‘Dagens bilde’ er et slags ‘bli kjent’-konsept bestående av at blogg-dagen avsluttes med at det legges ut et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Dette landskapet som altså befinner seg rett på baksiden av boligfeltet, er altså åstedet for et temmelig stort flertall av de billedserier som har blitt lagt ut her inne de siste par årene. Såpass hyppige fotoinnlegg som det etterhvert har blitt fra det lille skogholtet som er igjen av den storskogen som inntil for få år siden utgjorde en betydelig del av kommunedel Askim, ville jo aldri latt seg gjøre om jeg hadde gått for landskapsbilder som spesialfelt istedet for den respektive ‘boostingen’ av alskens rusk og rask som jeg bedriver i så måte.
Men non the less, blir det dog tatt ett- og annet landskapsbilde dann og vann også. Og grunnen til at jeg har valgt nettopp dette bildet, er at det samme området har figurert flere ganger her inne, slik det fortoner seg i de forskjellige årstider og værforhold. Faktisk er det ikke lenge siden dets siste opptreden i denne spalten, hvor det da, paradoksalt nok, fremsto i den vårlige utgaven som i følge datoen ville stemt langt bedre overrens med normen for da dette vinterbildet ble tatt..
En del av dere husker sikkert hvordan Knertens historie begynte med at han ble funnet på en søppelplass da han var anslagsvis rundt 3 uker gammel, hvorpå de andre tok imot ham på det mest rørende vis.. Dette bildet er altså et tb som viser hvordan det ble brutt med alt som var i hht hva som er artstypisk adferd for katter. I dette ligger at hannkatter jo ikke er gitt å inneha noe omsorg- og beskyttelsesgen ovenfor unger, men her ser vi altså et eksempel på hvordan sjefen selv, selveste kattekongen av omegnen, besørget trygghet og varme for den lille karen..
I tillegg til alt annet ved Knertens historie, er den altså et lysende eksempel som beviser hvordan katten er en høyst bevisst skapning som selv kan velge å handle på tvers av dens naturlig gitte adferdsmønster.
Om jeg kan sies å angre noe hva yrkesvalg- og liv angår, så er det at jeg ikke ble frisør. For ikke bare syntes jeg hår er utrolig artig å drive med. Jeg har nemlig også vist meg, på ett eller annet vis, å kunne ta det som faller inn under denne profesjonen forbausende lett. Bla.a har jeg tilegnet meg en serie klippeteknikker ved å se noen gjøre det, liksom jeg alltid finner ut av hvordan en foretar ulike fletter og oppsett (som f.eks fiskebeinsfletten som er avbildet her) m.m.
Det mest oppsiktsvekkende ved dette her, er at jeg overhodet ikke har vist tegn til å være praktisk anlagt på noe annet område! Med unntak av denne friseringen, ligger nemlig min styrke i så måte ene og alene på det teoretiske plan.. – Dvs. med et mulig unntak, om en regner slikt som stedsans for en teoretisk egenskap, for der er det nemlig fint lite naturbegavelse å spore. Så kanskje denne hår-greia rett og slett er en naturens noe forkvaklede ‘replacement’ for den ikke-eksisterende orienteringsevnen??
I tillegg til å ‘gjøre et nummer’ ut av alskens rusk og rask jeg finner ute, syntes jeg det er artig å eksperimentere med å se hva jeg kan få ut av ting og tang jeg måtte ha for hånden. -Og slikt som sminke er jo priceless i så måte.
Her er det rett og slett en mascara som er avfotografert på et papirark sammen med en flytende leppefarge som er blitt smurt litt hist og her på nevnte underlag, før jeg har brukt bakgrunnsfjerner med null i slingringsmonn slik at den lar alt av skygger være igjen for effektens skyld.
Det var bare ikke til å komme utenom ‘the furry five’ hva denne dagens bilde angår heller, da dette bildet av Pepsi som koser inntil Tufsa er ubetalelig motiv for en ‘kattemor’. Å få brukbare bilder av slike kosestunder er nemlig lettere sagt enn gjort. For det første, har de en egen radar når det kommer til kameraer pekende i deres retning som de har det med å benytte seg av til ren bildesabotasje. Dessuten er gjerne såpass store deler av ansiktene deres skjult at utkommet av forevigelsen gjerne ikke blir annet enn en pelsball der en ikke engang ser hva som er foran og bak. Men dann og vann, så vil det seg altså med å få tatt bilder som dette, som viser hvor hinsides herlige de er
Ved første øyekast fremstår Ruskens langhårede pels fremdeles praktfull. Men med ett en tar en ekstra titt på bakre halvdel, så har det pelshavariet som følger hver eneste vår nå begynt ved at de første knutene er måttet tas..
Rusken sin pels har nemlig en helt annen struktur enn de andres. For mens både Pepsi & Tufsa også er langhårede, og dermed får en og annen knute, så går Rusken sin fra å være regelrett striglet til å bli en eneste kjempeknute over natten. Vi børster derfor og steller som gale med det mål for øyet å redde så mye som mulig, men knuter som innebærer klipp- og/eller barbering dannes uansett hva en måtte gjøre..
Det by far viktigste her, er imidlertid å unngå å måtte ta en (mer eller mindre) helbarbering. For det å få på den her pusegutten noe som beskytter mot vårsolen i det denne øker i styrke, har nemlig feilet massivt ved hvert eneste forsøk..
I dag blir det et aldri så lite tb i denne spalten i form av et gjensyn med bildet som ble lagt ut i forbindelse med at jeg ble avslørt som morderen i påskekrimmen som ble arrangert på jobben i fjor. (Innlegg ble, som seg hør og bør, lagt ut i forbindelse med dette her; historien/opptakten og avsløringen)
Denne historien endte så med å ta så til de grader av at jeg i møte med nye mennesker kan presentere meg som ‘morderen i påskekrimmen på Corner sin FB -side, for så å bli ‘the life of the party’ for samtlige som har vært innom denne dann og vann det siste året. Om denne greia var kjempeartig å få bli en så stor del av i utgangspunktet, så har den massive responsen fra publikum ført til at det har blitt en kjempeopplevelse som aldri vil bli glemt.
Tro det eller ei, men dette noe spesielt fargede landskapet er faktisk ikke photoshop’et, men slik det fremsto ‘in natura’. Årsaken er rett og slett at bildet ble tatt under solnedgang, hvorav det karakteristiske fargespillet som befinner seg på himmelen bak meg kaster sin rødlige glans på omgivelsene.
Dette er for øvrig bare ett- av flere spektakulære fargelegginger av landskapet som skjer i tiden rett før- og under solnedgang. Forøvrig, innebærer dette at det er all grunn til å tro at et tilsvarende fargespill finner sted i forbindelse med soloppgang, men jeg befinner meg gjerne fremdeles i den dypeste søvn når den finner sted, så…
Valget av dagens bilde, falt på dette head-shot’et av Tufsa.
Tufsa er jo selveste puse-primadonnaen. Det er faktisk som om hun er meget vel klar over at hun, grunnet sitt one-of-a-kind multifargede utseende, er den av ‘the furry five’ som får mest oppmerksomhet fra utenforstående, for her holdes nemlig den langhårede manken i prikkfri stand. Jeg kan faktisk telle på en hånd de gangene det har vært så mye som antydning til knutedannelse i den pelsen! Så mens Rusken er gjengens lille slubbert i så måte, og derav må klippes og barberes hvert eneste år når vinterpelsen faller, har det til dags dato enda ikke vært nødvendig med så mye som et børstetak på Tufsa.
Men om hun er aldri så forfengelig, er hun også tøff som beinet. Kom med en hvilken som helst hunderase, -om så denne er stor som et hus, så setter hun blikket rett i de med en ‘in your face’ -attitude på steroider.
Selv om det kanskje ikke fremkommer i en så alt for stor grad her på bloggen, er parfymerier de utsalgsstedene jeg har det med å parkere. Det er nemlig noe så til de grader forlokkende med alle disse flaskene og krukkene hvorav den enes design er mer delikat- og forlokkende enn den andres. – Og det hele ender så alt for ofte med impulskjøp av ett eller annet jeg allerede har mer enn nok av fra før, hvilket bla.a gir seg utslag i et, mildt sagt, bredt utvalg av dufter.
Når sant skal sies, så er de som pryder baderomshyllen på dette bildet bare de som blir brukt. Det er imidlertid flere enn som så, for det er også en god del reinspikkede bomkjøp som slenger rundt i skuffer og skap som bare venter på å gis bort..
