Sprengkulda holder koken (paradoksalt nok, må en vel nesten kunne si..) så her der det bare å finne frem varmeflaske og ullpledd for et fotodropp mer ‘Frozen’ en Disney himself!..
Du vet det er kaldt når selv frosten er dekket av frost!
Jeg har en nagende mistanke om at denne påstanden om at ett fjær skal bli til fem høns er reinspikket løgn.. Den her fjæren har da vitterlig bare forblitt den ene nedisede fjæren den er, uten at det så mye som kan anes et ‘klukk’ i det fjerne.
Det er nesten litt uvirkelig å tenke på at en gikk og svettet i sommerhabitten i de nøyaltig samme omgivelsene for bare fem måneder siden..
Med 2023’s årsfavoritter vel i havn, fyrer vi igang 2024 med brask og bram i form av et sett vinterbilder med stor V. Om ikke annet, så åpnes jo i det minste det nye året med en vinter som vet å levere ‘varene’ i hht årstiden!
Nå er vel dette her strengt tatt fra i fjor, da den respektive isrosen ble tatt på mammas glassveranda i julen, men jeg var rett og slett for fornøyd med det til å la det passere..
..Og det samme gjelder forsåvidt dette bortglemte løvbladet, hvilket dog er avfotografert i hjemmelige trakter.
..Sånn sett, åpner dermed 2024 med et frossent hjerte.
Bildet over tror jeg må være det aller flotteste jeg har av Tufsa, hvilket vitterlig sier sitt, da hun er en særs vakker frøken som attpåtil vet å posere..
Her sees hun imidlertid i en noe mer humoristisk positur etter at nysgjerrigheten har ført henne ut på et om ikke så alt for dypt vann, så iallefall hakket dypere enn hun setter pris på.
Husets lodne herre- og kattekonge av omegnen; HMH Rusken I.
Min ytterst staslige kjempepus, mammapus, kosepus og lokale pelsdiktator. Men om han kan være aldri så sjefete, og regjere sine (adoptiv)bror og søstre med jernpote, så våker han over de som lederhannen våker over flokken sin ovenfor ytre farer..
Selveste puseprinsessen, Pepsi; Katt på utsiden, -tilhørende en ehen art for seg selv på innsiden. Om du ikke tror meg på mitt ord, kan det f.eks nevnes at hun er redd for mus..
Stuegrisen og ‘babypusen’ i familien vet imidlertid å vise klør om noen prøver å innta eskesengene hennes!
Lille Dolly med det store hjertet..
Dolly har en lekenhet og fascinasjon over verden som er av nydeligste merke. Dette er pusen som ville gjort kattevideosuksess dersom jeg hadde visst hvordan de kunne filmes 24/7 som kreves dersom en skal få filmet disse øyeblikkene.
Den matglade storspiser og storsjarmør med det ikke lenger så talende navnet Knert. Generelt gjengens vanskeligste å få tatt bilde av, men når han først leverer, så gjør han det imidlertid til gangs.
Rett og slett en gladpøbel og kosepus verden ville vært merkbart fattigere foruten. En one of a kind pusegutt som vitterlig ikke har sin like.
Et av de mange blinkskudd av radarparet Tufsa & Dolly.
Etter en vel overstått julefeiring i barndommens rike, er vi brått midt i romjulen. Året 2023 er med andre ord i ferd med å gå over i historien, hvilket i bloggs form er synonymt med at tiden er inne for ågå i gang med årskavalkade!
Vi starter ballet med brask og bram i form av å presentere det beste av naturfoto som er blitt sendt ut over eteren her å berget..
Favoritten for januar var definitivt denne ‘sommerfuglen’ i vinterland.
FEBRUAR:
Februarbildet er utkommet av ideen om å gjøre en vinterversjon av den ‘vannleken’ jeg har det med å bedrive ellers i året.
MARS:
Den siste frosten..
APRIL:
Vannet er tilbake i sin flytende form, -det er vår!
MAI:
Liljekonvall; Den vakreste- og ikke minst mest velduftende blomsten av de alle..
JUNI:
Denne blomsterfluen leverte big-time, og krones dermed som månedens utvalgte for juni.
JULI:
Alle fantastiske sommerblomster, fugler og flyvere til tross, var det ugresset som skulle gå seirende ut som det beste julibildet.
AUGUST:
I August kunne soppsesongen virkelig bjuda på, for å si det sånn!
SEPTEMBER:
Den første høstmåneden er også den flotteste..
OKTOBER:
Oktober gikk i de kvekkendes favør..
NOVEMBER:
Dette månebildet er blant fotoåret 2023’s absolutte favoritter.
DESEMBER:
Nå er det jo fremdeles et par-tre dager igjen av desember, men så langt faller valget på denne soloppgangen sett igjennom en isrose på min mors glassveranda.
Jeg har i dag den store glede av å kunne meddele dere.. – Vel.. I det minste de av dere som ikke er av de mest observante blant oss, at den globale oppvarmingen har tatt seg en pause på ubestemt tid. Dette fremgår av at den siste tidens sprengkulde på planetens nordlige gemakker rett og slett ikke er forenlig med en sådan pågående prosess. Siden denne oppvarmingen forutsettes å være av global karakter, og selv de nordligste landområder er og blir en del av den respektive globe, innebærer nemlig dette at det for å kunne bli en GLOBAL oppvarming under de rådende forhold, er temperaturen over hele kloden forøvrig er nødt til å øke med 9,472°( i gjennomsnitt..
Fra en aldri så liten svipptur i himmelriket faller vi rett ned til landjorden igjen i det det skal dreie seg om hvordan en bokstavelig talt kan se frosten komme innover det ganske land..
Som det fremgår av bildene, ser en altså isfrosten komme krypende over land og, om ikke sjø, så iallefall vanndammer..
Her hadde jeg faktisk glemt å gjøre om lyssettingen fra månefotograferingen, og ble derfor overrasket da jeg fikk se at de faktisk ble litt kule allikevel..
Tar en aldri så liten, men dog velfortjent pause fra den gråtunge novembertragedien som har holdt stand i uker til ende med å ta frem det ene bildet av de talløse forsøk som ble ‘keep-sake’n ved siste fullmåne..
Dessuten føltes det borderline nostalgisk å se dette her, hvorav de respektive sprekker i skylaget skal være det siste jeg så av himmelen før det tetnet seg til det blytunge grå skylaget som har klort seg fast i all den tid som er gått i etterkant..
Å få ett eneste ‘verneverdig’ resultat ut av et uendelig antall knips lyder jo unektelig i overmåte stusslig i utgangspunktet. Men når en tar det med i betraktningen at det tok årevis med utelukkende mislykkede forsøk på et månebilde der jeg fikk med konturene, og ikke bare utkom som en lysende ‘klump’ som vist på bildet under, så er selv 1/1000 for braksuksess å regne..
..- Og dette er faktisk blant de månebildene som ble ansett for å være de mest ‘vellykkede’ i så måte, -og det sier jo sitt!
Det som skulle til for å i det hele tatt å ha muligheten til å lykkes, viste seg å være et sånt nedlastbart kamerateleskop. – Dessuten hjalp det vel også litt på at det dreide seg om supermånen som var tidlig på høsten.
Nå skal det imidlertid sies at jeg har optimalisert skarpheten, samt boostet tydeligheten ytterligere ved å bygge på med halvtransparente versjoner. Men ikke desto mindre, fikk jeg i det minste noe som kunne forsterkes! – Og det er iallefall hinsides mye mer enn en kan si om den lyskulen på bildet over, hvor det ikke var et skvatt som kunne gjøres hverken fra eller til..
