Vi fortsetter rett & slett der vi slapp i sist utsendte fotobombardement, hvilket vil si at nok et særs fargerikt innlegg står for døren..
Tro det eller ei, men de gule og grønne feltene er faktisk på selve bladene, og ikke at vi ser bakken igjennom hull. – Når sant skal sies, måtte jeg ut å dobbeltsjekke selv etter å ha sett bildet i full størrelse, for det er liksom ikke måte på hvordan de går i ett med underlaget!
Mens vi har vært i dammen ‘der endene møtes’, er landjorden i ferd med å innta sin fargerike høstdrakt for alvor, om så gradestokken aldri så mye viser sommerlige temperaturforhold..
Flygeblad??
It’s nuts!
I år skal en ikke gå mange meterne før det dukker opp noe ytterst merkverdig på soppfronten en aldri har sett før..
Her går turen rett fra de siste dagers pollenorgie til andedammen etter å ha avgitt min stemme for hvordan styre og stell skal foregå i den metaforiske andedammen jeg hører hjemme..
Den sorte herreanden var så visst ikke typen til å gi noe gratis, for å si det sånn. Her måtte en vitterlig jobbe for ethvert bilde der han ikke bare ble stående som en sort klump midt i bildet..
Og jammen skulle det ikke dukke opp en fisk oppi det hele også! – En fisk jeg må si var overraskende stor i forhold til å være hjemmehørende i en andedam, så det er åpenbart nok av mat i dette vannet..
I forbindelse med gårsdagens biefest sto det jo også enkelte andre arter på gjestelisten, hvilke vil bli ærbødig presentert i dette innlegget. – Når en har max ut måneden igjen å leve, så tar en uttrykket ‘party like there’s no tomorrow’ bokstavelig. Skal det m.a.o være pollenorgie, så skal det være pollenorgie!
Biens trofaste, allstedsnærværende (pollen)drikkekammerat, humlen, er selvsagt hjertelig tilstede når det innbys til pollenfråtsing.
Her var det tydligvis åpent ‘hus’ for alt som kunne krype og fly!
Ut i fra denne forevigelsen, kan det se ut som om det bevingede, seksbeinte selskapet også hadde noen riktig så spektakulære selskapsleker innkludert i programmet..
Og ei heller i bieverden kommer man utenom de som dukker opp uten å ha lest invitasjonen, hvorpå den her karen åpenbart ikke har fått med seg anmerkningen om at gjestene må ha medfødt sugerør.
Til tross for at vi er tilbake på moderplaneten etter at forrige fotodropp i sin helhet var dedikert (super)månen, har vi imidlertid ikke landet helt enda. Denne gang, er det nemlig biene som står i fokus, da det i bieverden ser ut som om årets frotseparty er på sitt høydepunkt om dagen..
Uttrykket ‘Party like there’s no tomorrow’ er brått tilnærmet en realitet for disse her. Om de ikke skulle krepere i morgen, så har de neppe mer enn ei uke eller to igjen før de er passé, så her fråtses det deretter!
‘Mooning’ i bie-variant.
Etter utallige år med feiling, uten så mye som en antydning til fremgang what so ever, satt’n ENDELIG!!!
Da det var fullmåne for en snau uke siden, klarte jeg nemlig å få tatt et skikkelig bilde av nattmånen, -altså et bilde som ikke bare viser den som en lysklump..
Dagmånen lykkes endelig i fjor en gang ved hjelp av et såkalt ‘månekamera’ (app). Men nattmånen ble derimot like forbannet en lys ‘klædd’, uansett hvilke innstillinger jeg forsøkte meg på, med kamera, så vel som med mobilkamera, som alltid..
For så at vi kommer til den siste torsdagskvelden i august det herrens (u)år 2023;
Været var helt perfekt, -ikke en sky på himmelen..
I utgangspunktet hadde jeg mer eller mindre gitt opp hele greia, da det er grenser for hvor mange år-, med hvor mange app’er og kamerainnstillinger man kan forsøke på noe uten at det er den minste antydning til forbedring fra dag en. Men i det jeg gikk der og irriterte meg over egen månemislykkethet, slo det meg brått at det KUNNE jo være at det fantes noe sånt som en teleskop-/stjernekikkert-app.. (-Hvordan i granskauen kan jeg ha unngått å se den muligheten før nå, er imidlertid over min fatteevne, men non the less, altså). – Og så jaggu var det ikke bare én, men flere teleskop-apper å få, – med kamerafunksjon, – som på toppen av det hele viste seg å virke (iallefall i den grad at det lot seg gjøre å få et fullgodt bilde av månekonturene sett fra jorden).
Jeg har riktignok økt skarpheten og optimalisert kontrasten (- samt at jeg har, som dere ser, også kuttet sidene for en forstørret utgave på bildet over). Men ikke desto mindre, hadde jeg nå for første gang noen konturer å øke skarpheten på, for å si det sånn! Det har det nemlig ikke vært så mye som en antydning til ved noen av de talløse tidligere forsøk..
..- som alle har endt opp så her, -med eller uten skyer og skygger av trær, hus, eller hva det måtte være innkludert i bildet.. Jo finere bildet ellers var, jo mer forbannet jeg meg over denne lysklumpen av en måne. I denne frustrasjonen og håpløshetens navn skal også nevnes at ei heller de ulike månefasene gjorde nevneverdig forskjell på dette utkommet. Var månen halv, så det bare ut som om ‘klædden’ hadde fått seg en trøkk i siden, og det var det.
Så nå gjenstår det bare å se om jeg faktisk har klart å ‘knekke koden’, eller om det kun er noe som vil kunne lykkes ‘every blue moon’..
Om nøyaktig 3 ½ time er sommeren 2023 offisielt over. Spørsmålet er om det lar seg gjøre å få en slutt på noe som aldri har begynt? For vi har jo strengt tatt gått straka vegen fra vår- til høst, iallefall her på østlandet. Men fargene kommer i det minste til rett tid ut i fra kalenderen..
Etter halvannen til to måneder med et tilnærmet konstant skyfall, føles det som om vi har gått rett fra forsommer til sensommer, i det vi er blitt frarøvet den høysommeren som skulle vært i mellom. Alt av utendørsareal som ikke er asfaltert, er et eneste stort myrhull der en blir stående med sølevann til langt oppover leggene uansett hvor en måtte sette fot. Men nå kan det jo aldri bli så galt at det ikke er godt for noe. – Og i dette tilfellet, er dette ‘noe’ ensbetydende med at det er pokka nødt til å avstedkomme med betydelig lavere strømpriser, samt at marken er dekket av merksnodige soppvekster..
I dagens innlegg, karer oss opp av sumper, vannpøler og flomvann for å få med oss den siste blomstring av sesongen.. Uansett hvor lite klar jeg- og andre måtte være for høstens inntog etter knapt å ha fått et streif av sommer, så er liljekonvalen og syrinenes tid ugjenkallelig forbi hva denne sesongen angår, hvorav det er floraens baktropp som har tatt eierskap til de naturlige blomstervekster..
Forglem-meg-ei’en holder det jo gående ganske så lenge, men ikke desto mindre er det på sensommeren den virkelig blir et dominerende element i floraen her på berget.
En vet det er sensommer når denne her varianten tar over fra den standard løvetannplanten..
Prestekrageblomsten starter ballet ved å opptre i form av enkeltstående blomstervekster, for så å gå over til å opptre i form av de reneste buskevekster.
Til tross for at denne blomsten florerer hver eneste sensommer, må jeg ærlig innrømme at jeg til dags dato ikke har fått med meg hva den heter..
..- Men ei blåklokke er nå i det minste svært så lett gjenkjennelig som nettopp ei blåklokke!
Sommeren går, men kløveren består! (-Så lenge det varer..)
Fremdeles små-shaky etter gårsdagens skrekkinnlegg er det bare å komme seg på sikker grunn i hastigheter. – Og for mitt vedkommende, finnes det vel, paradoksalt nok, ikke noe sikrere grunn i fotosammenheng enn et vann!..
