Behovet for en stemme..

Shopping

Salgsfesten fortsetter: Sjekk de råeste sportskuppene

Da var enda ei ukes blogging sendt utover eteren, med den følge at forrige ukes bekjennelser er yesterday’s news, med ny blogging som må bekjennes.
Dagen i dag skulle i grunnen vise seg å være en riktig så egnet dag for dette formålet, i det jeg finner meg selv oppført på en fin-fin 13 plass på dagens toppliste!

Utsnitt fra dagens toppliste hos blogg.no

I går fikk jeg spørsmål fra en kollega i restauranten om jeg var glad i å skrive. Spørsmålet var vel nærmest for retorisk å regne siden jeg nå en gang drifter denne bloggen, som i all hovedsak bæres av tekstinnlegg. Men tro det eller ei, det er faktisk ikke selve skrivingen som er ‘greia’. For jeg kan virkelig ikke si jeg er sånn i overmåte glad i å skrive.. – For all del, det er jo ikke sånn at jeg misliker det, heller! Det er bare at det ikke er selve skrivingen som er drivkraften, eller motivasjonen om du vil, til at det stort sett legges ut minst ett innlegg, og ofte både to og tre, hver eneste dag året rundt; Det er nemlig et godt over gjennomsnitts behov for å bli ‘hørt’. – Det å ha en ‘stemme’ med et viss gehør ute i samfunnet..

Sånn sett, lyder det jo nærmest paradoksalt når jeg samtidig har nektet å la meg inkludere i dette influencerbegrepet siden den dagen det ble innført. – For jeg har jo unektelig et presserende behov for å påvirke! Men greia er at influencer-begrepet gjerne henviser til en annen type påvirkningskraft enn den som jeg er drevet av; For mens en influencer gjerne påvirker slikt som mote og skjønnhet, så drives jeg av et ønske om å påvirke holdningene til folk, og derav selve samfunnet vi lever i. Derfor føler jeg meg langt mer hjemme i betegnelser som ‘samfunnsdebatant’, ‘samfunnssynser’, ‘meningsytrer’, og den slags.

I den forbindelse, tar jeg meg titt og ofte i å undres over hvorvidt- og eventuelt hvor mange jeg har evnet å nå frem til med disse meningsytringene. Særlig i anledning COVID-19, hvor det vitterlig ikke kan sies å ha vært en dans på roser å være en stemme for mindretallet! Prisen jeg har måttet betale for å gå i mot flertallsoppfatningen i den anledning, har vært såpass høy at jeg ville ha tenkt meg om godt og lenge om jeg hadde visst hva det ville koste på forhånd, for å si det sånn! Men samtidig, så tror jeg vel innerst inne jeg ikke hadde noe valg, i det den redselen jeg følte på som følge av at ‘ingen’ evnet å se det som jeg så før de siste månedene gjorde at jeg bare MÅTTE forsøke, -måtte bidra med mitt i det lengste.. Og med dette tatt i betraktning, er jeg lettet over at jeg nå i ettertid sitter igjen med en fornemmelse av at jeg i det minste har utgjort en del av det som skulle til for at det etterhvert kunne spottes en holdningsendring blant leserne i kommentarfeltet.

Om det faktisk ER så, er en annen sak, for det vil jeg sannsynligvis aldri få vite..