rent prinsippielle ved at de som fødes inn i denne spesifikke familien skal være gitt en opphøydhet i forhold til alle andre. 

Kan Marius forsvares?

Selv har jeg hatt et mildt sagt ambivalent forhold til kongehuset; Prinsippielt mener jeg det er så hakke galt det kan få blitt at noen skal ansees opphøyd i forhold til andre, for så at dette tas til et helt nytt nivå ved at denne opphøydheten gis en som følge av at en fødes inn i en bestemt familie. MEN.. På den annen side, har jeg imidlertid hatt så til de grader sansen for vår sittende monark, HKH Harald V. at jeg allikevel ville svart ‘ja’ på spørsmålet om jeg støtter det konstitusjonelle monarkiet som styreform. Og om du lot merke til preteritumsformen (fortidsformen) i den setningen, så er den et bevisst valg i hht hva som er ment å skulle formidles, og ikke for en språkelig flyt eller noe i den duren. For ettersom forholdene rundt kronprinsessens eldste sønn, Marius Borg Høiby har ‘ballet’ på seg med daglige avsløringer i over tre måneder til ende, er nok jeg blant de mange som har endret oppfatning i hht å opprettholde monarkiet den siste tiden.

Som sagt, har jo min support stått og falt på mitt syn på kongen, -hvorav jeg (av en eller annen grunn) har gått ut i fra at hans sønn vil utvise tilsvarende kvaliteter den dagen han inntar den rojale toppjobben. – Og det er vel her korthuset har klappet sammen for mitt vedkommende. For helt siden de respektive avsløringer om Marius Borg Høibys voldelighet, løgnaktighet og i det hele tatt regelrett psykopatiske personlighetstrekk startet i august, har jeg fremmet mistanker om at også kronprinsparet måtte være involvert i opprettholdelsen av dette adferdsmønsteret på ett eller annet vis. I utgangspunktet kun i form av passivitet, for deretter at det også ble tydelig at de hadde tilrettelagt for Høibys adferdsmønster, for så at det nå kommer frem faktorer som i økende grad involverer kronprinsparet, og det på et stadig mer shady vis.

På dette punktet, har både pressen og folk flest vært hengt opp i Mette-Marit. Fra mitt ståsted, kan jeg imidlertid ikke skjønne annet enn at det aller mest graverende i så måte må ha vært utført av Kronprins Haakon! Det er jo HAN som er tronarvingen her! Hun er jo ‘bare’ inngiftet, hvilket neppe er nok til å kunne iscenesette slikt som å få Høiby hevet over loven- og derav dens lange arms inngripen, -og i enda mindre grad til å få skaffet fyren et diplomatpass ‘just for the sake of it’. Dette her MÅ jo rett og slett bare ha vært kronprinsens verk!

Ikke sånn å forstå at de ikke har vært sammen om beslutningene, og dermed bærer den samme grad av skyld fra et rent prinsippielt ståsted. Greia er imidlertid at det er Haakon som står på trappene til å innta tronen, og derav innta posisjonen som landets overhode, -ikke Mette-Marit! Når alt kommer til alt, har jo ikke hun en konstitusjonell rolle, annet enn den representasjon som følger det å være monarkens ektefelle og derav mor til nestemann i arverekken til tronen. Ei heller kongen har jo særlig med formell makt i Norge, men hva den reelle makten angår, stiller det seg nok ganske så annerledes. Derfor syntes det åpenbart at han kan ta en telefon, for så å få slikt som politiet til å etterkomme hans ønske i hht å gi Marius fripass inntil den dagen bersjerkgangen altså inntar slike proposjoner at realiteten ikke lenger lot seg dekke over og overse. Og det er her i bunn og grunn forholdene rundt spørsmålet om å opprettholde monarkiet har endret seg for mitt vedkommende, da det brått har blitt et spørsmål om hvorvidt man ønsker en påtroppende monark som har vist seg kapabel til å motarbeide prinsippet om likhet for loven i den staten han innen forutsigbar fremtid skal bli overhode for??.

Videre, kommer en jo heller ikke utenom det faktum at også selveste kongeparet har visst om det som er blitt bedrevet i kronprinsfamilien de siste årene, Ved passivt å vite- uten å handle, ligger det jo også et ansvar! Dessuten vites jo heller intet om hvorvidt det også herifra er medvirket aktivt i hht å tilrettelegge i form av å delkke over for Høibys ugjerninger. Og med dette føyd til denne mixen blir det jo virkelig galt fatt her!

En betydelig andel av folket mener jo at også prinsesse Martha Louises kontroversielle eskapader i tospann med sin ferske ektemann, den selvutnevnte shamanen Durek Verret, spiller inn i forhold til deres syn på monarkiet som styreform. Selv driter jeg imidlertid i Martha. Hun har for det første ikke har gjort noe som setter andre i direkte fare, slik kronprinsparet faktisk har gjort i form av å ignorere Marius’ mangeårige samboer, Juliane Snekkestads varsling om fyrens voldelige persona, og i det hele tatt har latt ham holde det gående med tidvis bersjerkgang og annen voldelig- og skadelig adferd, og for det andre er hun ikke medlem av kongehuset (hvilket kun innkluderer kongeparet, kronprinsparet og arveprinsessen). Martha er altså i prinsippet en vanlig borger etter å ha frasagt seg sin tittel som kongelig høyhet. I realiteten stiller det seg selvsagt annerledes, da en prinsessetittel åpner det som er av dører o.l, men noen innvirkning på selve monarkiet som institusjon, kan jeg imidlertid ikke se at hun skal kunne ha.

Det springende punktet her i hht det å skulle gjøre seg opp en formening om vi bør bevare kongehuset, er altså hvorvidt vi kan leve med kronprinsparet som konge og dronning etter det som har fremkommet den siste tiden, -og som vi vel bare må anta vil fortsette å komme frem til en (ev.) rettssak setter punktum for det hele?

I mine øyne, har tilliten til Haakon primært blitt brutt ved at jeg nå har et rimelig klart bilde av hva han er kapabel til. Ikke sånn å forstå at jeg ikke forstår ham, og hans instinkt som får ham til å gjøre alt i sin makt for å beskytte gutten som han ser på som sin egen sønn. Men som statsoverhode, er en faktisk nøst til å sette nasjonen forran en selv og derav ens familie dersom situasjonen skulle kreve det, og i de fredlige tider, er en nødt til å fremstå forbilledlig. Kronprinsen har nå vist seg kapabel til å gå svært langt i hht å legge hånden over den godt voksne stesønnens eskapader, og selv om jeg altså kan forstå hvorfor han har agert som han har gjort, er ikke det synonymt med at tilliten dermed er opprettholdt.

Hva er så ditt standpunkt i dette anliggendet? Er du også blant de som har ‘byttet side’ etter den siste tidens avsløringer?