Fra speilblanke ‘glassdråper’ i går, skal vi til et fargeshow ut av den annen verden i dag.. For her har vi faktisk den kuleste ‘oppsatsen’ jeg noensinne har sett, – og den er naturens egen kreasjon tvers igjennom!
Tro det eller ei, men dette her er faktisk nøyaktig gjengitt, uten noe ‘hjelp fra min side, hverken i hht settingen i seg selv eller bildene som sådan.
Planen var å gjenninnføre litt sommer her etter å ha spredt et gufs av uggen prematur høststemning her inne før vi i det hele tatt hadde bikket halvgått august. Men sommerstemning viste seg brått langt lettere sagt enn gjort etter halvannen måned med regnvær..
Så med de freshe sommerblomstenes fravær, var det ikke annet å gjøre enn å ‘tage hva man have’, eller hva nå det heter seg, – hvilket i praksis vil si grønt. Og siden det grønne på bakkeplan er ei eneste stor grønn jørme, gikk jeg for det eneste sikre kort; De eviggrønne barnålene, hvorav dagens fem-minutter med sol ble utnyttet til det fulle for å skape inntrykket av solskinn etter en liten sommerskur, og ikke en 6 ukers vannfall..
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Altså.. Brått så kommer jeg over et tre hvor flere av bladene har slike runde, rødfargede utvekster som ser ut som bær! Jeg kan ikke huske å ha sett noe slikt før, men det må jo være en eller annen form for parasitt eller noe. De sprer seg jo tydeligvis først og fremst på det respektive treet, da dette var det eneste som hadde de. Videre, later det til at de begynner i det små og vokser opp til de blir som den største på dette bladet.
Noen som har peiling på hva det kan være for noe?
Å befinne seg i den syvende himmel har det med å ende i noen brutale kræsjlandinger, så også her..
For mens det, iallefall på papiret, er sommer noen uker til, har de første tegnene på den høsten som står på trappen til å melde sin ankomst allerede vist seg. Flott og fargerikt, javel, men jeg er overhodet ikke klar da jeg knapt nok føler vi har fått begynt på sommeren!
Fra himmelske nedfall tar vi fullstendig av her, og fyker ‘raka vegen’ opp til selveste himmelriket!
Dagmånen viser seg riktignok ikke så alt for ofte, men når den først dukker opp leverer den imidlertid ‘big-time’ forran kameraet!
Solnedganger blir aldri feil!
En temmelig surrealistisk utseende himmel grunnet en såkalt ‘optical illusion’ som først fremkom på bildet.
Om de forhatte plantevekstene som prydet det siste fotodroppet her på berget er blitt gjenstand for et urettmessig dårlig renomé i vår velstående del av verden, så er det for min del paradoksalt nok i ferd med å bygge seg opp et hatforhold til den i utgangspunktet så ettertraktede strie strømmen av ferskvann som mer eller mindre har vedvart siden slutten av juni..
Men som den ‘glass half full’ personen jeg i det minste kan late som jeg er, har jeg gått ut med krum hals med det mål for øyet å gjøre det beste ut av miserien..
Mens de blomstrende motiv i den siste ‘fotobomben’ herifra er blant de aller mest yndede fotoobjekt, er dagens stikk motsatt. Denne gang skal det nemlig handle om de mest forhatte av vekster dette landet har å by på; Tistel og brennesle.
Egentlig er disse plantene særs undervurdert, da brenneslen er uvurdelig den dagen vi ikke har den ubegrensede tilgang på mat som vi har i dag, og tistelen er så visst ikke den styggdommen den ansees for å være.. Jeg syntes derfor det ikke var mer enn rett og rimelig at jeg gikk ut med det mål for øyet å yte disse plantevekstene rettferdighet..
Fra gårsdagens sopp-vekster spenster vi elegant tilbake til det vegetative stadiet, – i sin villeste form! Det er nemlig duket for nok en dose norske villblomster:
Vi har jo tatt noen oppgjør med enkelte norske ordtak den siste tiden. I anledning denne nærmest fullstendig bortregnede høysommermåneden, har vi kunnet avkrefte automatikken som antydes i ordtaket som sier at etter regnet, så kommer solen frem igjen. Det eneste sikre i så måte, er imidlertid at etter regn, -ja, da er det iallefall vått! Dernest, kunne Frodith’en så tilføye at det mest sannsynlig ville etterfølges av mer regn.
Og nå kan jeg også bekrefte at etter regnet på denne tiden av året, så popper det opp bøttevis med sopp!..
Sist, men så avgjort ikke minst, har vi så denne saken her.. Om det var opp til meg, ville det åpenbare navnet vært ‘golfballsopp’, for det er nemlig akkurat slik den ser ut. Litt bortenfor, sto det også en i liten utgave, men siden den var for liten til at rillene skulle komme frem på bildet, ble den kun seende ut som en kvit, klinkekulelignende sak uten hverken mål eller mening. Det kan selvsagt være den er langt vanligere enn som så, og/eller den tilfeldigvis er plassert slik at den kulerunde formen blir ekstra påfallende. Men ikke desto mindre, kan jeg ikke huske å ha sett noe slikt før slik som den fremsto her..
Fremdeles plaskende rundt i det våte element, er det denne gang de stille vann som overtar roret for det nyankomne nedfallsvannet.
Jeg har nemlig en aldri så liten metaforisk høne å plukke med de som står bak påstanden om at det er stillest vann som har den dypeste grunnen. Dette er jo regelrett vranglære, når sant skal sies! Selv det mest blikkstille av hav kan nemlig så visst ikke måle seg med den totale overflatestillheten som råder i de dammer, skogstjern o.l med vann som rekker til anklene!..
