Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Back on track!..

Da ser jeg til alt hell at jeg også er tilbake der jeg slapp i hht besøkstall og annen statistikk, hvilket i praksis vil si en attende plass på dagens liste. – Så da kan med andre ord atter igjen sjelefreden senke seg over hus og hjem.. (Pga ekstra travle tider med restaurantjobben, var jeg tilbake på blogg etter noen dagers pause i går).

Snakker om pauser.. Tro det eller ei, men bare det å returnere etter ha vært fraværende i en fire dagers tid, er faktisk en opplevelse en tar med seg her i dette bloggersamfunnet. Liksom ved forrige anledning jeg ble nødt til å legge bloggen på is i noen dager, returnerte jeg også denne gang med et mindset som tilsa at de færreste nok ville ha bitt seg nevneverdig merke i mitt fravær. – Hvorpå jeg på tilsvarende måte skal bli fullstendig satt ut, da det ventet en mottagelse med flagg og faner.. Det er nå så at vi ikke er kolleger og omgangsvenner i fysisk forstand i dette virket, men jeg tør allikevel påstå at det er forbannet langt mellom de grupperinger man frekventerer som kan få en til å føle seg betydningsfull, og at en etterlater seg et savn i ens fravær som det som blir en til del her på blogg.no! – Og for en som er nødt til å være den mest idiotisk lettrørte personen nord for Ekvator, så innebærer jo dette her en følelsesmessig opplevelse som jeg vil anslå tilsvarer noe slikt som den som avstedkommer sånt som f.eks sjømenn, bistandsarbeidere, osv som kommer hjem etter å ha vært borte fra familie og venner i både vinter og vår.. Dette er jo selvsagt temmelig pinlig i de tilfeller der det blir bekjentgjort en verdsettelse av min person i det offentlige rom, med alt av tilbakeholdte hulk til fullt fossefall! Men på den annen side, så gir jo det å være så forbannet billig i drift, for å si det sånn, i hht følelsesmessige opplevelser den gevinst at en blir langt flere av de forunt enn det som vanlig er, simpelthen fordi det kreves så mye mindre!

Nå har det jo vært skrevet adskillige spaltemeter, både av meg og av andre, om den fundamentale endringen som har skjedd hva bloggen som genre angår i løpet av det siste året; Bloggen har, kort fortalt, gått fra å være tilnærmet forbeholdt ’20-somethings’ med en målgruppe bestående av unge jenter fra 16-26 til å bli en genre som har noe for absolutt hele befolkningen; Kvinner som menn, ung som gammel, by & land. – You name it!

Følgelig, så har da selvsagt også snittalderen på oss utgiverne skutt i været, slik at denne nå er farlig nære den snittalderen som måtte gjelde for befolkningen for øvrig. Men det er én ting som det slo meg i går faktisk ikke har endret seg en dritt! Hvilket er intet mindre enn absurd, sakens natur tatt i betraktning!..

For mens disse blodrosa ‘kidsa’ dominerte genren, så rådet en typ kultur som innebar bloggere på sitt beste, hvilket er synonymt med overnevnte opplevelse, og en genuin evne til å både ønske ens med-bloggere suksess, og ikke minst viljen til å hjelpe hverandre opp og frem. Jeg ville f.eks, som jeg har vært inne på en uendelighet av ganger, aldri i verden ha kunnet ligge på det nivået jeg gjør nå dersom jeg ikke hadde blitt regelrett løftet opp og plassert her! Nå har jeg fremdeles et greit stykke igjen til å kunne skilte med en tilsvarende ‘boosting-effekt’ som hva tilfellet er for Asbjørn, aka Kokkejævel for ikke snakke om den massive dosen fremsnakk og booster-hjelp jeg har fått fra sjefs-kaninen i tillegg til så mange andre, store som ‘små’ av mine med-bloggere opp i gjennom.

Greia er imidlertid at denne bloggeren på sitt beste da, som nå, har sin likeså tilstedeværende motpol; Nemlig ‘bloggere på sitt verste’.. – Og ‘bloggere på sitt verste’, innebærer nøyaktig det samme plottet som det gjorde den gang det dreide seg om 18-22 år gamle jenter som kom på kollisjonskurs! – Og i enhver annen sammenheng og setting, så er jo slikt som nedsettende omtaler, velrettede replikker, grupperinger og drama forbeholdt de yngste generelt, og jenter som har fått utviklet en litt for stor divafaktor enn hva som er kledelig.. – Men i denne bloggverdenen, så slutter jeg altså aldri å la meg overraske over hvordan edsvorne ‘fiender’ barker sammen Sofie-Elise vs. Kristin Gjeldsvik -style uavhengig av både kjønn, alder, og hva det ellers måtte være som under normale omstendigheter ville gitt en overveldende sannsynlighet for at den respektive ‘kamphanen’ i stedet ville gjort sitt for å unngå konfrontasjoner av det mindre konstruktive slaget, for å si det sånn! De holdninger som ble fremmet som sto stikk i strid med ens egne, ville heller blitt imøtegått i form av å tale egen sak i egen utgivelse, -eventuellt at en uttrykte sin uenighet i reinspikkede saklige ordlag i kommentarfelt. Men sånt som å gå ut mot enkeltpersoner med stigmatiserende merkelapper som ‘rasist’, ‘uskikket som forelder’, ‘kyniker’, ‘sosial-pornografi’, ‘psykisk mishandler’, og det som verre er, ville en da imidlertid vitterlig holdt seg for god til i det en har bikket 30!

Og det verste er at jeg ikke har nevneverdig grunn til å tro jeg er noe bedre enn de fleste! – Ja, nå ville jeg vel ikke akkurat gått ut og frontet en opptreden som tilsier borderline sjikane, og ei heller vedholdt en oppførsel ovenfor en eller flere med-bloggere etter å ha blitt gjort bevisst på at min adferd gikk utover trivselen generelt, og trivselen her på blogg.no spesielt! Men ikke desto mindre, så har også jeg latt meg rive med etter at det, direkte- eller indirekte, er blitt rettet usakelige skyts mot en sak jeg har frontet, eller meg som blogger og person der jeg har vært overmåte krass i min tiltale, for å si det sånn! Ikke at dette har ledet til noe i nærheten av en ‘krig’ (-jeg mener.. Hvordan kunne det? – Jeg ville jo vunnet etter første slag uansett *haha*). Men det har allikevel vært nok til at jeg har fått kjenne på en følelse som etter alt å dømme også ville kunne fått meg til å la meg rive med i en personlig konflikt dersom den ultimate personlighetskrasjet skulle dukke opp!..

I utgangspunktet, så gir jo dette en flau smak av patetisk oppførsel en relativt oppegående figur med respekt for seg selv burde holde seg for god til! Men samtidig så er det en del av meg (- ikke usannsynlig den som rommer bloggersiden) som ikke kan benekte at dette slettes ikke er nødt til å være av et onde.. – For hva om den dagen kommer der en blir en eller annens utpekte skyteskive for stadige ‘jabs’ og angrep på ens karakter!? Har en å gjøre med en person som opererer under lavmål, så er det nå en gang som oftest slik at de ikke lar seg stanse av de tiltak som befinner seg innenfor rammene av det verdige! Hva disse aktørene angår, er det nemlig kun et botemiddel som funker; Verbal knock-out på deres eget nivå! – Og jeg ville ha løyet dersom jeg uttrykte noen usikker uskyld hva egne evner i denne metaforiske ringen angår.. For ikke bare slår jeg hardt som et helvete, -men jeg har det også uforskammet gøy de gangene anledningen har bydd seg til å få gjøre det!

Men ikke desto mindre, ville jeg aldri selv latt meg synke til et slikt nivå i angrep på andre, eller under en meningsutveksling!! Verbale ‘stabs’ der man sikter mot vedkommendes akillishel er og blir hinsides under min verdighet, og er KUN forbeholdt situasjoner der det er åpenbare troll som skal temmes!