Til tross for vissheten om at denne duoen bestående av katten Knert og Jack Russell -terrieren Leah objektivt sett må ha passert grensen for overeksponering for lengst, er de to bestevennene rett og slett ansett for å være så alt for nydelige til ikke å deles..
Knert har begynt å gjøre det til en vane å vente til Leah er tilbake fra morgenluftingen etter å ha gjort sitt fornødende.
Da har de sjelden vært vekk fra hverandre lenger enn 15-20 minutter, hvorpå det liksom ikke er måte på til gjensynsglede!
In synch!
Nå viser de også stadig fler tegn på at det begynner å gå opp for de hvilken power som ligger i en sådan duo som de utgjør. Spesielt Leah er allerede ekstremt beskyttende ovenfor Knert. Det holder lenge bare at et annet individ, -uansett art og størrelse, våger seg frempå med et fres- eller et bjeff, og hun er forran ham som et prosjektil! Du kødder ikke med Knert så lenge hun er i nærheten, det skal være sikkert og visst!
Både Rusken og Knert har faktisk veldig sans for hundekos bestående av slikking. Selv syntes jeg det kan se ut som om de er i ferd med å druknes innimellom, men de er til med ‘head-bumps’ med en gang det opphører for åfå henne til å fortsette, så..
At den sort-hvite ‘glad-tjukken’ faktisk venter med å gå inn dit hvor maten hans venter, sier alt om hvor høyt han verdsetter sin logrende ‘lillesøster’. Knerter nemlig en særdeles matglad liten herremann! Når han får yndlingsmaten, spiser han faktisk til han er så mett at han ikke lenger klarer å sitte i vanlig spisestilling, men må legge seg flatt rett ut. Her må det m.a.o mengdereguleres for å unngå at han spiser til han sprekker. Så å la mat vente, er den by far største kjærlighetserklæring som kan uttrykkes..
‘The pels angels’ misliker regnvær. Leah har riktignok en høyere toleransegrense i så måte enn kattene, men selv for henne er det grenser for den grad det kan bøtte ned før hun sørger for å få gjort sitt fornødende så fort som råd er, for så å haste inn igjen. Men all denne innetiden blir også kjedelig, -og når det er kjedelig, er scenen satt for erting og krangling, også for de firbeinte. Så det har rett og slett vært befriende å endelig få et par dagers pause fra styrtregnet, slik at vi har kunnet gjenoppta normal utetid..
En avslappet ‘Rusk’ nyter de siste solstrålene med litt varme i før kulden setter i igjen.
Så snart himmelens sluser lukket seg, -og Dollys sort-hvite nemisis- og Leahs BFF ved navn Knert ikke var tilstede, var alle krangler og all erting de siste par ukene glemt! Kranglefanter til tross, er de til syvende og sist glad i hverandre hele gjengen.
Tufsa er definitivt den mest ‘veloppdragne’ i gjengen. Hun starter aldri noe leven, og viser bare klør ovenfor pøbeldyoen Leah og Knert når det hhv lugges i kinn-/halepels og utføres overfallsangrep av en langt i fra liten Knert..
Jeg var litt engstelig et øyeblikk der for at Leah hadde latt seg påvirke av den rådende galskapen som har herjet i verden de siste årene, og fått det for seg at hun identifiserer seg som en struts. Men heldigvis skulle det vise seg bare å være en spennende lukt som måtte undersøkes.
Selv Pepsi har latt seg friste til å bli med på tur de siste par dagene, -til tross for at bakken var langt våtere enn hva hun vanligvis tolererer.
Hvor artig det enn måtte være på tur, er høydaren for Leah definitivt synet av en sort-hvit glad-tjukkas i det vi svinger inn på boligfeltet.
Tro det eller ei, men i dag har altså min lille Leah rundet solen for første gang! Hun har m.a.o feiret sin aller første fødselsdag!!
Og vofsebursdagsfeiring med brask og bram har det vitterlig blitt; Den sedvanlige hundematen er blitt erstattet med pølser og leverposteigbokser, ekstra lang tur, innelek med tennisball, treningsgodbiter uten å måtte gjøre et skvatt for å fortjene de, og ikke minst hverken bar/restaurantjobb- eller blogging på mutter’n før bursdagsbarnet flatet ut i sofaen (i påvente av kveldstur).
Det aller første bildet som ble tatt etter at den den gang enda mindre pelsprinsessen var innenfor døren i sitt nye hjem for aller første gang, tre måneder gammel. At det er med nettopp Knert, skulle så vise seg virkelig å bli talende for fremtiden, for å si det sånn! De to båndet der og da, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at nettopp Knert var en stor del av forklaringen på at hun slo seg til ro nærmest umiddelbart. Forøvrig, hadde det nok også sitt og si at jeg hadde vært og besøkt henne to ganger, slik at hun allerede kjente meg ved ankomst.
Den gang, (-hvilket jo faktisk ikke er mer enn snaue 9 mnd. siden)..
..- og nå!
Har jeg blitt stor, eller hva!??
Best Friends Forever!
Tur-buddies..
Mens bandeleder og eldstemann i ‘The Pels Angels’ har vært sin oppgave som opp-passer og oppdrager særdeles bevisst! – Dvs. etter at han hadde fått sine nødvendige dager å furte over familieforøkelsen.. Når alt kom til alt, var hun nå OK å få i hus allikevel..
Kinnpelsen og halen til Pepsi (bildet) og Tufsa er imidlertid IKKE leksaker, og strengt forbudt, -og det gjelder faktisk selv om det er bursdag!
‘Keiserinnen’ i nye klær!
Jeg kan virkelig ikke se for meg at det finnes en gladere hund enn Leah.
Det har gått med noen tøydyr/plushies underveis, for å si det sånn!
Med egen PC vil jeg vel si en trygt kan gå ut i fra man er over gjennomsnitts bortskjemt!..
Leah har et gnagepinneforbruk ut av denne verden.
..- Og det er blitt sagt at jeg ikke har barn!!.. ‘The Pels Angels’ kunne virkelig ikke blitt mer elsket om de gikk på to- istedet for på fire.
..- Og det ville ikke latt seg gjøre å få mer kjærlighet tilbake heller..
“Kneah”, hvilket for den potensielt uinnvidde er fellesbetegnelsen for duoen Leah (som er en Jack Russel -terrier) og Knert (som er katt), har bursdag med under en måneds mellomrom (hhv 17. september og 14. oktober), og slikt kan jo ikke gå upåaktet hen for disse to bestevenner, ‘bestebrødre’ og ‘pranksters in crime’.
Og ekstra spesielt blir det jo siden Leahs nært forestående blir hennes aller første årsdag!
Om så de rent biologisk ikke engang tilhører samme art, er de like fullt brødre i ånden, sjelefrender, og hva som ellers måtte finnes av tilsvarende sammenflettinger av to individ.
Knerts bursdag er faktisk ikke satt til fødselsdagen hans, men til dagen han ble funnet- og overlevert til meg anslagsvis tre uker gammel. Det er til dags dato surrealistisk å se bilder av ham fra den gang, da det er tilnærmet umulig å ta inn over seg at det bittelille knøttet fra den gang er identisk med denne ‘glad-tjukken’ av i dag.
Kanskje er det Knerts særegne oppvekst, hvorav han i bunn og grunn ble oppdratt av den avdøde cairn-terrieren Ferrari, en hannkann (Rusken) og en tobeint (moi), som har hatt sitt og si for at han har båndet så til de grader med Leah? Uansett var det en umiddelbar kjemi mellom disse to fra det øyeblikk Leah ble båret over dørterkelen for første gang, -og den første hun møter på er nettopp Knert.
Som regel opplever en jo at tiden går så fort at en har problemer med å henge med i svingene. Men dann og vann hender det en får noe- eller noen inn i livet og hverdagen som brått fører til at de/det har vært en del av tilværelsen vår i en evighet til tross for at det kun dreier seg om noen få uker eller måneder. For min del, føles det fullstendig surrealistisk at Leah ikke engang hadde sett dagens lys for ett år siden, og at det skulle gå ytterligere to måneder før jeg i det hele tatt skulle bli gjort kjent med hennes blotte eksistens.
Vi er nå i ferd med å ferdigstille et nettinggjerde ved inngangspartiet, slik at vi forhåpentligvis i det minste får redusert antallet tilfeller hvor båndet til Leah forstyrrer uteleken. Hun har imidlertid en lang og fin løpestreng på gressområdet mellom husene her, men denne har kun vist seg å være brukelig til ballkasting og den slags. En rekker ikke engang å få gått inn og hentet noe med henne etterlatt her før hun setter i gang et bjeffeleven ut av denne verden.
Knert er en særs vanskelig herremann å få tatt brukbare bilder av. Ikke fullt så vrien som Pepsi, som er borderline umulig, riktignok, men det er ikke så langt unna heller. – Og da er det jo erketypisk at han skal rulle seg rundt i gress, sand og gud vet hva før han en ytterst skjelden gang befinner seg i et ideelt fotolys- hvor han holder seg i ro lenge nok til at en gjenkjennelig forevigelse kan foretas.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg avventer den dagen de to for alvor blir klar over hvilket power-couple de har utviklet seg til å bli. Vi har allerede passert den milepæl hvor Knert, med Leah i ryggen, faktisk har freset Rusken rett opp i ansiktet i det han lå på selveste sjefsplassen da sjefen selv kom hjem og skulle til å innta den. Nå unngikk vi riktignok den ventede storkrangelen som følge av en sådan ‘frekkhet’, da Rusken ble så til de grader perpleks over sin yngre ‘brosjas’ nesevishet at han bare ble stående å stirre, fullstendig parkert. Men ikke desto mindre er det nok et hint om ‘what’s to come’..
Vel inne igjen, er jo hunder flest sine eiendeler begrenset til et utvalg hundeleker og gnagepinner/bein. For Leah sin del, innkluderer de imidlertid også en egen PC til bruk for å se hunde- og andre dyrevideoer på YouTube o.l..
Det må vel nå kunne sies å være viden kjent at Knert er Leahs bestevenn, partner in crime og bror i ånden.
Men når natten senker seg over det ganske land, og både to- og firbeinte legger seg til rette for å sikre skjønnhetssøvnen, er det sjefen selv, aka Rusken, aka kattekongen, aka Kim Jong-pus, som overtar som den lille logrerens nummer én. Rusken og Leah er nemlig utviklet seg til å bli faste sovekammerater. – En union som så langt i fra er problemfri, da dette er synonymt med at det er de to største i gjengen som insisterer på å sove med mutter’n. – For i denne sammenhengen, er nemlig ‘med mutter’n fritt oversatt til ‘på mutter’s bekostning’..
Utallige forsøk på å få tatt noen bilder som vider hvor søte de er, har hittil feilet massivt ved at det som fremkommer i beste fall er en hund og en hhv rund klump eller langstragt ‘pølse’ – og i verste fall to runde klumper. Ergo står vi igjen med dette der det i det minste remkommer at det er en stk hund og en stk katt på bildet..
Nå er de forsåvidt greie og flytte på. Ikke sånn å forstå at de samarbeider, men de motarbeider nå iallefall ikke, og her er det bare å ta det en får, for å si det sånn! Greia er bare at de da anser den respektive flyttingen som en beskjed om at de istedet for ved siden av skal legge seg over. Og til sammen 15 kg pelsdyr utgjør en uhorvelig varme, for å si det mildt, hvorav vi snakker såpass at konseptet dyne for lengst er blitt forkastet til fordel for et godt, gammeldags pledd..
Da har vi vel kommet dit hvor en del av dere vil spørre om vi ikke har bur og/eller egne senger/soveplasser til pelspøblen her i huset. – Og svaret på det, er at det har vi i så visst! Det er bare at bruken av dette her skled kjepprett ut før første uken var omme.
Nå benyttes buret riktignok som soveplass, bare på et temmelig alternativt vis i forhold til det foreskrevne ved at Tufsa har gjort burtaket til sitt dommene. Innsiden av buret, er mer eller mindre blitt Leahs leke- og gnagepinnelager, og et sted hvor hun kun får en sporadisk fem-minutters time-out for å ikke adlyde forbudet mot kinnpelsluggingen av hhv Tufsa og Pepsi.
At to stykker av en i utgangspunktet svært så begrenset størrelse kan breie seg ut over et sånt areal som disse to, er igrunnen helt ufattbart.
Det er, naturlig nok, strengt forbudt for den lille hunderampen å agere ut i fra den, for mitt vedkommende, enorme fasinasjonen hun har for sine langhårede ‘kattesøstres’ kinnpels. Hva Ruskens angår, ble det imidlertid kun med det ene forsøket som endte med en rett venstrepote, hvilken er av de aller største av sitt slag, over nebbet. Men hva jentene angår, har vi altså et godt stykke igjen før vi er i mål med dressuren, for å si det sånn.
Og sånn går no dagan her i galehuset Henriksen. Kos, galskap, lek, trening og småpøbling om hverandre i skjønn forening. – Akkurat sånn det skal være for en pelsbarnefamilie med respekt for seg selv.
Med høsten kom også muligheten til endelig å få begynt å bruke de fine klærne Leah fikk i forbindelse med hjemkomsten i vinter. De fleste var imidlertid for store den gang, men nå, en 8 måneders tid senere, sitter de derimot som et skudd!
Etter den høyst uimponerte reaksjonen på å bli påført fleeze-genseren som kunne brukes allerede da, kan det ikke benektes at det knyttet seg en viss spenning på å bli iført bekledning denne gang.
Og første-plagg ut var allværsjakken, som ble tatt frem i forbindelse med styrtregnet som var den første halvdelen av forrige uke.
Om du så lurer på hvorvidt påføringen av jakken ble den beskyttelsen mot det iskalde fossefallet fra himmelen den var tenkt å skulle bli, så er imidlertid svaret et ubetinget ‘nei’. Leahs preferanser i forhold til vann- og vanntemperaturer, følger åpenbart ikke min logikk. Fra hennes ståsted, innebar dette fossefallet fra oven at alt av grøfter var et eneste stort badebasseng med innlagt lekefunksjon i form av at det strømmet så morsomt i vei.
Så i det hun hopper uti og blir plaskende med vann til halvveis opp på kroppen, gikk jo selvsagt mine intensjoner om å holde kroppen sånn noenlunde fri for vann samme vei, for å si det sånn.
Men nå tåler både hund og hundeklær vann, liksom begge er vaskbare, om så skulle være (dog kun sistnevnte i maskin).
‘
Men om jakken med glidelås avstedkom uten protester eller øvrige problemer, gikk det ikke fullt så glatt med den fantastisk flotte mariusgenseren, – som seg hør og bør for en genser også må tres over hodet.
Sammenlignet med fjorårspåkledningen, gikk det forsåvidt greit å få den på. Men der var det også bråstopp hva det å ‘gå greit’ angår. Den lille logreren viste seg nemlig å ha nada forståelse i hht at dette er et flott plagg hvis materiale ikke er all verdens motstandsdyktig i forhold til å bli forsøkt revet av av en ilter frøken med et akkutt anfall av tenåringstrass!
Ergo får vi heller gjøre et nytt genserforsøk når hun har vent seg til de to med en større hodeåpning. Underskljønn er hun nå like fullt..
For noen uker siden, kunne jeg, som noen kanskje husker, meddele at min lille Leah hadde bikket 10 måneder, -hvilket markerer begynnelsen på pubertetsalderen for de firbeinte. – Og nå har det vitterlig brutt ut full-blown fjortistrass her!
I anledning dette trassutbruddet, kan jeg bare si jeg priset meg overlykkelig for at jeg i sin tid meldte oss inn i alt som var av kennel- og hundeklubber som vi fikk nyss om. Disse senmder nemlig ut eposter der jeg blir forklart hva som avstedkommer ethvert utviklingstrinn.
Om jeg ikke hadde fått en ‘heads-up’, ville jeg garantert gått i full krise ved at jeg ville trodd jeg hadde gjort noe fundamentalt galt i det den lille rampen tilsynelatende hadde kastet tett innpå alt hun har lært kjepprett åt skogen over natten. Nå som jeg er klar iver hva adferdsendringen skyldes, for ikke snakke om at den kun er midlertidig, er det bare å passe på at hun ikke får tak i de tingene hun ikke skal ha tak i, for å si det sånn.
Denne tenåringstrassen er nok en god del mer irriterende for de langhårede pusejentene enn for meg, for om hun har utvist en manglende respekt for andres rett til å få ha sin kinnpels i fred, er det brått falt til nada. – Og om vi så legger til Dolly, -som ser det som sin livsoppgave å frese til radarparet Leah og Knert (uten at det avstedkommer med et grann av den adferdsforbedring hun bestreber seg på å oppnå), så kan en trygt si det er en god posjon søskenkrangling her på berget for tiden.
Men heldigvis er hun så avgjort den samme go’vofsen oppi det hele som selv de mest pøbnelutsatte jentene vet å sette pris på, bare de er i det rette humøret, -samtidig.
Med sine godt og vel 10 måneders fartstid på planeten, er ikke ‘lille Leah’ noen ‘baby’ lenger, men en valp på fullt firsprang inn i puberteten!
Gudsjelov meldte jeg oss i sin tid inn i alt som er av Kennelklubber og nasjonale hundeforeninger, slik at det til stadighet renner inn e-mails om hva en kan vente seg- og hvordan håndtere de ulike stadier i hunders oppvekst. Eksempelvis, førte denne infostrømmen til at en plutselig påbegynt ‘jokking’ på de største bamsene hennes kun avstedkom med et par timers ‘noja’ for at jeg hadde feilet grovt ett eller annet sted i valpeoppdragelsen før det lå en mail i innboksen hvor nettopp dette her ble bragt på bane..
En periode med større eller mindre grad av ‘tenåringstrass’ står for døren, mens lekenheten vil forbli tilnærmet uendret i årevis. Dessuten er det jo en god del av verden som fremdeles er uoppdaget, -slik som f.eks at løvetannfrø er noe skikkelig herk å få spyttet ut igjen når en først har tatt en sådan ‘ball’ i munnen. I denne lærdommen, ligger også at slike grå ‘hårballer’ ikke kan bringes tilbake til ‘mutter’n som erstatning for de tennisballene hun kaster, for så å få hentet og levert..
Stadig oftere går Leahs pinneinteresse ‘overboard’, i form av at det ikke lenger er snakk om pinner hun forsøker å dra med seg, men små trær.
Den som gir seg er en dritt!!
Sporleken ‘Finn rarten’ har gradvis måttet økes i vanskelighetsgrad for at det skal være en utfordring for henne å finne godbitene som kastes utover. Hva som begynte med å kaste de utover kjøkkengulvet, har nå nådd et nivå der f.eks nattemørke eller høyt gress, slik som på bildet må til for at hun skal måtte jobbe litt for dem.
Hva som forklarer Leahs iver etter å kaste seg ut i alt av bekker og vann i styrtregn og sur vind, mens det å bli tatt i dusjen for å kjøles ned på de varme sommerdagene avstedkom med ‘bloody murder, ring dyrebeskyttelsen!’ -stemning inntil ‘vanningen’ var overstått, og velværet kraftig forbedret, er beyond me.
Etter tur- og utelek, er det dags for sofakos med ‘innepinne’ (les; gnagepinne). Det eneste som overgår Leahs elsk for pinner, er mamma og ‘puse-broder’n Knert.
Bare det at en katt følger med på tur vekker gjerne oppsikt, så en kan jo bare tenke seg hvordan det reageres de gangene jeg blir observert med både hund- og katter i flertall gående gatelangs i flokk og følge!
Bestevennene Leah & Knert, aka “Kneah” har en allmenn ‘awww-faktor’ uten sidestykke når de koser og leker. I tillegg veksler reaksjonen mellom lettere forbauselse og latter når de sees i sine sedvanlige søskenkrangler med gjengens andre radarpar, Dolly og Tufsa, aka “Dofsa”.
‘Gladtjukken’ in person. – Eller det blir vel snarere ‘in pusen’..
Tufsas unike utseende vekker oppsikt i seg selv.
Gjengens kjeftesmelle ‘in the flesh’.
Storebror og ubestridt gjengleder, Rusken, passer på at samtlige er med. Om noen skulle ta en avstikker som drøyer såpass at han ser seg nødt til å gå å hente de, vanker det gjerne et realt potespark i den lodne bakende. Men å få noe greie på den konstante kranglingen mellom duoene ‘Kneah’ og ‘Dofsa’, har selv Rusken bare måttet gi opp. Knerts jaging og frontalangrep på Dolly, og Leahs lugging i Tufsas ‘kinnskjegg’ får dermed passere med et lettere oppgitt uttrykk. For makan til oppførsel på de der!
Pepsi er også tidvis offer for Leahs oppheng i langhåret ansiktspels, som altså kommer til uttrykk i form av ufin napping og lugging. Hva Ruskens angår, ble det, forståelig nok, kun med det første forsøket.. Hva Leah og Rusken angår, er det gjerne han som erter Leah ved å legge seg ned forran henne og sprelle med beina. Av en eller annen, i allefall for oss tobeinte, ubegripelig grunn, avstedkommer dette med et bjeffeleven uten sidestykke og full ‘bloody murder, ring dyrebeskyttelsen, rabieskatt er løs!!’ -stemning.
Litt usikker på om det er forsvalig å fore på med de aller søteste- på sitt aller søteste i en jafs på dette viset, men i og med det enda ikke har forekommet noe overdosedødsfall på ‘awwww..’ så våger vi oss allikevel frempå..
Og dersom jeg mot formodning skulle ta feil i denne antagelsen, kan det jo i det minste umulig være noen bedre måte å krepere på enn å sovne stille inn med et smil om munnen som følge av en sådan ‘awww-overdose’ som dere nå står ovenfor i bloggs form..
Til tross for at det så langt i fra er av de beste i hht bildekvalitet, er det allikevel en ‘no-brainer’ i utvelgelsen av ‘det beste av de beste’ da det til fulle viser den rørende kjærligheten og hengivenheten mellom de edsvorne bestevennene Leah og Knert, aka ‘Kneah’.
Nå har vi imidlertid ikke bare ett-. men to sett ‘furry’ BFF’s i denne pelsgjengen, hvorav vi i tillegg til nevnte ‘Kneah’ har Dolly & Tufsa, aka ‘Dofsa’. ‘
Foto-collagen som pryder telefonen min.
How to (over)kill a ‘plushie’ by Leah.
Et annet bilde som er blant de aller mest skattede på tross av en ikke-eksisterende kvalitet, er dette hinsides rørende bildet av Rusken som gir trygghet og varme til en bitteliten Knert kort tid etter at han ble funnet- og bragt hit anslagsvis 3 uker gammel.
Pepsi er husets puseprinsesse i ordets fulle betydning. Katter skal jo angivelig ha en viss selvoppholdelsesdrift i hht å kunne klare seg på egen hånd fra naturens side. – Vel.. Ikke at jeg i min villeste fantasi kan se for meg noen av mine i en slik setting, men den her frøkna ville ikke klart seg så mye som et kvarter engang. Jeg mener.. Det du ser her, er faktisk intet mindre enn den eneste katten meg bekjent som faktisk er redd for mus!
Også et litt ‘blurry’ bilde av Leah og meg, hvilket, når sant skal sies faller fordelaktig ut for meg, så..
