I morgen faller altså endelig dommen i Birgitte Tengs-saken drøyt 18 år etter at den bestialske ugjerningen ble begått. 18 samfulle år som vel må kunne sies å ha vært fylt til randen av smerte og prøvelser som en vel trygt må kunne anta selv ikke ofre for tilsvarende saker har vært i nærheten av å ha måttet gjennomgå. Men selv ikke den ufattelige belastning som disse årene utvilsomt har medført for Birgittes foreldre, Karin og Torger Tengs kan faktisk forsvare at førstnevnte uimotsagt får holde frem med sin vendetta mot den forlengst bevist uskyldige fetteren med uforminsket styrke..

Offer eller overgriper??

I denne saken, ble jo den livbøylen en i de mest ekstreme av livskriser har å klamre seg til røsket ut av hendene på Birgittes foreldre, Karin og Torger Tengs i det fetteren ble siktet kort tid etter drapet. – En fetter som ettertiden uttrykkelig har bevist slettes ikke hadde noe med den respektive ugjerningen å gjøre, med den følge at vi i denne saken brått fikk to ofre med ditto pårørende istedet for et.

At ekteparet Tengs ikke endret sin oppfatning i skyldsspørsmålet som følge av at fetteren så frifinnes av juryen i  lagmannsretten, etter først å ha blitt kjent skyldig i tingretten på grunnlag av å ha avgitt en tilståelse i avhør, kan de overhodet ikke klandres for. Følgelig, blir også den påfølgende erstatningsdommen korrekt avsagt ut i fra de data som forelå i det aktuelle tidsrommet midt på 90 -tallet. Ut i fra det rådende virkelighetsbildet som rådet, vil jeg også avstå fra å redegjøre for hva jeg, fra min ytterst behagelige ‘fluen-på-veggen’ -posisjon objektivt vurderer av ‘shouldn’t have done’s i hht offentlige utspill fra disse særs hardt prøvede menneskene.

I det jeg har vært bevisst på å strekke min forståelse til den ytterste av yttergrenser i dette anliggende, evner jeg faktisk å tøye den respektive tolleransen helt frem til der de håndfaste bevisene for den respektive fetterens uskyld begynner å fosse inn. For når Karin og Torger Tengs i så henseende skal vise seg å stå like forbannet standfast i sin opprinnelige overbevisning om hvem som utførte det respektive drapet på datteren på tross av at den ene DNA-analysen etter den andre avstedkom med uomtvistelige svar på at opphavspersonen IKKE var den frifunnede fetteren, samtidig som årene går, og avstanden til det som skjedde strekkes deretter, så strander det for min del. For det kan faktisk ei heller tilskrives noen forståelig irrasjonalitet som følge av at de respektive analysene avstedkom med noen sjokkaavsløringer, da det vitterlig innkom plenty av bevis for denne først antatte gjerningsmannens uskyld i mellomtiden. DNA-analysene var snarere den endelige, uimotsigbare bekreftelsen i så måte; Altså det som satte den berømmelige sistespikeren i den metaforiske kisten hva mannens beviste uskyld angår, og derav også til slutt også fører til at den ovenfor nevnte erstatningsdommen oppheves.

Birgittes far har som følge av disse håndfaste bevis, etterhvert måttet vedgå at han etter alt å dømme har tatt feil i all den tid som har gått siden siktelsen av fetteren i 1995. I dette ligger også anerkjennelsen av at det hele utviklet seg til å bli en livsløgn som var uimottagelig for fornuft. Men i det den respektive bevismengden går fra ikke ‘bare’ å frifinne- men også utgjøre grunnlaget for siktelsen av Johny Vassbakk, overgår det hva selv den sterkeste livsløgn evner å stå i mot.. Mannen som altså i skrivende stund sitter i påvente av den dommen som altså vil avgjøre det strafferettslige skyldsspørsmålet om hvorvidt sannsynligheten for at det var ham som utførte udåden ansees å være hevet over rimelig tvil.

Hva Karin Tengs angår, er imidlertid saken en ganske annen.. For hennes del, vil det nemlig neppe ha noen nevneverdig betydning hva som vil avstedkomme i morgendagens domfellelse. For fru Tengs er nemlig urokkelig i sin overbevisning om sin brorsønns skyld i drapet på datteren.

At dette kvinnemennesket velger å låse seg fullstendig fast i hva som nå trygt på kunne sies å være ‘full blown’ vrangforestillinger, -av hvilket en også må kunne gå ut i fra innebærer at hun har motsatt seg alt av hjelp til å sortere tanker og følelser rundt det traumet hun tross alt har gjennomgått, får så være. Om enn aldri så gale, er vi faktisk bare pokka nødt til å forsone oss med enhvers frihet til å forme ens eget virkelighetsbildet, om dette så måtte være stikk i strid med bevislige fakta. Det som imidlertid IKKE er akseptabelt, er at det tillates at slike fastlåste livsløgner/selvbedrag blir tatt utover dette rent subjektive- og fremlagt offentligheten i form av slikt som hhv ‘fake news’- eller da i verste fall å forbli en regelrett ødeleggende faktor for en uskyldig tredjeperson, slik som i dette tilfellet.

På bakgrunn av dette, var det altså så jeg regelrett frådet da jeg leste ekteparet Tengs’ bistandsadbvokat Erik Leas uforbeholdne støtte og totale ansvarsfraskrivelse i forhold til å påføre den tilsvarende hardt prøvede brorsønnen ytterligere belastning med ditto skader. Dette her begrunner han så med det regelrett hårreisende argumentet at Karin Tengs ikke kan klandres for noe som helst i hht alt det som har gått kjepprett til helvete i denne drapssaken frem til nå.

Og når ikke engang DETTE, hvilket har klare referanser til etterforsknings- og rettsapparat, lenger kan ansees for en uforbeholden sannhet, så burde vel det i seg selv si sitt.. – For i denne erklæringen ligger jo unektelig et godt lass som er relatert til den urett som ble begått mot fetteren, hvorav den godeste fru Tengs i aller høyeste grad har skyld i at denne biten trenheres hinsides utover hva jeg ved beste evne kan finne aksept for.

Fra mitt ståsted, har den, for meg, totalt ubegripelige motstanden Birgitte Tengs pårørende har utvist i hht å få de endelige fakta på bordet, tatt steget fra å være for et enkeltstående tilfelle å betrakte til å ta form av et fenomen i det de pårørende i Baneheiasaken viste seg å strande i en tilsvarende motstand ovenfor å få frem de nyervervede fakta som avstedkom i forbindelse med Viggo Kristiansens gjennomtagelsesbegjæring.

Greit nok at det selvsagt tar litt tid for å få fordøyd en beskjed som rokker ved det skyldsspm. de har ansett for å være en uomtvistelig sannhet siden domfellelsen. Men at de så etterhvert som denne sjokkbeskjeden med dens fulle begrunnelse får sunket inn, paralellt med at de respektive bevis som i stadig sterkere grad støtter opp om dette her begynner å trille inn, så ender vi altså strandet på den samme sandbanken som i Tengs’ tilfelle; Hvorfor i helvete setter de alle kluter til i hht å forhindre at de grep blir foretatt som vil besørge at sannheten om hvem som faktisk frarøvet ungene deres livet kommer for en dag??

Hva i granskauen kan de ha å vinne på at den opprinnelige dommen forblir stående, for ikke snakke om hva faen de kan mene gjør de berettiget til å kreve at en mann som etter oppsiktsvekkende kort tid må sies å være så godt som bevist uskyldig skal måtte bære denne børen utover det som etter alt å dømme allerede var å betrakte som alle justismords mor!?

At en selv har gjennomgått de grusomste av traume, er faktisk ikke synonymt med at de som følge av dette gis en uforbeholden rett til å påføre ytterligere traumeskader på de som uskyldig er blitt trukket inn i den respektive saken. Vi, som samfunn, kan m.a.o ikke være oss bekjent av å frita disse menneskene for de krav til anstendig- og ikke minst lovlydig adferd som gjelder i samfunnet forøvrig. Det må nemlig skilles mellom den sympati og forståelse som følger det de har gjennomgått, og det å stille krav til utvist adferd som urettmessig forvolder andre skade. At en selv er offer kan m.a.o ikke åpne døren for at en fritt kan gjøre andre til ofre, for å si det sånn.

Fra mitt ståsted, så kommer en faktisk til et punkt der en må kunne kreve en anerkjennelse av at de uskyldig anklagede også er ofre i saken. Det syntes jeg vitterlig ikke er for mye forlangt etter flere tiår til ende- og uomtvistelige DNA-bevis som er klare som dagen i forhold til hva som er sannheten om hva som skjedde med barna deres i sin tid.