Dette holder bare ikke mål!

Jeg er akkurat hjemkommet etter å ha vært en tur apoteket, der jeg ble ekspedert av et kvinnemenneske som vel må sies å være så uegnet for et serviceyrke som det er menneskelig mulig å få blitt.. 

 

 

Den respektive opplevelsen, skjedde i forbindelse med at jeg var nødt til å hente ut resten av medisinen som var foreskrevet for hunden min, Ferrari, som har pådratt seg en kraftig bronkitt.

– Og bare for å få dette fastslått en gang for alle; Jeg kan med hånden på hjertet si, og det fra et objektivt ståsted, at jeg overhodet ikke er storforlangende og/eller vanskelig som kunde. I utgangspunktet, er det eneste jeg forlanger en imøtekommende betjening med et stemmevolum som lar seg oppfatte av det menneskelige øret. På enkelte steder, som eksempelvis på et apotek, er det (selvsagt) også påkrevd en fagkunnskap, men her er jeg faktisk fornøyd bare de evner å fremskaffe den nødvendige informasjonen. Men når ikke disse beskjedne kravene innfris, slik som i dag, blir jeg imidlertid fort små-gretten..

For dette damemennesket som betjente kasse to i det nummer 144 sto for tur, var akkurat like blottet for imøtekommenhet som hun var umulig å høre. – Altså:.. Når en som kunde ankommer disken, er det for obligatorisk å regne at en møtes med et blidt ‘hei’ (e.l), og iallefall ikke med et fullstendig utrykksløst ansikt som forblir like forbannet dødt, utrykksløst, og ikke minst lydløst som respons på ens eget ‘hei’. Det eneste hun ytret (-og det at hun faktisk sa noe, beviser jo faktisk at hun kunne om hun ville), var et spørsmål om det var for en hund (hvilket vel må sies å være grov sløsing med stemmebruken når resepten hun satt med var for hundemedisin, utskrevet av vetrinær Sylliåsen , tatt i betraktning at et ‘hei’ åpenbart ble ansett å være for meget), i tillegg til en gretten konstantering at kortautomaten ikke funket slik jeg var vant til.

 

 

I det jeg sto og ventet på at spetakkelet skulle gjøre seg ferdig med inntastingen på dataen, snappet jeg opp et par grynt, hvorav det ene viste seg å være rettet mot en (eller flere) kolleger. Hvordan de skulle kunne oppfatte at de i det hele tatt ble snakket til, er hinsides min fatteevne, da dette ble ytret gryntet med det samme tomme, uttrykksløse åsynet pekende i samme fremovervendte retning som gjennom hele denne seansen forøvrig. Dernest oppfattet jeg atter en rykning i underleppen i samhandling med at en ytterst vag og diffus lyd kunne anes å utkomme fra vesnet forran meg, og denne gangen, var det visstnok meg gryntet var rettet mot. Hva som ble sagt, -eller rettere sagt mumlet, må du imidlertid ikke spørre meg om en gang..

Jeg skjønner ikke engang hvordan det er menneskelig mulig å sitte med et fullstendig uttrykksløst ansikt, vendt i den nøyaktig samme retningen, med øynene rettet mot skjermen, samtidig som det så ut som hun så rett igjennom den. Når sant skal sies, var denne fremtoningen helt på grensen til det creepy. -Ikke en eneste gang så mye som lot hun som hun så på meg! – Ikke at jeg har noe å utsette på akkurat det, da det å få disse øynene rettet mot meg, samtidig som de så rett igjennom meg, etter alt å dømme ville ført henne over den nevnte grensen for creepy, slik at jeg meget vel kunne freaket helt ut der jeg sto..

Havner jeg i hennes kasse neste gang jeg befinner meg på dette apoteket, kommer jeg seriøst til å gi lappen min til en av de ventende, for selv å trekke meg en ny. Ikke pokker om jeg lar meg ekspedere av dette zombie-mennesket en gang til! Men så fremt jeg har mulighet til det, kommer jeg nok til å ta apotekeraffærene mine til forretningen som ligger utenfor sentret heretter. De stenger visstnok en god del tidligere på ettermiddagen, men dette kan jeg strekke meg rimelig langt for å rekke for å slippe å risikere et gjennsyn med denne ekspeditøren fra helvete!..

 

 

Fra livredd til lettet..

Jeg våknet grytidlig i morges etter knapt å ha sovet i det hele tatt, i full visshet om at dagen i dag mest sannsynlig ville bli en av de værste i mitt liv. 

Lettelsen over at det ikke ble så, er rett og slett ubeskrivelig.. 

 

Ferrari

 

Kl. 09;00 ->  Hunden min, Ferrari (13) har pådratt seg en stygg hoste de siste dagene. Det som først virket som en forkjølelse, eskallerte raskt til en fryktelig greie der jeg var livredd han ville kveles. Altså; Det var ingen vei utenom.. Ferrari måtte til dyrlegen pronto, og jeg har aldri vært reddere i mitt liv. Når en såpass gammel hund blir syk på denne måten, er en smertelig klar over oddsene for å måtte forlate klinikken alene, så jeg var nær ved å gå fullstendig i oppløsning da vi troppet opp på dyrlegeklinikken i det den åpnet for dagen..  Jeg vurderte faktisk å ringe jobben for å si jeg ikke ville være i stand til å jobbe denne helgen allerede i går kveld. – Så sikker var jeg på at dette ikke kunne gå bra. Men så lenge det finnes liv, finnes det som kjent håp, så jeg gjorde heldigvis ikke det, for..

 

 

kl. 11;40  ->  ..- Var vi gudsjelov hjemme igjen begge to! Ferrari har (heldigvis ‘bare’) pådratt seg en kraftig bronkitt! Han er dermed satt på en 20 dgr penicilinkur, i tillegg til en kur mot vann i hjertet, hvilket gjerne følger i kjølvannet av bronkitten.

Dette er så absolutt alvorlig nok, da det har dødlig utfall ubehandlet, men det som er nøkkelordet her, er nettopp ‘ubehandlet’. For det vil jo ikke forgå ubehandlet, og er med det heller ikke livstruende! Når sant skal sies, var jeg nødt til å lese papirene vi fikk med fra dyrlegen for å kunne fortelle hva det feiler ham, da alt jeg hørte inne på det kontoret var; “Ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, penicillin, ikke kreft, hjertemedisin, ikke kreft, ikke kreft, komme tilbake for sjekk om 20 dgr, bla, bla, bla, takk skal dere ha, ha det bra..” Jeg har aldri vært så lettet i mitt liv!

 

 

 

 

 

Og det påstås at jeg ikke har barn!..

Javel, så har jeg ikke bare valgt bort å få egne avkom, men adopterte arvinger der med. Men jeg vil alikevel ha meg frabedt påstander om at jeg ikke vet hvordan det er å ha barn, for jeg har nemmelig syv av de. Syv lodne barn med fire bein og hale som later til å være ‘stuck’ i trassalderen, hvorpå det i bunn og grunn er de samme oppdragerprinsipp som gjelder som for de tobeinte.. 

 

Tassen (t.v) & Dolly

 

‘Neimen herregud, da du.. Du kan da seriøst ikke sammenligne hunder og katter med menneskebarn!?..’ – Jo, det kan jeg så absolutt, for det er nemmelig i det store og hele de samme oppdragerteknikker som benyttes i dressur for å få valper stuerene, og som jeg også benytter på mine katter, da ingen av de ter seg som normale katter; Spesielt de som er født inn i familien har nemmelig adoptert en god posjon hundeadferd fra Ferrari, mens de to som ankom i voksen alder, er de med desidert best ‘dressur’, -Ferrari i aller høyeste grad innkludert..

 

Mor og sønn; Twoface og Tassen.

 

Her finnes uttallige eksempler, men la oss begynne med lufte-rutinene; Hvor folk flest går tur med hunden, går jeg tur med hunden og kobbelet med katter. Så ofte anledningen byr seg, tar vi en tur nattestid, slik at også Ferrari kan slippe å gå i bånd. Var det ikke for Rusken og Twoface, ville dette vært en langt mer krevende affære, da Ferrari brått kan finne på å stanse opp, eller ta en avstikker før en vet ordet av det. Var det bare meg, ville ikke dette bare ha krevd en full årvåkenhet hele veien. Ferrari har det nemmelig i seg å sette seg fullstendig på bakbeina om han ikke får viljen sin. -Bokstavlig talt, i hans tilfelle! For han nekter å rikke seg av flekken, og i det han skjønner han er i ferd med å bli fysisk hentet, setter han i et bjeffekor uten like, liksom den tobeinte 3-4 åringen vil hyle. Spesielt på sen kveld og natt, er jo dette om mulig enda mer upassende enn i kassa på butikken med ditto nedrevne tyggegummipaklker fra hyllen ved siden av..

 

Ferrari

 

I slike tilfeller av trass, har jeg, som barneforeldrene, det velkjente trikset som går på at de må bli igjen alene til rådighet. Ferrari er derimot staere enn gjennomsnittet, for å si det slik, en kattepåvirket terrier som han er, samt at han er fullt klar over hvor mye lenger inne f.eks det å gå inn å hente ham ut i en hage. -Og dersom han i tillegg kan vanskeliggjøre jakten på ham inne på denne annenmanns eiendom, vet han virkelig å benytte seg av dette dersom han er i det rette humøret.. Men med hans tilsynelatende udresserbare ‘søsken’ fra katteslekten med på laget, går alt så meget bedre. For med en gang det stanses opp fordi Ferrari henger etter, går en av de straka vegen bort og gir ham et realt dytt i baken med labben. Når han derimot får det fore å løpe fra flokken, bremser de ham effektivt ned ved å benytte ham for hinderhopptrening, hvilket er det mest irriterende Ferrari vet.

 

Knerten har hatt Rusken som sin store helt fra den dagen vi fant ham ca 3 uker gammel.   

 

Men her oppstår imidlertid et aldri så lite etisk dilemma, for det kattene gjør her, er at de erter Ferrari, hvilket i prinsippet ikke er akseptabel oppførsel, så hva gjør man?? Gudsjelov, er Ferrari, liksom et menneskebarn i trassalderen svært snar til å sladre på sine søsken når de er i det rette lunet, slik at det kun blir med det ene, toppen to hoppene over ryggen hans, før han stanser opp, og ser seg tilbake med en forurettet mine, for så å pipe (les:sladre) i det han er hentet inn. Hadde det fått pågå lenger før ønsket virkning (å få stanset ‘rømlingen’), ville jeg imidlertid hatt et problem, da jeg ikke kunne tillatt erting gå upåaktet hen i de tilfelle det gagnet meg..

 

Pepsi (t.v) & Dolly

 

Videre er dette med foringen et kapittel for seg, for det er nemmelig ikke bare menneskebarn som ha det med å slå seg vrange ved matbordet! Liksom den tobeinte hyler, spytter og kniper igjen munnen dersom det er snakk om et næringsrikt måltid av typen nødvendig for barn i vekst, og dermed av barnet selv gjerne karakteriseres som fullstendig uspiselig, er også mine firbeinte vrange i matveien. Som det velfødde barnet i oljenasjonen Norge med kjærlige foreldre i et møblert hjem ikke evner å se for seg noe værre enn å måtte innta en bit brokkoli, og dermed er hellig overbevist om at h*n utsettes for barnemishandling av værste sort, gir mine katter uttrykk for det samme når det kommer til tørrmat.. Liksom småbarnsforeldren med brokkolien, er jeg helt på det rene med at kattens tannhelse avhenger av at en viss prosent av det daglige inntaket består av tørrmat. -Men mine katter, de forlanger bløtmat i Gourmet-utgaven, og det er ikke grenser for det hylekor de kan sette i gang dersom skålene fylles med tørrfor, mens ingen pakker blir tatt frem fra esken med de ønskede måltidene.

 

Twoface

 

Dessuten er det et par av de som har spesialisert seg på protestaksjonen å få revet ned søppelposen, for så å få tømt- og spredt søppla utover gulvet, mens andre igjen, og da Pepsi i særdeleshet, har utviklet de mest oppsiktsvekkende ferdigheter hva angår istykkerkloring av emballasje. Får hun grep om pakkene med bløtmat i esken, forsyner hun seg selv, og om disse er utenfor rekkevidde, søkes den ultimate hevn gjennom strategisk plasserte rift i pakker hvis innhold medfører det størst mulige brydderi å få fjernet fra gulv, benker, osv, slik som sukker, kattesand, o.l. Så, liksom det ideelle i en barneoppdragelse da vil være å ikke gi etter, men holde ut torturen avkommet utsetter en for, i den hensikt at de vil spise i det de blir sultne og det som er servert er eneste alternativ, gjelder den samme utfordringen for en dyremamma som meg. -Og som de fleste småbarnsforeldre vil kunne bekrefte, er det slett ikke gitt at vi bestandig har de kreftene som kreves for å holde ut etter en lang dag..

 

Den nær ti kilo tunge Rusken er the king of cats. Han ruler sitt enorme revir med jernhå.. ehh.. -jernpote. Men hva ingen firbeinte utenfor husets fire vegger vet, er at denne ‘Kim Jong-pus’ er en mammadalt uten like, og den mest oppofrende ‘storebror’ for husets øvrige katter.  

 

Jeg antar også at de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen i det som følger av at arvingen bestandig higer etter hva enten de selv, eller de andre barna som måtte befinne seg i huset på det gitte tidspunkt måtte ha, men som vedkommende av ulike årsaker ikke bør/skal ha.. For meg som kjeledyrforelder, gir dette fenomenet seg utslag i at samtlige tigger etter ‘menneskemat’, hvorpå de også rapper så fort se ser sitt snitt, for ikke snakke om at de gjerne går fullstendig i ‘vranglås’ når det kommer til maten som følger deres egen art kontra den som ikke gjør det; På godt norsk, er det et helvete å få Ferrari til å spise hundematen, og kattene til å spise kattematen, for hunden nekter da å spise annet enn kattemat og omvendt.. Hvorvidt de liker det de insisterer på å spise, er irrelevant i den her sammenhengen; Har jeg f,eks ei brødskive med syltetøy, vil spesielt Knerten gumle i seg dette om han ser sitt snitt, selv om han viser med all tydelighet at han syntes det smaker grusomt. Knerten og Ferrari kan til og med gå så langt som å ta en bit frukt, hvorpå de tygger og svelger, mens ansiktene deres nærmest krøller seg sammen i avsky over den syrlige smaken. Hva tøttforet angår (hvilken fortype det er nok problemer å få i de fra før), må jeg bare tilstå å ha gitt opp, i den forstand at jeg bare kjører en dose for hund og en for katt opp i hver av skålene, for med dette å iallefall sørge for at enhver pelspøbel i det minste får i seg noe av dette foret tilhørende den respektive arten!

 

Knerten á-la i dag.  

 

Ellers opplever jeg faktisk også at det foreligger en tilsvarende søskendynamikk blandt mine firbeinte som den som gjelder mellom de tobeinte. De kan krangle så busta fyker, men står last og brast ved hverandres side i møte med omverdnen og utenforstående. I dette, ligger også i aller høyeste grad et krav om årvåkenhet hva mobbing angår.. For jeg har ikke hund og katter hva mentalitet angår, jeg har ‘hatter’. Dvs at de i en nærmest absurd grad har tatt til seg sider med hverandres adferd. Videre, har de utvist en evne til ikke bare å samarbeide, men å gjøre dette på en måte hvor deres artsfordeler virkelig kommer til sin rett! Dette er på den ene siden det mest fascinerende jeg har vært vitne til i mitt liv, mens jeg på den annen side, ser hvilken ekstrem styrke dette gir dem..

 

Pepsi <3  

 

I korthet, går teknikken ut på at de raske kattene jager sitt utvalgte bytte eller regelrette mobbeoffer rett i ‘klørne’ til den, til firbeint å være, fint lite atletiske, men desto mer ‘bittsterke’ Ferrari, med Rusken i en typ lederrolle, da han kan gå inn og bistå i samtlige ledd.. Heldigvis ble det ‘kun’ benyttet for å skremme i de to tilfellene (iallefall i hht hva jeg har sett) de har tatt det i bruk mot annet enn byttedyr. Det hele har imidlertid klare paraleller til den lille oppsternasige ‘drittungen’ jeg vil tro de fleste av gutta har minner om fra skoledagene; Han som samtlige i gjengen fantaserte om å gi en omgang juling, men som aldri ville funnet på å provosere når han ikke visste at hans enorme bølle av en storebror lå i skjul like i nærheten, og bare ventet på at en skulle sprekke, og sette etter ‘snørrhvalpen’ slik at han kunne føre de rett i fellen.. -Og igjen har en dilemmaet hvor det ikke er tvil om at de sammen står enormt mye sterkere mot verden, samtidig som den årvåkne forelder vet at deres barn kan være akkurat like ondsinnede som andres barn, og dermed har ant arvingenes tilløp til tiltruing av makt, m.m. – Situasjoner en er nødt til å slå ned på, og et adferdsmønster som må stanses, samtidig som en håper det ikke vil koste de evnen dersom de skulle havne i ei knipe en dag..

 

Ferrari & Pepsi har funnet noe som må undersøkes nærmere..

 

Nei, jeg har valgt å avstå fra å bli forelder i tradisjonell forstand, og vet dermed ikke hvordan/hvor krevende det er å ha barn, og ja, jeg har den fordelen at jeg trygt kan forlate mine ‘hottentotter’ uten tilsyn i noen timer. Men til gjengjeld, forblir disse tilnærmet like trassige, samt at de vil være avhengig av min omsorg livet ut. Og om det, kan jeg bare atter en gang henvise til de typiske småbarnsforeldre, denne gang i form av deres berømmelige standardfrase; “Javisst er det krevende, men [akk..] det er nå ingenting som er så givende heller, da, og som fyller meg med en tilsvarende glede..”

Og slik går no’ dagan her i galhuset..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fun-Facts om hunden min, Ferrari

Jeg har til dags dato til gode å møte- så vel som i det hele tatt å høre om en hund som har så mange merkelige ting for seg som min Ferrari.. 

 

 

  • Ferrari nekter å spise av skål/tallerken, og er livredd hvite papptalerkner. Han må derfor få maten sin servert på gladpack, slik at det ligger flatt på gulvet uten at det beveger seg fremover når han spiser. Alle forsøk på å venne ham av det, har endt med at han piper non-stop til han får det slik han vil, for det er grenser hvor mange timer en klarer å høre på konstant piping..
  • Det eneste unntaket han gjør m.h.t å spise av skål/tallerken, er når han stjeler fra kattene, og dermed må forte seg å skuffe innpå.
  • Videre nekter Ferrari å tråkke over selv den minste ting som måtte ligge i hans vei. Da blir han stående å pipe helt til jeg kommer å fjerner det. Dette er forresten noe enkelte av kattene vet å benytte seg av..
  • Når det kommer til andre dyr generelt og hunder spesielt, er imidlertid Ferrari like blottet for synlig redsel som terrieren er kjent for. Det værste han har gjort i så måte, er å hoppe rett i synet på to(!) dobberman -hunder. En ironiens lille herremann dette her, altså..

 

 

  • Ferrari er ekstremt god til å kommunisere eksakt hva han måtte ønske å formidle, uten at jeg har den ringeste anelse om hvordan han får ‘sagt’ det. Han sitter nemmelig tilsynelatende bare forran meg og piper på et vis hvor jeg enda ikke har klart å finne noe som skiller det ene fra det andre. Men det er definnitivt noe han gjør som taler tii underbevisstheten, for jeg bommer aldri på hva han vil. Jeg imidlertid forsøkt å late som jeg tar feil, ved f.eks å gå til kjøleskapet når han vil ut ved et par anledninger, og da gir han høylytt uttrykk for sin irritasjon, for å si det slik.
  • Ferrari lærer jaktteknikker og annet fra kattene, og omvendt, og adferdsmessig, beveger de alle seg stadig i retning av diverse snodige blandinger av katter og hunder. De er nemmelig ikke spesielt pirkete på sånt som artstypisk adferd disse ‘pelsdottene’ mine.
  • Ferrari fikser overhodet ikke postbud. Han klikker fullstendig ved synet av disse elmotorsyklene de kjører rundt med.
  • Videre har Ferrari’n min visse rasistiske tendenser. Dette går hovedsakelig ut på mørkhudede i mørket, og jenter/kvinner kledd i niqab fikser han ikke uansett når på døgnet de måtte åpenbare seg.

 

 

  • Ferrari bygger seg opp i troen på at det er han som er ‘sjefen’ blandt de firbeinte, en tro han lever godt på inntil han trår over streken med Rusken, slik at han må vise hvem som egentlig bestemmer. Dette skjer via et rapp over snuten, hvorpå det tar lang tid før Ferrari har kommet såpass over ydmykelsen at historien gjentar seg.
  • Ferrari elsker å bli kaldt ‘mammas lille lømmel’. – Da går han rett i kosemodus,
  • Ferrari er latterlig bortskjemt, og forventer bla.a godteri hver gang han kommer inn etter å ha vært ute og gjort fra seg. -Og han nøyer seg ikke med en godbit, for å si det sånn!..
  • Ferrari elsker kattene Dolly og Knerten (selv om de holder på å kvele ham med kosingen sin), og Dolly og Knerten elsker Ferrari. Men Dolly og Knerten er derimot som hund og katt..

 

Kattenes Konge

Eldstemann i katteflokken, Rusken (6) er ikke bare regjent innenfor husets fire vegger.. Med sine 10 kg, er han bort imot like stor som Ferrari, og ruler over en stor del av kommunen. Slikt krever sin mann pus når en må gjøre all patruljering til fots, samtidig som en ikke tollererer ‘uautorisert vandring’ rundt på landområdet. Katteverdnens Nord-Korea styres fra leiligheten min, og diktatoren er ingen ringere enn den infamøse Kim Jong-pus, alias ‘Rusken’ blandt mennesker.. 

 

 

Rusken kom til meg 11 mnd gammel etter å ha blitt tatt tilbake fra sin opprinnelige eier av de han ble født hos. De hadde imidlertid ikke mulighet til å ha flere katter, og Rusken ble dermed en hastesak som måtte ha et hjem asap.

Jeg hadde bestandig ønsket meg katt og hund sammen, men tenkte I utgangspunktet  å vente med å skaffe katt til jeg hadde funnet et mer egnet bosted. Men når situasjonen var som den var, nølte jeg ikke med å ‘adoptere’ Rusken.

Det var en ganske så medtatt pusegutt som ankom påsken 2014, men det tok imidlertid ikke lange tiden med rett oppfølging og ubegrenset tilgang til mat før den nydelige men smått pjuskete lille herremannen tok til å vokse. I dag er han tilnærmet like stor som Ferrari med full vinterpels, og veier ca 10 kg uten å være det minste feit.  Han er med andre ord kroppslig perfeksjon med en såpass muskelatur kombinert med en katts hurtighet og bevegelse. – En fysikk han virkelig vet å benytte seg av..

 

Ruskens størrelse er best beskrevet gjennom bilder som dette med Pepsi, som er en hunnkatt av normal størrelse..

 

Rusken har nemmelig typ to personligheter; Kosepus inne, og en tyrann av en diktator ute. – Videre er året hans delt inn I to deler: Innehalvåret (høst/vinter) og utehalvåret (vår/sommer), hvor han stort sett kun kommer inn for å spise, før det bærer rett ut igjen. Når det kommer til revir, må det være lov å si at han har tatt vann over hodet m.h.t størrelse med tanke på at dette skal patruljeres til fots. Rusken tollererer nemmelig ikke slikt som uautorisert gåing innenfor hans enemerker, og spesielt ikke av andre hanner..

Selv om Ferrari, terrier som han er, kan innbilde seg at det er han som regjerer blandt husets firbeinte, er det Rusken som er den sanne eier av denne tittelen. Han er I grunnen svært tollerant ovenfor Ferrari’s ‘crap’, men når han går for langt, blir han imidlertid satt kraftig på plass med et realt rapp over snuten..

Rusken er rett og slett kattekongen av Norge, og jeg elsker ham mer enn ord kan beskrive.

Ikke mer hundefor før faren er over!

Jeg er blandt de som har tatt ethvert medieskapt sykdomshysteri med knusende ro. Alt fra svine- og fugleinfluensa til ebolaepidemi har jeg fnyst meg igjennom, og tatt hele dommedagsprofetiet med en stoisk ro. – Inntil nå, hvor det ikke dreier seg om meg, men om min uerstattelige lille ‘pels-pøbel’.. 

 

Ferrari <3

 

Selv om tallenes tale er klare også i hht de mystiske hundedødsfallene, i den betydning at mediene har blåst de 26 dødsfallene som hittil er rapportert opp til å fremstå som tidenes pest, snakker fornuften denne gang til noe nærmet døve ører. Det eneste jeg har å skilte med av fornuft denne gang, er at jeg i det minste har klart å ta til meg at det neppe er snakk om noe smittefare hunder imellom, da spredningen på de rammede er såpass stor. Men når det er sagt, innebar denne erkjennelsen et ditto eskallert hysteri når det kommer til foret, med det utkomme at Ferrari ikkr blir gitt så mye som en bit hundemat inntil kilden til denne sykdommen er eliminert, eller beviselig ikke er relatert til foret. Istedet tilberedes lever, kyllingfileer, og gud vet hva av ubehandlede animalske råvarer til en strålende fornøyd ‘vofsemann’, i full visshet om risikoen for at han vil kreve dette livet ut..

Ferrari er nemmelig en kar som er en racer til å legge til seg vaner som kommer ham til gode, og dette er helt klart noe han, i lykkelig uvitenhet om årsaken til at det sedvanlige tørrforet er blitt erstattet med hjemmelaget, anser for å være et gode. Men om så skulle vise seg å bli tilfellet, får det så være, for når det kommer til det kjæreste jeg har, innebærer selv den minste lille risiko for hans liv og helse så hinsides mye mer enn den ikke-eksisterende risikoen jeg våger å ta i så henseende. En ting er nemmelig de farer som blir blåst opp med henblikk på meg selv. -Noe ganske annet har det vist seg å være når det gjelder Ferrari og de øvrige medlemmene av ‘pels-klanen’. Da slår hysteriet til med renter også her i huset!..

Men i følge siste nytt i saken, later det i alle fall som om de er kommet et steg på veien til å få slutt på dette her, da de har lokalisert samme skadelige bakterier i tarmsystemet til samtlige av de obduserte hundene, så da får en bare krysse fingrene for en snarlig ende på marerittet..

 

 

Happy ending mot alle odds! [link til innlegg som ikke kom på portalen]

For noen uker tilbake, fortalte jeg den spesielle historien til katten min, Knerten, i et innlegg som desverre ikke har nådd ut slik det var ment å gjøre da det viste seg å være min tur å oppleve at teknikken sviktet slik at det aldri ble lansert på forsiden. I den senere tid, har jeg imidlertid sett flere som har løst dette ved å republisere via et nytt innlegg, hvilket jo er en glimrende ide som for min del betyr at også dette innlegget kommer ut på samme vis som de øvrige.  

 

->>>  KLIKK!  ->>>

 

KoseKatter og KoseCairn [Warning: cuteness overload!]

Jeg har, som jeg vil tro en del av dere kjenner til fra tidligere, både hund og katter som elskes over alt på jord. Underskjønne er de selvsagt bestandig, men når de koser med hverandre, så tar de nydlig til et helt nytt nivå..

Dette er med andre ord et bildedryss med skyhøy ‘Awww’ -faktor!..

 

Tassen (t.v) & Dolly

 

Med Tassen vinteren 2017/18 

 

Pepsi (t.v) & Dolly 

 

Knerten var akkurat blitt funnet/reddet (ca 3 uker gammel), og Ferrari lar ham få sengen sin mens han selv ligger og passer på. 

 

Her er det sjefen selv, Rusken, som viser hvilken rørende omsorg de hadde for Knerten da han var liten. 

 

‘Mamma-tid’ med Ferrari

 

Tasseen (t.v) & TwoFace 

 

Som hell var, hadde TwoFace fremdeles kattunger da Knerten ble funnet, så han fikk litt morsmelk. Her sees han ankomstdfagen med sine drøyt dobbelt så store ‘søsken’

Happy ending -mot alle odds!

Som annonsert i innlegget Pelskledt kjærlighet på poter, vil dere få stifte bekjentskap med hver enkelt av ‘pelsmobben’ som regjerer her i huset. Førstemann ut er Knerten, yngstemann i flokken, rett og slett fordi hans historie er den vanskeligste å fortelle. Jeg har nemmelig forsøkt flere ganger tidligere også, uten at jeg har klart å gjennomføre..  Knerten ble nemmelig funnet blandt søppla på dynga da han etter våre beregninger kun kan ha vært rundt 3 uker gammel.. 

 

 

Foranledningen var at vi hjalp ei venninne å flytte, hvorpå vi kjørte på natten i gjennom, for så å heller sove da jobben var gjort en gang ut på morgnen/formiddagen neste dag. Dette gjorde bla.a at det som skulle kastes var pakket og klart slik at det kunne kjøres til søppelplassen da denne var mer eller mindre tom for folk umiddelbart etter åpningstid. Min venninne hadde med seg kjæresten min for å hjelpe til med sjauingen, og de hadde såvidt kommet frem tilk den første konteineren da hun hørte deh hjerteskjærende pipingen til hva som viste seg være en bitte liten kattunge. -Livredd var det vel heller han som fant de i et desperat søk om hjelp..

 

Knerten viste full tillit allerede dagen etter ankomst.

 

De han ble så tatt med til bilen, hvor han ble pakket inn i jakker og gensere for å holde varmen mens de fortet seg å bli kvitt skrotet, for så å få kjørt det lille nøstet hit til meg, siden jeg for det første iallefall hadde et snev av erfaring med håndmating, og for det andre at de håpen han ville bli akseptert av TwoFace som fremdeles ammet det drøye 2 mnd gamle ungekullet som ble født i juli..

Knerten en uke etter at han ble funnet og kjørt hit i de tidlige morgentimer den 17. september 2017.

 

Da Knerten kom, var det ene øyet fullstendig lukket, og vi tenkte som så at han kunne ha blitt plassert der fordi han var antatt blind på dette øyet, hvilket gjorde det hele om mulig enda mer hjerteskjærende. Han var jo så liten og redd denne lille karen, men overlevelsesinstinkt hadde han iallefall i stort monn! Erfaringsmessig, har ikke kattungene begynt å smake på fast føde før de er over en måned gamle. Det var dermed knyttet stor spenning til hvorvidt han ville evne å innta noe av den vellingen vi laget av ‘bløtmat’ most og blannet med vann og en liten skvett melk. Men dette var en kar som visste å ta for sef av matfatet! Han åpnet rett & slett bare munnen og pløyde seg bortover mens han svelget unna. Det var med andre ord en temmelig nedgriset liten pusegutt som så var klar for å introduseres for de øvrige av husets katter pluss hund, hvorpå det naturlige valget om å starte med ungene, skulle føre til det mest uventede så vel som rørende noen av oss hadde vært vitne til tidligere..

 

Knerten med sine dobbelt så store nye ‘søsken’ på ankomstdagen.

 

Hunders begrep om størrelsesforhold er praktisk talt ikke-eksisterende, hvilket fikk rørende søtt til et helt nytt nivå da han ofret sengen sin for den lille mens han selv lå inntil og passet på..

 

Samtlige av disse begynte nemmelig umiddelbart å vaske ham ren, for så å gni snutene inn i pelsen hans, hvilket vi fant ut måtte være for å ‘dynke’ ham med lukten sin for å innlemme ham i flokken. TwoFace så derfor bare rart på ham, men brydde seg ikke døyten om å ha fått en ekstra i kosten utover det. I de påfølgende dagene, gjorde også hun sitt m.h.t den lille ved å la ham amme alene mens de andre på denne tiden ble mer og mer opptatt av den faste føden som ble servert.

 

Med Tassen vinteren 2017/18

 

Samtlige syv firbeinte brøt fundamentalt med nedarvet adferds- og reaksjonsmønster i forbindelse med Knertens ankomst. Selv mannfolket hadde tårer i strie strømmer over det utrolige som foregikk forran øynene på oss i disse grytidlige morgentimene den 17. september for snart to år siden..

Med den lille trygt sovende i møljen av sin dobbelt så store nye søskenflokk, sloknet også vi tobeinte i hver vår stol/sofa. Jeg var den siste som våknet, vekket av en liten ‘knert’ som forsøkte å klatre opp via buksebeinet, -og som da jeg satte meg opp, så opp på meg med ikke bare ett, men TO vidåpne, friske øyne..

 

Knerten i dag.

 

Knerten har helt fra den dagen han kom til oss som et bitte-lite knøtt, hatt en enorm personlighet. Utgangspunktet var jo at vi skulle finne et godt hjem for ham også, slik som for de øvrige ungene, etter at ‘redningsarbeidet’ var vel utført. Men det tok ikke mer enn et par dager før det var fullstendig utelukket. En ting var vårt hurtig eskallerende bånding med ham, men han knyttet seg umiddelbart til oss så til de grader at hans plass i ‘familien’ på permanent basis bare var en selvfølge det hverken var noen vits i å vurdere eller diskutere.  De umenneskene som sørget for at han ble hensatt på dette fryktelige stedet, skulle visst hvilken gave og berikelse denne ugjerningen endte opp med å bli for oss. De skulle bare visst hva de gav avkall på i dette uber-søte vesnet!..

 


 

Pelskledt kjærlighet på poter

De er det kjæreste jeg har, og de eneste på planeten jeg kunne ofret livet for om det så var.. Jeg er såvisst like frivillig barnløs som jeg bestandig har vært hva egne avkom angår, og for de som måtte undres over hvordan dette ikke medfører en følelse av tomhet, kan jeg fortelle at jeg har hele syv(!) søte små å overøse med omsorg og kjærlighet. – Syv pelskledte ‘kose-pøbler’ på poter.. 

 

Tassen & Dolly

 

For de av dere som følger/har besøkt Instagram-kontoen min, er dette en velkjent gjeng, der de figurerer både titt og ofte. For mitt vedkommende, er imidlertid bloggen i bunn og grunn en kanal for å nå ut med det jeg måtte ha på hjertet, det være seg meninger & synspunkter, harsellering med ting som skjer, tips og kunnskap jeg gjerne vil dele med andre, osv. Og i og med de er viet en såpass stor plass på Instagram, har det ikke blitt til at de har vært så synlige i bloggsammenheng.

Men etter å ha operert i denne bransjen i halvannet år med en vekst som har gått gjevnt og trutt hele veien, har det vokst frem et behov for å sette fokus på denne delen av meg og mitt liv. De utgjør jo tross alt en betydelig del av den helheten som er mitt liv og min person, og er dermed også i større og mindre grad med på å prege de syn og oppfatninger jeg måtte ha på dette og hint. Her følger en presentasjon i form av et bildedryss, for så å komme nærmere inn på hver enkelt etterhvert, da det i denne flokken er flere med en ganske så spesiell historie. Bla.a har hele fire kommet hit etter omplassering og/eller å ha blitt reddet..

Vell, ‘first thing first’.. Her følger en presentasjon av hele hurven, fra eldst til yngst:..

 

Eldstemann, Ferrari [Kadellys Dirty Harry], som er eneste hunden i flokken, er en 13 år gammel cairn-terrier med den mest særegne personligheten.

 

– Og her har vi ‘sjefen sjøl’.. ‘The King of Cats’ og langt fra bare ‘gatas skrekk’, er en 6 år gammel ‘king sized’ kattediktator og mamma-dalt av rang ved navn Rusken

 

Nestemann ut, er den 3 1/2 år gamle ‘super-sassy’ puse-frøkna TwoFace.

 

TwoFaces langhårede overstadig søte sønn med en ditto personlighet, Tassen, fylte 2 år i februar.

 

TwoFace var allerede gravid med hva som var ment å bli hennes siste kull (hvilket inneholdt Tassen) da vi fikk henne. Samtidig ville jeg gjerne at hun skulle legge på seg, og bli litt mer ‘robust’ før hun ble lagt på operasjonsbordet med narkose og alt.. Dette syntes imidlertid å enkelt kunne løses ved først å ta en periode med kjemisk sterilisering, for så å gjøre inngrepet etter noen måneder. Vell.. For å gjøre en lang historie kort, gikk hun rett ut for å ‘bli smelt på tjukka’ igjen, hvilket etter alt å dømme må ha skjedd innen den første uken etter ‘steriliseringen’, hvis utkomme ble hele syv(!) småtroll.. – Intet er imidlertid så galt at det ikke er godt for noe! Ikke bare ble vår husstand beriket med to små prinsesser som nå syntes uunværlige, men vi var faktisk så heldige å kunne velge og vrake blandt interessenter hva permanente familier/hjem angikk. For blandt disse søte, små troll, var det et par-tre stykker som ikke levnet noen tvil om at den skyldige ‘grabukk’ ikke bare var ‘close to home’, men ‘in the home’.. De var nemmelig reinspikkede kloninger av hans majestet Kong Rusken, hvilket slettes ikke kom som noen bombe, da han er enehersker og regjent over et revir som mangler sidestykke.. Hannene + en hun var ‘king size cats’ fra dag en, mens de to jentene som ble værende imidlertid er ganske så små og nette..

 

Pepsi, som er husets ‘girly-girl’, ble umulig å gi fra seg etter å ha måttet håndmates en periode fordi hun var så liten og tynn.

 

..Også er det den lille jenta med det store hjertet, Dolly, som båndet sånn med Ferrari at en ikke kunne gjøre annet enn å beholde henne..

Dolly & Pepsi fylte to år i forrige uke.

 

Skjebnen ville det så at vi faktisk skulle bli beriket med en om mulig endra mindre planlagt familieforøkning bare 2 1/2 måneders tid etter det nevnte ungekullet.. Knerten, som fyller to år en gang i slutten av august, sin utrolige og særegne historie vil, som nevnt innledningsvis, i likhet med de andres bli fortalt i et eget innlegg. Men jeg kan røpe at han ble bragt hit av ei venninne som fant ham etterlatt på søppelplassen ca tre uker gammel (antatt alder), da jeg tross alt hadde en flik av erfaring med å redde kattunger..