Verdens befolkning har, som kjent, forlengst passert 8 milliarder, og øker hvert eneste forbannede sekund hver eneste av årets 365 dager. Siden vi kun har jordens ressurser å ta av, sier det seg selv at denne økningen må stanses på ett eller annet vis innen kort tid, da vi er farlig nærme maksgrensen for det antall planeten jorden er i stand til å huse. 

Problemet er bare at det ikke finnes en eneste måte å løse dette på som ikke strider mot absolutt alt det vi anser for menneskelig! Kort og brutalt koker det nemlig ned til at noen må ofres for både egen- og en serie andre arters overlevelse..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det antirasistiske paradox 

Vissheten om at vi nærmer oss faretruende maksgrensen for det antallet mennesker planeten er i stand til å huse lurer bak i underbevisstheten som et obskurt paradoks til denne ubetalelige verdien vi tilkjennegir et menneskeliv. – Iallefall utad.

Likeså paradoksalt er det at det avsettes enorme ressurser til hhv forskning på- og behandling av fertilitetsproblemer samtidig som vi både har overbefolkningsspøkelset som rykker stadig nærmere hver eneste dag, og det faktum at verden som sådan er fylt til randen av foreldreløse barn. Den enkeltes “behov” for egne barn gis altså høyere prioritet enn begge disse to graverende problemene, forstå det den som kan.

Altså: Befolkningsveksten MÅ stanses. Det finnes overhodet ingen vei utenom dette problemet, og vi er, som sagt, faretruende nær grensen for hvor hvor lenge vi kan fortsette å skjyve det forran oss, og beholde tabuet som ligger over de valgmuligheter som foreligger iht å få dette gjort. Valgmuligheter som alle går stikkl i strid med absolutt alt av etikk, moral, og i det hele tatt det vi ynder å definere som selve kjernen i det å være et menneske.

Av eksempler kan nevnes:

– Å nedprioritere medisinsk behandling til de som har passert en viss alder for med det å øke dødeligheten ved å forkorte levealderen.

– Tvangssterilisering.

– Sørge for massiv økonomisk og øvrig support ved første barnefødsel, for så å avskrekke/umuliggjøre flere barnefødsler ved at all støtte frafaller om de velger å få barn nummer to (osv).

– Lure i folk sykdomsfremkallende stoffer i mat, luften, vaksiner eller vannet for med det å luke ut en god ‘chunk’.

– Osv, osv.

Det skorter m.a.o ikke på metoder å få gjennomført et sådan kutt i befolkningen på, samtidig som det ikke finnes ikke et eneste ett som ikke er fullstendig forkastelig.

Som om det ikke dette valget mellom pest og kolera på steroider var mer enn galt nok, så kan jeg vel ikke si annet enn at helvetet tas til et helt nytt nivå med spørsmålet om HVEM som eventuelt skal foreta denne avgjørelsen, -som altså innebærer hvem som skal få leve og hvem som må ofres.

Slik jeg ser det, har vi allerede passert maksgrensen for hva verden er i stand til å huse av menneskelige individer.

Ugjevnheten i fordelingen av ressurser dekker selvsagt opp for en del av den nød og lidelse som råder over store deler av verden. Samtidig er dette en forbannet ‘enkel’ hvilepute, da det uansett koker ned til at for mange munner å mette innenfor et område utarmer den i utgangspunktet dyrkbare jorden og/eller reduserer antallet byttedyr der jakt står for en del av forsyningen, for så at det tas av skogsområdene for nye jordbruksområder, hvilket igjen fører til en ytterligere reduksjon av jaktmuligheter, etc, etc. Husdyrdrift er innkludert i denne sirkelen fra helvete, da de er avhengig av å ha beitemarker. Og liksom 1+1=2 blir sluttsummen av utarmet jordsmonn + nedhugget skog ørken.

Ørkenområder er som kjent i overmåte nedbørsfattig, og dermed er også vannmangelen et faktum.

Allerede har talløse av denne typen akopalyptiske scenarioer allerede inntruffet, liksom de vil fortsette å ramme befolkninger i fremtiden.

Om ikke befolkningsøkningen stanses, vil denne typen kriser imidlertid innta globale proposjoner. Om vi ikke sørger for å balansere ut populasjonen selv, vil altså naturen uansett sørge for at så skjer fyllest.

Men om den menneskelige lidelsen som følger dette her er ufatterlig, er det like forbannet en kjensgjerning at mennesket faktisk ikke har eierskap på denne planeten, selv om vi oppfører oss som om så skulle være. En økende befolkning krever stadig mer plass. – Plass som blir frarøvet jordens øvrige arter. Arter hvis liv vi har erklært å være av lavere verdi enn våre egne, gjerne pakket pent inn som de menneskeskapte guders vilje..

Fra et globalt perspektiv, vil jeg gå så langt som til å hevde at verden som sådan ville være klart best tjent med at mennesket, slik det opptrer per d.d, forsvant.

De aller siste som bør få avgjøre hvordan vi skal gripe an overbefolkningsproblematikken, er m.a.o de som sannsynligvis vil styre denne skuten. Vi snakker m.a.o om verdenslederne og de skjulte makthaverne som styrer verden i dag.

Videre er jeg også klokkeklar på at de som faktisk er født har fortrinnsrett i forhold til de som enda ikke er født. Når vi også mest sannsynlig blir nødt til å prioritere liv og derav tar steget inn i det som pr. i dag ansees for uetisk, er i allefall de som ikke er i stand til å klare seg på egen hånd de som må gå først.. – Hvilket tar oss frem til kjernen av hva som fra mitt ståsted står igjen som den eneste løsningen som faktisk til en viss grad kan forsvares; At avgjørelsen i hht hvem som skal få leve og hvem som skal få dø i denne utgjevningen av populasjonen rett og slett overlates til naturen, slik det er ment å skulle være; Nemlig at vi tar det hele back to the basics ved ‘survival of the fittest’. – Og for en art som, satt opp i mot artsmangfoldet forøvrig, ikke eier atletiske evner what so ever, så blir ‘the fittest’ i vårt tilfelle de med det sterkeste hodet; De smarteste, de som foretar de rette valgene som sikrer de et liv der deres underlegne ofres på naturens eget kyniske alter.

Med dette avstedkommer dessuten den ubetalelige bonusen i form av at Donald Trump vil være ute av denne verden før en rekker å få sagt MAGA!