Om så ikke det aller siste, er det iallefall et av de siste utendørsbildene av Pepsi for året! Denne pusejenta er nemlig ingen friluftskatt, i betydningen svært lite fleksibel m.h.t vær- og temperaturforhold som må til for at hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens de andre ikke lar seg affisere en tøddel av slikt som kjølige netter og litt blåst, så er er det lengste Pepsi kan strekke seg å strekke frem hodet når døren åpnes, og se med vantro på hvordan hennes medkatter fyker ut med liv og lyst. Følgelig, ble kattekassen forlangt* tatt frem for vinteren i helgen, med all den oppgitthet som følger av at Tufsa, Dolly og fra tid til annen også Knert kommer inn for å gjøre sine fornødne i kassen, for så å gå ut igjen.. For Ruskens del derimot, råder en ufravikelig innstilling som tilsier at ekte katter driter ute! For husets pelskledte herre, er ikke kassen engang et alternativ, så han fyker ut for å gjøre fra seg uansett vær. I han har vi m.a,o Pepsis rake motstykke.
* Forlangende vil for Pepsis del si at den godeste pusefrøkna setter i å pipe fra badet, for så at hun setter seg til og tisser i dusjen i det hun blir sett. Jeg mener.. Tydeligere går det vel ikke an å få gitt beskjed om at nå er grensen min nådd fot å gjøre mitt fornødne ute, så her er det bare å følge ordre..]
Etter at kaoset hadde nådd dithen at selv det (selvsagt) urørte lasset med klær m.m som ‘midlertidig’ ble slengt bak sofaen under forrige (forsøk) på å gjenvinne et minstemål av orden her (- i et full blown selvbedrag om at de skulle gås igjennom m.h.t å kaste, beholde, eller gå til gjenbrukskonteineren) hadde økt såpass at den bikket høyden på ryggen den hadde vært skjult bak, så var det ikke lenger noen bønn; ‘Casa Henriksen’ var pokka nødt til å undergå en ‘ekstrem opprydding’, oppstart snarest!!
Og i en oppryddingssetting som faktisk går så langt som å innkludere en opprydding etter det foregående oppryddingsforsøket, så er en i det minste garantert en aldri så liten oppmuntrende faktor i elendigheten; Nemlig alt det en finner som hele kåken har vært tett innpå å bli plukket fra hverandre på leting etter, for ikke snakke om alt det en finner som en ikke hadde den ringeste anelse om at en hadde! Sistnevnte gruppe, dreier seg heller ikke bare om at jeg ikke evner å erindre hvordan de respektive ting er kommet meg i hende, -men de fleste av de er også ting jeg ei heller ser for meg at jeg under noen omstendighet kunne ha kjøpt!!
– Gaver, o.l??
Ett og annet kan nok være noe slikt som har vært lagt ved en gave, som produktpromotering, e.l. men neppe noe ut over det. De som gir meg gaver, er jo for det første nødt til å kjenne meg som person (jeg mener.. her har det iallefall vært et totalt fravær av fremmedfolk som har dukket opp med gaver de har funnet det for godt å kjøpe til meg). – En har jo iallefall et minstemål av innsikt i hva som egner seg å kjøpe til de som er omfattet av ens gaveliste. Og for det andre, er de gjenstander som ikke omfattes av nevnte faktor gjerne av en slik karakter at om så var, ville det ha vært en gave jeg GARANTERT ville husket!
Her er intet mer betegnende for den faktoren enn den avbildede leppestiften som brått åpenbarte seg i bunnen på det lasset som var i ferd med å sprenge kisten..
Jeg mener..
W.T.F!??
Produktmerket, sa du??
– Mushroom!
Greia er jo bare at de har gjort seg så til de grader flid med utformingen at man må være borderline blind for ikke å få med seg at denne leppestiften her vitterlig IKKE er formet som noen sopp.
På fredag ble Askim-quiz’ens 20-årsjubileum feiret med brask og bram på jobben. I tillegg til den sedvanlige kunnskapskonkurransen utført til god drikke og ditto stemning, ble det denne gang både prisutdelinger, matservering ved bordene, ordførerbesøk, og i det hele tatt stor stas. I den anledning, var selvsagt ‘yours truely’ sitt ansvar bevisst, og stilte derfor velvillig opp på bilde og intervjuv i lokalavisen. – En oppofrelse som snarere har blitt møtt med mobbing fra den godeste bossens side enn med den fortjente anerkjennelse i etterkant..
Dette var, kort oppsummert, m.a.o en av de artigste kveldene på jobb noensinne, med fulle hus, og stormende jubel. En arbeidsøkt som dermed vil bli husket.
I dag har vi rett og slett et forstørret utsnitt av et bilde av dagmånen som ble tatt i sommer en gang. Videre har jeg gjort mitt ypperste i hht å få det så skarpt og tydelig som mulig, for så å i det minste kunne begynne å danne seg et inntrykk av hvordan landskapet faktisk er der oppe. Og selv med mine manglende verktøy, samt generell peiling på denne formen for bilderedigering, kan en altså bare her skimte hvordan det som med det blotte øyet fremstår som mørke partier, faktisk er kratre, -altså groper/’hull’ i overflaten. Disse er altså avstedkommet av de talløse asteroider som har dundret ned på vår satilitt i årenes løp.
For mens tett opp til alt (hvorav det jo er få, men dog alt fra smått ødeleggende- til katastrofale unntak) som kommer på kollisjonskurs med jorden ‘pulveriseres’ i det de braser inn i atmosfæren, har jo ikke månen noen slik beskyttelse what so ever. I tillegg fører den manglende vinden- så vel som geologiske aktiviteten til at de ei heller viskes ut av tidens tann. Jeg mener.. Når bare et enkelt fotspor blir stående standfast i sanden i det uendelige, så sier det jo sitt!
Med tanke på hvor fascinerende det er for en ‘space-geek’ som meg å studere månen, vil det vel neppe komme som noen bombe at det er ingen jeg misunner mer enn de som faktisk har fått oppleve det å stå på månen og studere jorden..
En ting ved ‘the furry 5’ som etter alt å dømme vil forundre meg til evig tid, er hvordan de evner å snappe opp at jeg befinner meg nøyakig der- og der i terrenget fra lange avstander, og på steder der såpass med folk passerer at det umulig kan la seg gjøre å stedfeste meg med 100% nøyaktighet, for ikke snakke om bombesikkerhet, ved hjelp av luktesansen. En spororhund ville kunne skille ut en fra mengden, for så å følge sporet etter vedkommende til det ender, men jeg kan ikke skjønne annet enn at selv disse iallefall hadde stanset opp for iallefall å være på den sikre siden om at sporet endte akkurat der, og at de derav har funnet rette vedkommende. Men disse ‘pelsbollene’ her, hvorav de fleste av de på toppen av det hele skyr mennesker de ikke kjenner som pesten, bare feier ‘rett inn fra venstre’ i hastigheter, hvorav de på brøkdelen av et sekund går fra å ikke være å se- til å befinne seg rett ved beina mine. Spesielt Rusken er helt ekstrem når det kommer til dette her. Han er nemlig ikke bare den som i størst grad skyr ‘fremmedfolk’, så det er ‘no chance’ at han ville løpt den minste av risiko for å feile i hht dette her, og brått sprettet frem til feil person(er). – Han er også den som brått kan sprette frem fra skråninger, skogholdt, og gud vet hva på de utroligste steder. – Og da mener jeg steder han aldri i verden ville funnet på å gå alene, for å si det sånn. Ergo er han 100% sikker på at det er meg i det han setter av sted fra utgangspunktet.
Så vidt jeg evner å begripe, er dette rett og slett nødt til å ha sin forklaring i at de på ett eller annet vis hører at det er meg på gangen! Nå hender det de spretter frem når jeg kommer på sykkel- eller sparkesykkel også, men da befinner de seg åpenbart i nærheten slik at de har kunnet spotte meg ved hjelp av syn- og luktesans. Det er kun når jeg går at spesielt Rusken brått kan sprette frem på et hvilket som helst fortau e.l
‘The furry 5’ er riktignok noen skikkelige småpøbler til tider, men når de sover, er også disse her syndefrie. – Og det syntes, hvilket her er demonstrert av Dolly. En skulle jo vitterlig ikke tro disse nøstene som vekselsvis ligger som noen sammenkrøllede pelsdotter hvor en tidvis virkelig må se etter for å kunne skille hva som er forran fra hva som er bak, og utstrakte så lange de er, -hvilket har det med å virke langt lenger enn de er. Jeg mener.. Greit nok at f.eks Rusken er en røslig pusegutt, -men at han skal kunne ta opp en hel treseters sofa, henger bare ikke på greip. Men like fullt er det akkurat det han gjør. -Og de andre er vitterlig ikke så langt unna de heller.
Da var altså det fjerde- og siste bildet i serien som viser det nøyaktig samme motivet vinter, vår, sommer og høst. Planen er å få printet de ut for så å henge de opp som en enhet i fire deler. Alternativt, blir det å ‘koble’ de sammen til et større bilde.
Poenget er uansett at en på den ene siden umiddelbart skal gjenkjenne at landskapet er nøyaktig det samme, samtidig som det kommer frem hvordan det endrer seg etter årstidene. Forhåpentligvis blir sluttresultatet iallefall sånn noenlunde i tråd med hva jeg har sett for meg.
Følg med i neste, -og antagelig siste episode for å se hvordan det hele ender opp! Forhåpentligvis klarer jeg i det minste å stramme meg opp såpass at jeg får sluttført prosjektet innen en relativt nær fremtid..
Lørdag kveld, var det bare en kjapp tur hjem for å skifte etter jobb, for så at det bar rett til innflytningsfest hos bossen. – Og når bossen inviterer, så tas konsepter som oppvartning, festbord og i det hele tatt ‘slåing på stortrommer’ til et helt nytt nivå. De andre gjestene hadde jo allerede festet, spist og drukket i flere timer allerede, så dette bildet av bufeten tatt i god tid etter min ankomst, burde vel si det meste. -Men det gjør det faktisk ikke, by a long shot. Tro det eller ei, men den oppdekningen dere ser her, var bare toppen av isfjellet, hvorav størstedelen av dette metaforiske ‘fjellet’ besto av fat med alskens delikatesser på rekke og rad nedover bordene sammen med et farlig utvalg drikkevarer.
Stemningen var m.a.o mildt sagt upåklagelig godt ut i de små timer, og jeg var glad jeg kun skulle jobbe med tilrettelegging av puben på søndag, for å si det sånn..
At en skal se noe inni granskauen mye før øynene detter ut, må vel være det sanneste ordtak som finnes. – Det er i allefall min erfaring. – Hvis erfaring fikk lagt ytterligere kjøtt til beinet da jeg tidligere i dag parkerer fullstendig med et ditto hakeslipp av 8. grad ved synet av dette ‘satan-svarte’ sopp-oppkommet!
På et lite felt på typ 2x2m var det altså et oppkomme av kullsorte sopp. Om ikke dette var skrudd nok i seg selv, lot det også til å være en forskjell på utformingen av hattene som gikk utover de som forårsakes av ytre påvirkning og ødeleggelser. Men her kan det selvsagt være at jeg ubevisst legger mer i de observasjoner jeg gjør pga at jeg i utgangspunktet er så satt ut av dette freak-showet av en soppvekst jeg aldri kunne sett for meg eksisterte..
Jeg var både innom tanken på at det skyldes forråtnelse hvor de av en eller annen grunn var blitt stående, så vel som at forklaringen kunne ligge i jordsmonnet, for så å utelukke begge hypotesene nærmest umiddelbart. Forråtnelsesforklaringen falt pga at den forutsetter at de det gjelder er utvokst og utlevd, for å si det sånn, og her var det vitterlig en like stor representasjon nyoppkomne ‘ungsopp’ som ‘oldiser’. Jordsmonnteorien ble umiddelbart avskrevet som direkte latterlig, da vegetasjonen forøvrig var 100% i tråd med normalen, for ikke snakke om at jeg ikke kan begripe hvordan det brått oppstår et sånt bitte-lite felt inne i et skogsområde der jordsmonnet plutselig skal bli fullstendig ‘fucked up’ sånn helt ut av det blå.
Så hva faen ER nå dette her!?? Ut i fra det foretatte bildesøk, virker det jo som om Google er like svar skyldig som meg..
Det er enkelte sider ved ‘the furry 5’ jeg overhodet ikke skjønner meg på, og en av disse ser dere her, i Ruskens skikkelse..
Som enhver kattemor med respekt for seg selv, har ikke disse bare en full skål/bolle med friskt vann til enhver tid stående på matplassen inne. I tillegg har de en stående ute på verandaen i den tid vær- og temperaturforholdene tilsier at de liker å slappe av der ute i ‘solsengen’ som de selvsagt også har fått tilrettelagt der ute. Men like forbannet, så drikkes det altså sølevann over en lav sko, til tross for at vi befinner oss max 5 min hjemmenfra..
Nå skal det imidlertid presiseres at Pepsi ikke ville stukket tungen i dette her om så livet sto på spill, men de andre, derimot, later til å være fullstendig uberørt av hvorvidt det de drikker er springvann fra rene boller, eller regnvann fra skogbunn. – Hvilket blir ekstra spesielt når en legger til hvor hinsides kresne de er i matveien forøvrig..
