Jeg har ved flere anledninger vært inne på hvordan Rusken opptrer på nøyaktig samme vis som lederhannen i løveflokken når vi er ute på tur ved å sørge for at samtlige er med. Så snart det er noen som blir hengende etter, eller tar litt tid før h*n returnerer etter å ha tatt en avstikker, er han der og hauser de av gårde. – Og da gjerne ved hjelp av sine legendariske ‘rævspark’..
Det er jo vanskelig å få fanget opp dette her skikkelig på bilder. Både pga. at det jo ikke dreier seg om et enkelt øyeblikk -men snarere en situasjon, at de er i bevegelse, og at de går etter hverandre. og da gjerne med litt avstand imellom.
Men dann og vann, får en jo snappet opp et og annet som viser hvor helhjertet han går inn i denne lederrollen som det flokkdyret han i utgangspunktet overhodet ikke er..
Denne scenen med Dolly som er avbildet her, viser en temmelig ‘muggen’ pusegutt, og endte med et realt potespark i den lille pusefrøknas bakende etter at han ble nødt til å balansere over en vannpøl på noen vaklevorne, halvmorkne kvister. – Og sånt er langt mer problematisk- og derav langt mer risikofylt m.h.t å få seg et ufrivillig bad for en 8 kilos rugg enn for en hunnkatt som attpåtil er liten av størrelse!
Som regel, er det imidlertid ren tilfeldighet når han blir avbildet i denne rollen, hvor han da gjerne bare figurerer som noe tilnærmet en skygge i bakgrunnen. Men her kommer han imidlertid godt med i bildet, i det han holder Tufsa og Dolly under oppsikt.
Men den smått shabby bildekvaliteten til tross, er det intet som kan måle seg med dette bildet fra den gang Knert nettopp var ankommet etter å ha blitt funnet anslagsvis rundt 3 uker gammel. Han passet på den lille som en smed, liksom han her sørger for trygghet og varme for det bittelille knøttet.
Nå må det imidlertid påpekes at det ikke er dermed sagt at omegnens ‘Kim Jong-pus’ er og blir den sanne engel og beskytter 24/7, for det er han nå vitterlig ikke! Så snart vi kommer innendørs, er han nemlig riktig så raus med de nevnte potespark i baken til de som måtte oppta en plass han vil ha, sperrer veien for ham på ett eller annet vis, eller om han er i det rette lunet, rett og slett befinner seg innenfor høyrepotens rekkevidde.. Han opptrer m.a.o rett og slett som en storebror, i ordets fulle betydning!
Per def. skal katter være selvstendige individer som dermed ikke knytter varige bånd til sine artsfeller. – Vel.. ‘The furry five’ har aldri brydd seg døyten om artstypisk adferd..
Og et av disse bruddene med sitt ‘per def’ -adferdsmønster, er hvordan de har knyttet bånd til hverandre. – Hvilket især gjelder Tufsa og Dolly..
Her er det åpenbart noe særs interessant som foregår som bare de to kan se..
Siden de er mer disiplinert der de følger meg hakk i hel, blir det en del venting når flere er med. Men det betyr bare en stans for å sjekke ut omgivelsene! Og er det noe de kan, så er det å finne noe altoppslukende interessant det kun er de to som er i stand til å se..
..Men dann og vann hender det også at det går på tolvmodigheten løs. Dolly kan dessuten ikke begripe hvorfor vi på død og liv skal ha med oss hennes sort-hvite nemisis, Knert..
Men som oftest, er det noe gøy å finne på i enhver omgivelse.
Og om de er som erteris ute, er det enda tydeligere hvor knyttet de er til hverandre når vi kommer inn.. Men samtidig som de har dette båndet, kombineres dette med et ubrytelig bånd til den tobeinte. De skal helst ligge på fanget sammen, og iallefall ved siden av.
Knerten min er så visst ikke en pusegutt som har det med å posere i tide og utide, og når han så først skal ha et av sine ytterst skjeldne øyeblikk, kunne det jo ikke vært mer typisk enn at det skjer der han knapt nok syntes! Her poserer han altså i det perfekte lyset sittende midt i en åker av tett , halvmeter høyt gress!
Men noe ble det da heldigvis ut av det etter en runde med luking og dandering..
Altså.. Det her blir jo nesten som å finne Kverten i høystakken!..
Her begynner en i allefall å se konturene av en lodden herremann..
Ingen skal kunne innbille meg at katter ikke har humor, og at denne har en tendens til å foregå på vår bekostning! Eksempelvis, var Knert sin umiddelbare velt over til siden i samme sekund som fri sikt til ansiktet var oppnådd, slik at det brått ble fri sikt til bakparten istedet..
..- For det var jo ikke så at han hadde tenkt å forbli i denne stillingen! Straks ansiktet atter igjen var udekket, spratt han nemlig rett tilake til den opprinnelige stillingen! Men nå er det i det minste såpass at det blir et noenlunde brukbart bilde av en pusegutt i en gresseng.
Og tror du jammen ikke at han umiddelbart etter det forrige bildet er tatt, så setter han seg opp, for så å la meg få dette før han erklærer shooten for avsluttet.. Han mangler iallefall ikke personlighet den her pusen, det er ‘snickers & twist’!
Om noen skulle leve i den villfarelse at jeg er katteeier, tar de faktisk latterlig feil. Jeg er katteeid! Når sant skal sies, lever jeg i et pelsdiktatur som styres med jernpote av ‘the furry five’! Men når det er sagt, er det nå ingen regime jeg heller ville levd under..
Mange lever i den tro at katter ikke tar seg bryet med å lære å forstå hva du sier til de slik som en hund. Det kunne ikke vært mer feil! De har det bare med å si ‘nei’, og stå for det når det er noe de ikke gidder eller ikke ser poenget med. – Og ‘nei’ i denne forbindelse, uttrykkes ved at ørene vris en tanke bakover..
Et ‘nei’ fra meg, derimot, har de gjerne null, niks og nada respekt for what so ever. – Hvilket virkelig fremkommer i forbindelse med tigging ved bordet.. ‘The furry five’ tigger på en hunds vis, men mens denne vil kunne læres å lyde et ‘nei’, ‘fy’, e.l. så prøv å se hvor langt du kommer med et ‘nei’ når Pepsi har fått ferten i at det spises ved bordet! Om hun, mot formodning, ikke skulle få, så tar hun! – Får hun ikke tak i det hun vil ha med poten eller munnen, så tar hun tak i armen din og drar den mot seg..
Og angående den ‘selvluftingen’, så er såvisst ikke dette ensbetydende med at en ikke har turforpliktelser i dette pelsstyrte regimet, nei! Her forlanges det nemlig min. en daglig tur i flokk og følge!
Videre, vil det ikke å respondere på en ‘head-bump’, hvilket oversatt til norsk betyr ‘Kos!!!’ så vil det enten følges opp med griping av hånd a-la Pepsi, tramping på PC, å gå kanossagang forran TV’en eller oppkloring av bok, blad eller hva det måtte være a-la Dolly og Tufsa, eller klyping med eskallerende styrke inntil en adlyder a-la husets herrer, Rusken og Knert.
Kort oppsummert, kan jeg ikke se for meg et liv uten disse. I mine øyne blir nemlig et hus først et hjem når det har tatt form av et galehus..
Sommeren leverer så til de grader om dagen at selv stuegrisen Pepsi tilbringer mer tid ute- enn inne! Ikke sånn å forstå at hverken hun- eller ‘the furry five’ forøvrig foretar seg stort utover det normale alikevel. De koser, krangler, spiser, sover og pøbler som de pleier, bare at de foretrekker å gjøre det meste av sine foretagende utendørs istedet..
Pepsi trives virkelig ute, forutsatt at været er perfekt, og alle holder seg i nærheten av huset. Husets lille prinsesse har aldri skjønt greia med å bevege seg stort lenger enn litt inn i skogholtet bak huset, med unntak av de som må foretas for anskaffelse av bløtmat. Tørrmat er nemlig rett og slett under ‘Pepsens’ verdighet, for her skal det ikke bare være bløtmat, men bløtmat i porsjonspakninger, må vite!
Rusken passer som alltid på at ingen utenforstående får sette så mye som en pote innenfor boligfeltets grenser. – Og når sant skal sies, har jeg vel enda til gode å møte på en katt som ikke er tilhørende husstanden før en er helt på andre siden av skogen! Ikke at det er store skogen det er snakk om, men non the less.. Vi snakker tross alt om et område med et godt over gjennomsnitts antall katteeiere her!
Tufsa og Dolly er som erteris ute som inne, og er det noe som fanger den enes interesse, går det ikke lenge før den andre kommer ilende til.
Ironisk nok, er det imidlertid kun Dollys sort-hvite nemisis som matcher hennes grad av lekenhet. I det hele tatt er det de to som krangler som om de var hund og katt (-og ikke katt og katt), – Dolly og Knert, som har flest fellestrekk hva personlighet angår.
Men når det kommer til matglede, er den godeste ‘glad-tjukken’ i en klasse for seg. Sett i forhold til størrelse, er det Pepsi som kommer desidert nærmest Knert i hht de mengder som den lille sjarmøren klarer å få ned. – Selv Rusken spiser knapt en brøkdel av de mengder Knert setter til livs i løpet av en dag! Det er i det hele tatt et mirakel at han holder seg innenfor normalvekt. Ikke sånn å forstå at det er noen anorektisk pus, dette her, men snarere en sunn og frisk pusegutt i godt hold, vil jeg si.
Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!..
Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..
Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.
Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!
Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..
Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..
Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.
Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..
Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!
En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..
Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..
Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre..
Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.
Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..
Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.
Om du i utgangspunktet har problemer med å ta meg på mitt ord, så burde det iallefall ikke være noen tvil etter å ha sett disse eksemplene fra husets to lodne herrer; Rusken og Knert..
Mens Rusken (over) tok sitt ene- og alene på eget initiativ (det kom m.a.o først for en dag da det dukket opp i bildearkivet), så var Knert sitt hakket mer rigget, for å si det sånn..
– Men for all del.. Det var ene og alene hans pote som klikket på avtrekkeren, så det er- og blir en selfie, with all its means. Forholdene ble bare tilrettelagt, kan en vel si, i det jeg holdt telefonen strategisk til foran ham, da jeg visste han ikke ville holde labbene unna i det han så bevegelse i kameraet. Hvorvidt han ville treffe utløserknappen derimot, var det imidlertid overlatt til skjebnen å avgjøre.
Utkommet taler jo så absolutt for seg i hht at den lunefulle skjebnen var i skikkelig godhjørne i dette tilfellet! For det er liksom ikke måte på hvor godt det traff med både vinkler, avstand, og gud vet hva! – Også er det jo virkelig talende for hans persona det som fremkommer her, i det han bare lukker øynene og lar det stå til *hehe*
Men når det er sagt, så er ikke Rusken sitt et spor dårligere! For mens Knert sitt scorer himmelhøyt på å være et teknisk mesterstykke, scorer jo Rusken like høyt på originaliteten!
Pepsi er som vanlig svært så skeptisk når det kommer til å bevege seg utenfor boligfeltet. Det eneste som i utgangspunktet overgår denne aversjonen, er å se meg forlate heimen. Men med Rusken er det imidlertid ingen rom for slinger i valsen. Han slrger for at alle er med før han selv danner baktroppen. – Vil du ikke, så skal du, så det lønner seg å gå med, for det skal ikke så mye sommel til før det vanker et realt pote-kick i baken!
Noen slipper imidlertid unna med mer enn andre. I praksis innebærer dette en betydelig forskjell på hva Pepsi og Knert kan tillate seg ovenfor Rusken, så med Rusken i diktatormodus vet lillebror å ligge i front.
Dolly, derimot, sørger for å holde lengst mulig avstand til Knert av den enkle grunn at han rett og slett går henne på nervene. De to er som hund og katt, – med Knert i den bjeffende rollen..
Men når det kommer til dressur, er det definitivt Tufsa som er pusehunden i katteflokken. Ikke bare går hun fot ved min side ‘like nobody’s business’, men ber jeg henne vente, så står hun jaggu dønn på stedet til hun atter igjen får beskjed om å følge.
Men med alle disse fem, med sine ytterst forskjellige personligheter og spesielle særegenheter, så blir det brått en del venting med meg tilstede, og uten noen beskjed om å vente. Pepsi, med sine issues om å få huset utenfor synsvidde, må jo definitivt ta en del av skylden her..
..- Liksom det også oppstår en klinsj mellom denne karen og hans ferskenfargede nemisis..
Husets lodne herre er riktignok sitt ansvar meget bevisst, men når Knert setter ivei i forsøket på å hive seg over Dolly, da er grensen for hva han gidder å deale med faktisk nådd.
Da er det altså ikke annet å gjøre for den godeste dressurkatten enn å vente. Heldigvis, er imidlertid Tufsa en katt som vet å gjøre det beste ut av sånt. Alltid er det noe spennende å utforske på stedet! Men denne gang, rotet hun seg imidlertid opp i litt av ei klemme. For mens ‘mamsen’ benyttet anledningen til å få tatt bilder, finner Tufsa denne lille ‘flåten’ midt ute i motivet som er yppelig for å få tatt det hele nærmere i øyesyn. Problemet er bare at det brått syntes langt mer risikabelt å komme seg tørrpotet tilbake på landjorden igjen! Det måtte litt overtalelser til før hun dristet seg til å ta spranget, for å si det sånn!
Og med samtlige turmedlemmer på stell, gjenvinner Ruskekongen kontrollen over sine undersotter, hvorpå han venter nedenfor inngangen for å påse at samtlige er innenfor før han selv følger etter..
Siden jentene fikk sitt eget innlegg for noen dager siden under overskriften Jentetur, skulle det jo bare mangle om ikke også husets lodne herrer fikk et innlegg med ren, skjær firbeint guttastemning!
Rusken, -Askimkattenes konge, min 8 kilos kosebamse aka de firbeintes enerådende diktator, lever i lykkelig uvitenhet om sin egen delaktighet i hht Knerts disiplinærproblemer. Det er ikke få ganger jeg har flirt av tanken på Ruskens reaksjon dersom han ble gjort bevisst på hvordan han ved å la den da bittelille ca 6 uker gamle piasavakosten, som deltok på sin aller første gåtur, få leve i overbevisningen om at det var ham, -og ikke Rusken som satt noen meter bak og fulgte med, som fikk omegnens annenrangerte rugg til å trekke seg ydmykt tilbake gjennom buskasen han kom ut i fra..
Jeg har jo ved flere anledninger vært inne på hvordan Knert i sin tid ble funnet på en søppelplass anslagsvis tre uker gammel, for så å bli kjørt hit, siden jeg tross alt hadde noe erfaring med håndmating fra tidligere. Vel.. Til syvende og sist skulle det så langt i fra bare være tobeintes fortjeneste at det lettere medtatte knøttet utviste en umiddelbar trygghet fra han kom inn døren, og ikke minst at han vokste seg større og sterkere for hver dag som gikk. – Og ingen brøt så totalt med sitt artstypiske adferdsmønster i den forbindelse som det Rusken gjorde. – For en hannkatt, -og iallefall ikke den domminerende av sitt slag, skal jo vitterlig ikke ha noe beskytterinstinkt for den oppvoksende generasjon, for å si det sånn. – Men som dere ser, altså…
Men om du tror det er bare fryd og gammen, beskytter og forbrødring som råder mellom husets mjauende herrer, så tar du imidlertid skammelig feil! Som antydet innledningsvis, har jo denne svært så røslige puserusken min nytt uforbeholden respekt fra omegnens øvrige mannlige bekattning alle de tre steder vi har bodd siden han ankom 11 mnd gammel. – Og da er det jo selv fra et tobeint perspektiv lett å forstå hvor forbannet irriterende må være med denne ene tufsen som åpenbart ikke skjønner en dritt av de rådende sosiale spilleregler, -for ikke snakke om hvordan frustrasjonen tas til et helt nytt nivå i det den respektive respektløshet er hjemmehørende i ens eget hushold!..
Det er, som sagt, enda godt han ikke har den ringeste anelse om at det først og fremst er han selv som har skapt sin egen irritasjonens nemisis, for da er jeg faktisk stygt redd han ville gått fra forstanden..
Den respektive skylden var nemlig hevet over all tvil allerede ved synet av den bittelille piasavakosten som sto standfast for sin rett i det den bortskremte kjempen trakk seg tilbake. – Den i utgangspunktet knøttlille karen fikk nemlig en ego-boost ut av den annen verden, hvilket ble markert til fulle ved at han fullførte runden i et slikt ganglag en ser hos de overpyntede hestene som følger den britiske kongefamilien ved offisielle anledninger; For han strente! – Rak som en påle i ryggen, strekte bein, og den kniksen i nakken som er synonymt med en maksimering av det uber-stolte, opphøyd majestetiske kroppsspråket..
Og denne her skjellsettende opplevelsen av uovervinnerlighet har vel Knert i grunnen aldri kommet over.. Han har riktignok lært å innta rett holdning i det Rusken gjør sine utfall mot ham, men han har jo aldri gjort noe utover å jage ham opp på det første og beste. – Uansett hvor gretten husets kattediktator måtte være, så har aldri så mye som et bartehår blitt krøllet på det sort-hvite bøllefrøets hode, for å si det sånn..
Men den respektive disiplineringen til tross, er det nok ikke til å komme utenom at den godeste Rusken etter alt å dømme også har en finger med i spillet når det kommer til Knerts angivelige cockiness generelt sett,. For om Rusken selv kan bli eitrende forbannet på sin ‘lilla brosja’, med den respektive disiplinering som følge, så måtte gudene være nådig den utenforstående kattemann som måtte finne på noe tilsvarende!
Greia er helt enkelt at husets to pusemenn er som søsken flest; Tobeinte, så vel som firbeinte; De har en elsk-hatrelasjon bestående av at de på den ene siden kan gå hverandre på nervene og krangle så busten fyker, mens de på den andre kun trenger å observere at et skjevt blikk fra utenforstående rettes mot den andre for at de går rett i krigsmodus..
Så til syvende og sist, er de vitterlig ‘Brothers in arms’, disse to, i begrepets fulle betydning..
En solfylt vårdag oppfyller gjerne de (- når sant skal sies) regelrett urimelige krav til vær- og føreforhold som må være oppfylt for at Pepsi skal gå med på å sette så mye som en pote utenfor døren. – Men om det allikevel ikke lot seg gjøre med noen ‘familietur’, siden både Rusken og Knert ute på egne ærend, så fikk vi i det minste tatt oss en jentetur!
Dolly (t.v) og Tufsa holder sammen som erteris, både ute og inne. Det er også disse to som ikke har noen grense for hvor langt hjemmefra de er villige til å bli med å gå, for ikke snakke om at de faktisk kan bes vente utenfor enhver bygning jeg måtte gå inn i, hvorpå de står som påler til jeg kommer ut. – Faktisk er det særs langt mellom de hunder som en kan stole like solid på i forhold til at de vil forholde seg til dette her slik som disse to..
Disse to har det også med å forårsake massive ‘jaw-drops’ ved å utvise en regelrett absurd synkronitet/samstemthet, hvilket i dette tilfellet innebar å samtidig snu seg vekk fra kamera, samtidig som de beholdt både vinkelen- og poseringen i forhold til hverandre..
Hva Pepsi angår, så brytes det jo også totalt med artsrelatert adferd, men med utgangspunkt i motsatt ytterlighet, kan en vel nesten si, for hun setter jo i en pipekonsert ut av denne verden i det avstanden til utgangsdøren overskrider en max 200-300m på skogsvei (til enden av innkjørselen på bilvei).
..- Og her sees hun i det grensen hennes er nådd, hvorpå hun altså setter seg ned og piper non-stop til vi snur. Om en skal avgårde et sted til fots herifra, så bør en dermed helst besørge at dette skjer utenfor Pepsis synsfelt. For om hun står ved veikanten når jeg skal på jobb, så kan det være at den samme ‘gråten’ som fulgte når en gikk til, er den som møter deg i et omvendt cresendo ved hjemkomst! Da kan det nemlig være at hun brått dukker opp fra buskaset på samme sted som hun ble ‘forlatt’. Hvorvidt hun da har stått der hele tiden, er jeg imidlertid langt i fra sikker på, for å si det sånn, men det er faktisk kun ett annet alternativ, hvilket er at hun vet hvilket tidsrom jeg kommer hjem, hvorpå hun da setter seg til og venter..
Tufsa var definitivt den som hadde dagen m.h.t å ville la seg fotografere. – Og når Tufsa først er i den respektive poseringsmodus, så leverer hun imidlertid så det holder. Da er det praktfullt som gjelder!..
Dolly, derimot, var i den modusen som tilsier at her gis ikke det kameraet en dritt! – Og den beste måten å gjøre det på, er å sitte plantet i den perfekte ‘pose’, for så å tverrvende akkurat i det øyeblikket en trykker fingeren på utløserknappen..
