Terminologien forvridd/forskrudd virkelighet, er hva folk flest relaterer til sinnsykdom, der det i ytterste konsekvens går så langt som til at vedkommende mer eller mindre lever avskåret fra det felles virkelighetsbildet verden som sådan opererer under. Men selv i det mest forskrudde sinn, beveger man seg imidlertid fritt i rommet, mens tiden går sin progressive gang i den samme, uforandelige retning.
Hvor surrealistisk blir det ikke da å forestille seg en verden så til de grader forskrudd at rommet og tiden rett og slett bytter om, slik at rommet kun blir å bevege seg i en, progressiv retning, mens en fritt kan bevege seg etter eget forgodtbefinnende i tiden!
Forvirret??
Vel.. Velkommen til det sorte hullets verden!..
Altså.. Om vi skal få noen mening ut av dette her, er vi nødt til å ta det hele kjapt fra grunnen:
– Et sort hull oppstår når de aller største stjernene møter sitt endelikt i en massiv eksplosjon (super-nova), for så at det resterende materialet kollapser sammen i midten hvorpå sluttproduktet blir et punkt i rommet hvor gravitasjonen er så konsentrert at selv ikke lyset unslipper i hht å bli sugd inn i dette mørke hullet som fremdeles er en gåte for forskerne.
– Videre er det to faktorer som virker inn på hvor fort tiden går:
A) Hastighet; Hvilket jeg antar de fleste er klar over. Dette innebærer at desto raskere noe beveger seg i universet, desto langsommere går tiden for dette objektet kontra de som fremdeles beveger seg i utgangshastigheten. (Absolutt alt er nemlig i en form for bevegelse, da ens moderplanet gåt i bane rundt sin stjerne, stjernen sirkulerer rundt galaksens sentrum, og galaksen dras mot noe som har fått tilnavnet ‘the big gravitator’, som ingen med sikkerhet kan si hva er, men som man går ut i fra er en tett galaksehop med en av de aller største av sitt slag i senter). For oss, innebærer dermed dette at vår utgangshastighet er den hastighet planeten beveger seg i gjennom rommet.
Dette har man faktisk klart å få fysisk bevis for i form av å sende vårt raskeste flyfartøy ut på et par runder rundt planeten med en atomdrevet klokke ombord (hvilket vil si en 100% eksakt tidsvisning), samtidig som en har en tilsvarende på stedet for avgang/ankomst. Når flyet så har unnagjort sin reise, vil klokken på bakken ligge noen mikrosekunder forran den som har vært med flyet.
De hastigheter vi klarer å oppnå med den menneskelige teknologi, vil imidlertid ikke gjøre noen forskjell (bortsett fra de som altså kan måles med slike eksakte tidsmålere). Men ikke desto mindre, beviser det en gang for alle at tiden gr saktere desto raskere en beveger seg opp mot den absolutte makshastigheten som lar seg gjøre igjennom verdensrommet; Nemlig lysets, -hvilket vil si ca 300.000 km/s, eller 1.080.000.000 km/t. Og denne makshastigheten tilsvarer også den hastigheten hvor tiden går i 0. Den stopper opp, i begrepets fulle betydning. Om det så var at du hadde fartet rundt i denne hastigheten i en million år, -eller milliard, for den saks skyld, ville du faktisk ikke ha eldet så mye som en dag i det du returnerte til den moderplaneten som etter alt å dømme vil være fullstendig ugjenkjennelig fra den verden du forlot. Nå er dette selvsagt umulig å gjennomføre i praksis, men for en passlig avansert livsform som får god nok tid på å utvikle seg teknologisk, kan imidlertid fint tenkes å kunne komme opp i 50% av denne, så da får en jo i det minste dratt ut den mulige reisetiden en god del m.h.t levealderen, men dette her får vente til et annet innlegg.
Det som er verdt å ta med seg i denne sammenhengen, er altså at lyshastigheten er det punktet der tidens fremdrift stanser.
B) Gravitasjon: Den andre faktoren som påvirker tidsløpet, er gravitasjonen, -eller tyngdekraften, som det også kalles. Dette vil si at jo sterkere gravitasjon det er hvor en befinner seg, dess saktere går tiden. Følgelig har vi altså det temmelig skrudde utkommet at ditt eget hode faktisk er noen marginale tidsenheter eldre enn føttene, da føttene er nærmere planetens gravitasjonssenter, og derav utsatt for bittelitt mer tyngdekraft enn hodet i den motsatte enden.
Hva gravitasjonen angår, er det maksimale som er å oppnå i så måte den som en finner i et sort hull. Et sort hull, er et punkt i universet der gravitasjonen er så til de grader sterk at ikke engang lyset klarer å unnslippe å bli sugd inn i disse. Den vanlige årsaken til at slike oppstår, er at gigantstjerner (med et utgangspunkt på minst 30-35 ganger solmassen) dør i de giganteksplosjonene som refereres til som super-nova så kollapser inn i seg selv. En mer inngående forklaring på dannelsen av disse, må vi imidlertid også legge litt på vent, men poenget her, er altså at det som er igjen av denne kjempestjernen altså kollapser inn mot sitt senter. Når så skjer, er det hele altså så sammenskviset at bare noe sånt som at dersom en f.eks tenker seg ei teskje med innhold av en slik tyngde tilsvarer noe sånt som vekten til hele planeten jorden. – Eller for å si det på et annet vis: Dersom jordkloden skulle skvises såpass sammen at deb ville endt opp som et sort hull, ville sammenklemmingen vært så til de grader at den ville vært mindre enn ei drue i størrelse.
Den observante leser har muligens allerede merket seg den store twisten som avstedkommer i forholdet mellom disse to ‘tidssenkerne’. – Nemlig at lyshastigheten, -altså den som tilsvarer at tiden går i 0, ikke er nok til å slippe unna gravitasjonen innenfor den såkaldte ‘event horizont’ av et sort hull (dvs. så nære selve hullet at det er umulig å unslippe). Ergo ‘vinner’ gravitasjonen over hastigheten i så måte! For selv lyset går altså ikke fort nok til å kunne rømme fra gravitasjonssuget inn i hullet! – Det vil altså si at den kraften her ikke begrenser seg til å stanse tiden, men altså bryter en grense som ut i fra ren logikk skulle tilsi at tidsløpet faktisk snur!!
Og om du tenker det er for ‘fucked up’ til å kunne la seg gjøre, kan jeg imidlertid berette at det etter alt å dømme er langt mer skrudd enn som så..
Ingen har hittil kunnet slå fast noe med sikkerhet i hht hvilke forhold som råder på innsiden av et sort hull. Men de fremste på feltet har nå i det minste klart å regne seg frem til noen overveiende sannsynlige alternativer:
– Om et slikt skulle komme deisende over oss, ville jo dette i utgangspunktet vært synomymt med den sikre død. En ville strekkes ut som en typ gummistrikk under ferden inn mot sentret, og endt opp med å bli revet opp helt ned til de minste partikkelenheter. MEN.. Her snakker vi jo ikke bare om en maksimal tiltrekningskraft, men også om den faktor som er fremst på å ‘fucke opp’ tiden. Følgelig ansees det for sannsynlig at det som suges inn altså på den ene siden møter den skjebnen som ville blitt observert fra utsiden: Altså at det rives ned til minste partikkelenheter. På den andre siden, skal man etter sigende fortsette sin eksistens som om ingenting var skjedd! – Virkeligheten deler seg m.a.o i to, der du i den ene vil være oppløst til partikler som får atomer til å fremstå som de reneste giganter i forgold, mens du i den andre altsp vil fortsette din eksistens som om ingenting var skjedd.
Det man imidlertid er nærmest å kunne si med noe tilnærmet sikkerhet om i dette anliggendet, er at virkeligheten, slik vi kjenner den, blir så totalt forskrudd inne i et sort hull at rom og tid faktisk bytter egenskaper med hverandre; Dvs at rommet (altså all plassen man har å bevege seg i) blir tiden (som vi kjenner som dette fenomenet som kun tillater bevegelse i en retning), og tiden blir rommet!! I praksis innebærer dette at man på dette ‘stedet’ kun får gått fremover, jevnt og trutt i eksakt samme hastighet og uten mulighet for å stoppe opp, mens man imidlertid er like fri til å bevege seg drem og tilbake, på kryss og på tvers i tiden!!!
Jeg mener.. Hvor fasinerende forskrudd er ikke dette her!?? Ikke minst med tanke på de som påberoper seg monopol på sannheter, når det som faktisk er den sanne virkeligheten overgår hva en evner å forestille seg i ens villeste fantasi med ‘flying colors’!!
