I norsk strafferett er rehabilitering det grunnleggende formålet. Denne filosofien at alle kan rehabiliteres- og derfor fortjener en ny sjanse ligger rotfestet i selve folkesjela, slik at det er oppsiktsvekkende sjelden noen tar til orde for å åpne for sånt som livstidsdom i ordets fulle betydning: Altså at de verste av de verste forbryterne kan dømmes til å tilbringe resten av sine liv bak lås og slå. Men samfunnet er jo i stadig endring, og de grusomste forbrytelsene blir stadig grusommere, så kan det være at tiden er inne for i det minste å lempe aldri så lite på dette prinsippet?
Nær ved å få innført en slavelov!
Selv må jeg ærlig innrømme at jeg er rimelig inkonsekvent når det kommer til hvordan vi burde forholde oss til de mest brutale voldsforbryterne her til lands. På den ene siden, har jeg jo unektelig fått grunnholdningen om at hovedformålet med frihetsberøvelse skal være rehabilitering. Derfor reagerer jeg gjerne instinktivt med et ‘nei’ de gangene spørsmålet bringes på bane, og det gjøres på generelt grunnlag. Samtidig reagerer jeg stikk motsatt når jeg blir presentert for fullskala psykopater og utført brutalitet og kynisme ut av denne verden. – Eller folk som er en vandrende trussel for verdensfreden, for den saks skyld; Kort sagt individer verden uomtvistelig ville vært best tjent foruten.
Denne inkonsekvensen ble tatt til et helt nytt nivå i kjølvannet av attentatforsøket mot Donald Trump i fjor sommer. Her er jeg altså på den ene siden prinsippielt motstander av dødsstraff, mens jeg samtidig ærlig må innrømme den der kulen hadde truffet noen få skarve cm til høyre..
Det som iallefall kan slås fast, er at den norske modellen generelt sett fungerer pokker så mye bedre enn f.eks den amerikanske, der hovedprinsippet man går etter er hevn. Til tross for at det både idømmes fengsel på livstid uten mulighet for prøveløslatelse- og ikke minst dødsstraff i mange stater, virker det ikke prevantivt i det hele tatt. Videre er prosenten gjengangere i amerikanske fengsel hinsides den vi har her på berget. Det er m.a.o hevet over all tvil at vi i det store og hele bør holde oss til den policyen vi har. Som en slavisk følger av livsmottoet ‘Never change a winning team’, står jeg iallefall som en påle når det kommer til hovedprinsippet som bør følges.
Samtidig er jo intet i denne verden sort-hvitt. Samfunnet er i konstant endring, befolkningen blir større, hvilket igjen fører til et oppkomme av reinspikkede despoter som viser seg kapable til blodbad uten sidestykke uten så mye som å heve et øyenlokk. – Voldsutøvere som etter alle solemerker er fullstendig blottet for empati og i det hele tatt topper det psykopatiske spekteret med ‘flying colors’, og dermed faktisk ikke lar seg rehabilitere. Av eksempler kan nevnes Anders Behring Breivik, som faktisk innehar den morbide verdensrekorden for massemord utført i en solo-operasjon (at det ikke engang finnes en amerikaner som har kommet i nærheten av hans 77 ofre, sier jo vitterlig alt), mannen bak masseskytingen i Oslo sentrum, islamisten Samiar Matapour, og jeg vil også si Baneheiadømte Jan-Helge Andersen. Sistnevnte har riktignok ikke forbrutt seg mot noen (ut i fra det vi vet) siden han ble løslatt, men når de finner barnepornografi på PC’en hans, er jeg tilbøyelig til å tro det kun ville vært et tidsspørsmål. Etter endt soning, vil jo også slike forbrytere slippes løs i samfunnet igjen på ett eller annet tidspunkt. Når så skjer, blir de plassert på en annen kant av landet enn der de var hjemmehørende før arrestasjonen med nytt navn slik at de blir uidentifiserbare. Samtidig er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at de vil slå til igjen med en gang sjansen eventuelt skulle by seg..
Dyssosiale personligheter er og blir tikkende bomber. De nyter å påføre lidelse, og er nærmest garantert å begå nye grusomheter på ett eller annet tidspunkt såfremt de fysisk er i stand til det. Ingen psykolog i verden kan trylle frem en ‘sjel’ i et sjeleløst skall, for å si det sånn. På bakgrunn av dette, er vel det nærmeste jeg kommer en konklusjon i dette anliggendet at det faktisk burde åpnes for å sperre disse verste av de verste av umennesker inne livet ut. Når rehabilitering ikke er mulig, må en rett og slett sette behovet for å trygge befolkningen over de rådende prinsipper. Men samtidig er det av avgjørende betydning at kravene for å idømme en slik straff aldri må lempes på noe vis.
Jeg har overhode ingen problemer med at noen individer blir fengslet på livstid. Og da mener jeg til de dør. ABB er en slik person. Matapour og.
Historiene om forvaringdømte som lover sosionomer og psykologer at de har blitt snille som lam for så å fortsette akkurat som før så fort de er ute er for mange. Ja, jeg tror at noen kan rehabiliteres, og at det er en viktig del av kriminalomsorgen, men noen mennesker ønsker ikke eller klarer ikke å forandre seg, da må samfunnet vernes mot de. Ferdig snakka.
Har man med en med dyssosial personlighetsforstyrrelse å gjøre, er det ikke rehabiliterbare. Dette er jo en kjensgjerning. En ser jo bare hvor ‘rehabilitert’ Stig Lillehaugen har vist seg å være..
Jeg har nada prob.Med at noen blir bura inne for livet. Hverken Breivik,eller Bahtti eller ola nordmann. INCl tullingen på bildet.
Men man kan vel og spørre seg, kunne det kanskje vert unngått om man ikke på dø å liv skulle ha pride over alt?
Dette blir som banning i kjerka. Og jeg sier ikke man ska ta hensyn til alt og alle. Men dette med at pride SKAL presses på alle,kommer til på skape mere bølger i framtiden.
La dem som vil flagge og la resten være i fred. Man trenger ikke gjøre det til en offentlig begivenhet.
Men om jeg ikke husker feil,så hadde US en 3 strike regel. 3 relativt alvorlige forbrytelser og du ryker inn for laang tid.
I norge er vi så dum snill at vi tror alle kan “frelses” Jeg mener at etter et visst antall forbrytelser kan det være en ide å gi meget streng straff-
Den evennelige Pride-kranglingen er beyond me. Å nekte/forby flagging er like hårreisende som å påby flagging. Hvorvidt offentlige instanser flagger, burde så være opp til de som frekventerer stedet/bygningen, enkelt og greit. Forøvrig syntes jeg det er påfallende at vi har en kvinnedag, en dag dedikert til mental helse, osv, osv, for ikke snakke om at det til og med kun er en nasjonaldag, også skal Pride brått dedikeres en hel måned og mer enn som så.. Samtidig hadde jeg stemt for å adde til enda en måned for å plage disse religiøse fundamentalistene mest mulig *hehe*.