Nesten halvveis ut i oktober er det ikke akkurat blitt noe mindre høstlig siden forrige helgs Ut(fordring) i Friluft, for å si det sånn!
Som seg hør og bør for denne tiden på året, bøtter det ned, -og dermed faller det seg vel også ganske naturlig at oppgaveordet som skal tolkes denne gang er:..
Å ta steget utenfor asfaltert og preparert vei i disse dager, er rett og slett synonymt med å ta steget ut i en gedigen innsjø.
Som om disse hvite bærene (jeg aldri har fått med meg hva heter) jeg ærlig må innrømme å ha rappet fra en hekk ikke var mer enn våte nok fra før, ble de plassert ut i en dam hvor jeg knapt rakk å få tatt et par bilder før de sank rett til bunns som et vegetativt Titanic.
Om styrtregnet gjorde så det ikke ble store fangsten for edderkoppen bak dette spindelvevet, ble det i det minste riktig så dekorativt av at det ble full av regndråper istedet for fluer!
Men det er jo ikke dermed sagt at regnvann er noen forutsetning for å kunne falle inn under betegnelsen klissvåt! Leah ble jo f.eks klissvåt da hun kombinerte svømmetur og dusj i fontenebassenget i byparken..
Det er altså fredag, hvilket betyr at uken (mest sannsynlig) avsluttes for deg, mens den så vidt har begynt for meg, og at vi facer atter en ny Ut(fordring) i friluft.
Denne helgen vil vi imidlertid være i vinden som aldri før, da oppgaveordet som skal tolkes er:
Tett opptil halve ansiktet er som blåst bort her jeg står!
..- Men det er dog ingenting sammenlignet med den medfarten disse stakkars solsikkene fikk som følge av det uværet som satte punktum for sommeren for en måneds tid siden.
Her er det jo liksom ikke måte på til medfart, -og her er den tross alt uopprettelig også!
har jeg bilder med fremhevede motiv allikevel fått.
…….
*ehh..*
Min poesi vil nok neppe anerkjennes av kultureliten sånn med det første (mindre en eller annen anerkjent kunstnerfreak skulle få det fore å lage en samling under arbeidstittelen kunsten å konstruere oppsiktsvekkende makkverk, e.l). Så de kulturelt korrekte over det land kan m.a.o prise seg lykkelig over at dette er en fotoutfordring og ikke en diktutfordring i det jeg altså, noe på etterskudd, gir meg i kast med fortolkningen av oppgaveordet FREMHEVET..
Et enkelt løvblad av de mange har blitt fremhevet mens de øvrige kun figurerer som en grønn, blurry ‘masse’ i bakgrunnen.
Mens det i dette bildet er en ørliten vanndråpe som blir fremhevet til det altoverskyggende.
Her er det imidlertid både bien- og dens utvalgte blomst som har blitt fremhevet!
Månen derimot, fremhever seg selv helt på egen hånd, -uten at jeg behøver gjøre noe verken fra eller til! – Det være seg som en lysende kule på nattehimmelen, eller som den hvite dagmånen vi ser et eksempel på her
Den siste uken kan en vel trygt si høsten har inntatt det ganske land. Som seg hør og bør, er det dermed et temmelig tidsriktig tema i ukens helgeutfdordring fra frilufts-Margrethe.
Da høsten fremdeles kun er ‘på papiret’ her på berget, og vi derav er gitt en ekstra sommerhelg som bonus, er helgens Ut(fordring) i Friluft helt i tråd med tingenes (s)tilstand:
Nå er det vel strengt tatt de færreste som traver ut i vann ut i de små timer med finstasen på, om så det er aldri så stille. Men det ble altså gjort da jeg var modell for en fotograf som bla.a resulterte i dette bildet, -som iallefall i mitt arkiv er titulert ‘stille vann’..
MEN.. Nå dreier jo dette seg strengt tatt om egen fotografering snarere enn egen posering! Og da kommer jeg jo bare ikke unna dette bildet fra den lille insjøen i Askimparken.
..- Hvor også denne anda ble foreviget, i det den seilte rolig over det vel så stille vannet.
Og sist, men ikke minst, har vi så disse ‘blommorna’ som ligger og flyter på den speilblanke vannflaten.
Den siste sommerhelgen anno 2024 er nå en realitet. Som alltid i forbindelse med at sommer går over i høst, liksom når våren tar over for vinteren, føler jeg på et litt sånn der ubehagelig vedmod. Jeg har generelt et ganske anstrengt forhold til dette med endelser av tidsepoker, liksom jeg har med avskjeder. Og når sinnsstemningen er litt sånn så der, er det som fåt tankene over på noe annet virkelig velkomment, – slik som f.eks en aldri så liten Ut(fordring) i Friluft. hvis oppgave denne gang er:
Når det er snakk om at noe skiller seg ut, tenker en jo først og fremst på det visuelle; Det være seg at noe står ut i forhold til omgivelsene, slik som f.eks månen lyser opp på den mørke nattehimmelen. – Eller det kan gå på det å skille seg ut i fra mengden/flokken utseendemessig på ett eller annet vis, slik som tilfellet er for den sorte anden i selskap med de brune.
Videre skiller jo Leah seg definitivt ut blant ‘pelsdottene’ mine i kraft av å være ‘eneste hunden i kurven’.
Men det å skille seg ut, behøver ikke nødvendigvis å være synlig fra utsiden. For min egen del, så er jo unektelig det ytre temmelig ‘velstriglet’, da det ikke er stort som avviker fra norm hverken i hht klær, hår, eller sminke. Men hva den personen som finnes på innsiden angår, har jeg bestandig hatt mine små særegenheter som gjør at jeg skiller meg litt ut fra mengden. I løpet av skoleårene, bestrebet jeg meg imidlertid på kvitte meg med alt av særegenheter, da det å kunne fremstå akkurat som alle de andre føltes så prekært at det like gjerne kunne stått om liv og død. Etterhvert som jeg ble voksen, begynte jeg imidlertid gradvis først å akseptere disse særegenhetene, for så å verdsette det at en faktisk har ens egen persona som det ikke går 13 av på dusinet. Det finnes jo ikke noe kjedeligere enn det ‘normale’!
Pelspøblen min er temmelig små i størrelse, men betydningen de har i livet mitt er større enn noe annet.
Forøvrig, er jo det å starte dagen med en velsmakende dose koffein blant disse små tingene som muliggjør noe slikt som hverdagsglede.
Men det er nå ikke bare i ens egen lille verden at det er de små tingene som teller. De er faktisk en betingelse for selve livet på denne planeten! Uten de livsformer vi ser på som ubetydelige i hverdagen, vil faktisk hele ‘driten’ klappe sammen som et korthus, og da snakker vi virkelig stor betydning!
Som sist uke, ble også denne ukens helgeutfordring fra Ut i Friluft nødt til å vente til helgen starter i min lettere forskrudde verden; Nemlig på mandag. Og denne gang, lyder oppgaven LITEN & STOR.
Hva som er lite- og hva som er stort, er jo så relativt det kan få blitt. I den store sammenhengen, er jo sånt som en kløver en liten plantevekst. Men om vi så går ned til deres nivå, har vi brått en verden med de reneste giganter sammenlignet med de minste av sitt slag.
På samme vis, blir et grantre som strekker seg over mine 1,72m knøttlite i forhold til kjempen ved siden av på gud-vet-hvor-mange meter.
Men elendig bildekvalitet til tross, er det ingen vakrere løsning på denne utfordringsoppgaven enn dette snart 7 år gamle bildet av Rusken som gir trygghet og varme til en knøtt-liten Knert..
