For de som kjenner meg, kommer det neppe som noen bombe at hagebed og blomsterkasser dandert til perfeksjon med blomster i matchende farger og så perfekte formen at ikke et kronblad er skakt dandert i spektakulære formasjoner, ikke er min greie. Ikke for at jeg ikke syntes det er et vakkert skue, for all del! Mange av de er jo de reneste kunstverk!
Men ‘pent’ er nå engang ikke synonymt med verken interessant eller fascinerende. – Iallefall er det ingen slik link hos meg.. – For meg, har nemlig ‘pent’ en lei tendens til å bare bli nettopp det; Pent. Det gir et allment delikat, forseggjort og presentabelt skue, men that’s it. Jeg stopper ikke opp fordi en blomst er perfekt i formen. Om synet av en blomst skal få meg til å stoppe opp, er den nemlig nødt til å skille seg fra mengden på ett eller annet vis. – Den er m.a.o nødt til å være så fjernt fra det perfekte at den blir oppsiktsvekkende rar!
Men med rett lys fra rett vinkel, i tillegg til en aldri så liten dæsj med flaks (iallefall for min del) kan et kamera imidlertid gjøre selv det mest kjedelige interessant. Her er en i utgangspunktet sånn der striglet blomsterkasse ved inngangen til boligfeltet som jeg har forsøkt å gjøre mest mulig ‘kjempeblomstjungel’ ut av. Om jeg hadde hatt noen kunstneriske ambisjoner, ville det vært titulert noe sånt som ‘Jurassic Flowers’.. *haha*
I skogholtet på baksiden av boligfeltet, ligger et gigantisk tre som på ett eller annet vis har veltet, og dratt med seg den ditto massive roten i fallet. Dette har vært et dagligdags skue i år til ende, men brått så kommer jeg enten over den fra en litt annen vinkel enn normalt, eller om det er lyset som treffer på akkurat rett tid på rett sted.. – Ikke vet jeg. Men hva nå enn det skyldes, åpenbarer altså brått dette olme uhyre seg i denne konstruksjonen som jeg aldri har sett før, og nå som jeg først har sett det, syntes det helt utrolig at det ikke har fremkommet før, for det er jo helt åpenbart etter først å ha sett det en gang. Men hvorvidt det også er synlig for andre, gjenstår imidlertid å se..
Vi har riktignok blitt regelrett snytt for alt som i det hele tatt kan minne om en høysommer. Men om vær- og temperatur skulle fortsette i samme forskrudde spor slik at vi kan få oppleve kombinasjonen eplesesong i sommervarme, så er iallefall jeg ‘happy as a horse’!
Jeg kjøper nemlig aldri epler i butikken. Som all annen frukt, erklæres jo også disse utgått på dato, for så å kastes så snart de blir skikkelig modne, og derav smaker godt. Men i motsetning til de fleste frukter, der de når sin topp bare de får lagt noen dager til modning, så er epler blant de frukter som jeg ikke har spesielt sansen for. – Og mye av grunnen er nok at de er så durabelig harde at det er grunn til å frykte at hele ‘nebbet’ vil bli sittende igjen i eplet en vakker dag en forsøker seg på å ta en bit.
Men de gamle, gode norske hageeplene, derimot, er noe ganske annet. -Og da spesielt de ‘uber-saftige’ glasseplene.. Det er disse som er epler for mitt vedkommende, og ikke disse smått tørre, steinharde tannknekkerne som fås i butikken, hvor det i mange tilfelle faktisk er så galt at det er skallet som gir fra seg mest smak!
På papiret, er ikke bare Pepsi et rovdyr, -men på toppen av det hele et rovdyr av aller ypperste merke, er imidlertid KUN på papiret. Pepsi skal også være en fullvoksen pusejente på 6 somre, og derav være både selvstendig- og ha en utferdstrang, hun, uten at det har en tøddel å si for hvordan hun faktisk er skrudd sammen!
Pepsi er nemlig den evige ‘babyen’ blant ‘the furry 5’. – Den lille, over gjennomsnitts bortskjemte- og ditto kresne lille prinsessen, som er så til de grader distansert fra ‘ur-katten’ at hun, tro det eller ei, faktisk har vist seg å være redd for mus!.. At noen beveger seg utenfor postkassegjerdet, er en annen ting som denne frøkna misliker på det sterkeste. De skjeldne gangene hun følger med på tur i butikken snaut 100m borti veien her, så er det iallefall den siste timen før stengetid, hvorpå hun uttrykker sin misnøye fra start til mål, for å si det sånn..
Ellers kan jo nevnes sånt som at hun skulle hatt en fullvoksen mjauestemme, men har beholdt den av en sånn ca 8 – 12 uker gammel kattunge. Som katt, skulle det vært begrenset hvor stas hun skulle syntes det var å bli båret rundt, men Pepsi opptrer som om hun kunne skippet fremdrift for egen maskin ‘all together’. – Det er både trygt, tørt- og varmt på beina utendørs, samt at det er langt bedre utsikt der oppenfra, må vite!
I det hele tatt en one of a kind puseprinsesse som livet vitterlig ikke ville vært det samme foruten.
Dagens bilde er tatt i forbindelse med Mental helse avd. Indre Østfold & Marker sitt årsmøte tidligere i år, hvor så min gode venninne, Lene Kapstad, ble gjenvalgt som leder, i tillegg til at ‘yours truly’ (her sett smått vill i blikket med leppestift på tennene) ble gjenvalgt sjef over pengesekken for atter en toårsperiode.
Nå har det seg imidlertid så at disse to her også er oppsatt som organisasjonens representanter i det kommende kommune- og fylkestingvalget!!
Jeg har riktignok fleipet med dette her i et innlegg for noen dgr. siden, men når sant skal sies, kommer jeg ikke utenom at dette føles i overmåte stort. Det ligger jo unektelig en tillit til at vi faktisk innehar det som trengs for å kunne fremme de respektive interesser fra organisasjonens side. Jeg så jo ikke noe sånt som dette komme ‘by a long shot’. Jeg har snarere bare tatt det for gitt at det blir en blank stemme fra min side siden Liberalistene ikke stiller til valg i min valgkrets, -for så at det brått ramler inn en mld. om at jeg brått befinner meg på de respektive valglister! Med min sentimentalitet til dette med konstitusjonen, og de som har kjempet med livet som innsats opp nigjennom historien for at vi skal nyte godt av den demokratiske velferdsstaten, er det jo ikke å komme utenom at en viss ærefrykt og ydmykhet avstedkommer det å brått befinne meg blant de som representerer selve demokratiet..
At ‘bossen’ har erklært seg nødt til å rømme landet dersom galskapen har nådd dithen at jeg velges inn blant de som skal styre skuta- og tilsvarende flåserier og ufine morsomheter, lar jeg glatt passere uten å la meg affisere. Jeg ankommer like fullt med hevet hode for så å melde at borgermesterkandidat Henriksen er ankommet, uansett hva som måtte kastes i min retning, flirende hoderystninger- og ditto øyehimlinger *hehe* .
Altså.. Brått så kommer jeg over et tre hvor flere av bladene har slike runde, rødfargede utvekster som ser ut som bær! Jeg kan ikke huske å ha sett noe slikt før, men det må jo være en eller annen form for parasitt eller noe. De sprer seg jo tydeligvis først og fremst på det respektive treet, da dette var det eneste som hadde de. Videre, later det til at de begynner i det små og vokser opp til de blir som den største på dette bladet.
Nå later det til at ‘the furry five’ har kuppet denne spalten fullstendig her, men når Tufsa leverer så til de grader som dette her, -selv uten bruk av bestikkelser eller andre former for manipulasjon, er det jo rett og slett ikke til å unngå..
Tufsa er jo unektelig den av de fem som virkelig vekker oppsikt blant de hun måtte møte på sin vei pga. det unike utseendet. Men denne frøkna er faktisk enda mer unik i personlighet. En ting er jo at disse her forlanger sin daglige tur, hvor de følger etter som andunger etter andemoren. Men Tufsa drar dette her unektelig til et helt nytt nivå, da hun blir med til verdens ende, om så skal være, for så at hun bare kan bes vente om jeg går inn et sted, og hun venter til jeg kommer ut i gjen, for så at vi kan ta fatt på tilbaketuren.
En Knert i poseringsmodus i rett belysning m.h.t å få ytt den speilblanke sorte pelsen, og hans generelt skjønne ‘jeg’ rettferdighet, er virkelig ikke hverdagskost! De gangene han måtte være i ro i godt lys, er det bare er en ørliten vridning på hodet i retning kameraet for perfeksjon, så er selv et såpass tett opptil et optimalt utgangspunkt i realiteten dødfødt. De andre kan godt nøye seg med å snu seg i det de bare hører navnet sitt, og i det minste forbli status squaw det knappe sekundet det da tar å få tatt det respektive bildet. Knert, imidlertid, -han kommer, -pronto! Og da venter han kos, og hopper dermed opp på to som en hvilken som helst hund i katteformat, for så å dytte hodet opp i hånden som holder kameraet, da denne later til å være den som er i aktivitet i øyeblikket, og derav tiltenkt brukt i kosen. Ergo blir det i beste fall et close-up så til de grader close at resultatet hverken blir seende ut som fugl eller fisk! – Ikke for dét.. Det ville jo forsåvidt vært serdeles merkverdig om et bilde av en katt ble seende ut som en fugl eller en fisk, men non the less, altså..
Men som du ser; ‘Every duck has its day’. – Hvis fugleart altså fungerer som en metaforisk katt i så henseende. For her har en i tillegg til det rent utseendemessige også fått foreviget essensen i personligheten til den lille ‘glad-tjukken’ min.
Fellesferien er i gang, hvilket også innebærer høysesong for de søppelmenneskene som driter i det ansvaret de hat påtatt seg ved å bli katteeiere.
Knerten min ble i sin tid funnet på en søppelplass da han var anslagsvis rundt 3 uker gammel, for så at han ble håndmatet, slik at han fikk vokse opp til å bli den særegne, lekne, og ikke minst (særdeles) matglade ‘glad-tjukken’ han er i dag.
Videre, er det jo også et problem med at ingen velger de sorte og hvite kattene, da de etter sigende skal være for ‘vanlige’. Men jeg kan iallefall forsikre om at det overhodet ikke er noe vanlig med Knert, for dette er nemlig en fyr med den mest særegne personlighet som tenkes kan! Samtidig som jeg er uendelig glad- og takknemlig for at han endte her hos meg, så har jeg allikevel intet annet enn forrakt for de som måtte ha skylden for at han gikk der mellom søppeldunkene alene i en alder hvor det kun ville vært snakk om en time eller to før noe hadde tatt ham ut av tiden, for å si det sånn. Så dersom jeg hadde fått vite hvem de var, eller noen andre som gjør noe tilsvarende, ville jeg uten å nøle smurt alt fra navn- og adresse- til bilder om så var utover i både blogg- og alt jeg måtte ha av sosiale medier. At dette ville vært et lovbrudd er jeg fullt klar over, men det er en lov jeg ikke ville nølt et sekund med å bryte om så var..
Tok med ‘pelspøblen’ inn på nye- og ukjente stier i dag, hvilket for en gangs skyld avstedkom uten et eneste feilskjær m.h.t å finne veien tilbake igjen!
– ‘Men hvorfor bruker du ikke google maps, da?’ er standardspørsmålet når min stedsans kommer på agendaen. Og svaret på det er ‘joda, jeg bruker såvisst veiviseren fra Google. Men for det første, er den ikke alltid helt stø i hht f.ell, vann, stier- og skogsveier. Og i de tilfeller, hender det dermed oftere enn ellers at den monotone kvinnestemmen ber meg gå mot nord-øst etter 150m, -og da er jeg uansett fucked.. Bortsett fra dette med at solen står opp i øst og ned i vest, har jeg nemlig ikke den ringeste anelse om hvilken himmelretning som er hvor i forhold til der jeg måtte befinne meg! Så en allviter som forteller meg at jeg deretter skal fortsette i norsøstelig retning i 400m for så å ta til vest, er m.a.o like mye til hjelp som om den snakket til meg på urdu..
Jeg unngår m.a.o å begi meg ut på ukjente steder utenfor alfavei uten selskap av dyr. For med deres selskap, vil iallefall ikke den ørkesløse vandringen i villfaarelsens forvirring vare lenger enn til at de går lei, for da at de finner det for godt å ta med den forvirrede hjem..
