Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet! 

 

I dag har vi rett og slett et forstørret utsnitt av et bilde av dagmånen som ble tatt i sommer en gang. Videre har jeg gjort mitt ypperste i hht å få det så skarpt og tydelig som mulig, for så å i det minste kunne begynne å danne seg et inntrykk av hvordan landskapet faktisk er der oppe. Og selv med mine manglende verktøy, samt generell peiling på denne formen for bilderedigering, kan en altså bare her skimte hvordan det som med det blotte øyet fremstår som mørke partier, faktisk er kratre, -altså groper/’hull’ i overflaten. Disse er altså avstedkommet av de talløse asteroider som har dundret ned på vår satilitt i årenes løp.

For mens tett opp til alt (hvorav det jo er få, men dog alt fra smått ødeleggende- til katastrofale unntak) som kommer på kollisjonskurs med jorden ‘pulveriseres’ i det de braser inn i atmosfæren, har jo ikke månen noen slik beskyttelse what so ever. I tillegg fører den manglende vinden- så vel som geologiske aktiviteten til at de ei heller viskes ut av tidens tann. Jeg mener.. Når bare et enkelt fotspor blir stående standfast i sanden i det uendelige, så sier det jo sitt!

Med tanke på hvor fascinerende det er for en ‘space-geek’ som meg å studere månen, vil det vel neppe komme som noen bombe at det er ingen jeg misunner mer enn de som faktisk har fått oppleve det å stå på månen og studere jorden..